Fra Trollmannen i Oz og Pans Labyrinth til Limbo og Max: The Curse of Brotherhood. Når voksne skal lage fantasy har små barn en tendens til å rote seg bort i magiske verdener.
I Child of Light er det Aurora, den hårfagre datteren til en østerrisk hertug, som har forvunnet fra vår virkelighet. Etter lengre tids sykeleie havner hun i Lemuria, et fredelig rike som har blitt invadert av mørkets skapninger. For å komme seg hjem til sin sørgende far må den lille jenta bruke sine ytterste ferdigheter innen taktikk og turbasert kamp. En tung bør for en stakkars niåring, kan man si.
Låner fra øst og vest
Store Ubisoft har snekret sammen et lite eventyr som låner både fra østlige og vestlige kilder. Mens selve kampene er inspirert av japanske rollespill som Final Fantasy, er den enkle gåteløsningen og brettenes mange farer hentet fra mer tradisjonelle plattformspill. Dette en hybrid som sikkert ikke passer for alle. Enkelte begynner å gjespe bare de hører at man må slåss i kø, men for oss som ikke har noe i mot litt venting mellom basketakene er Child of Light verdt en nærmere titt.
Kanskje først og fremst fordi spillet er så vakkert. Fra hovedmenyen og brettenes ømme og nostalgiske toner til de maleriske naturlandskapene i magiske Lemuria: dette er et par gigabyte med digital skjønnhet.
Selv om spillet foregår i 2D-ens begrensede bakgård har Ubisofts kunstnere klart å fylle sin fantasifulle verden med en utømmelig dybde. Lag på lag av levende, detaljerte bakgrunner forsvinner organisk inn i horisonten, og spillets sterke, men aldri påtrengende visuelle egenart drar deg med videre når selve historien ikke er magnetisk nok.
For som nevnt innledningsvis er jo ikke selve premisset her av det mest originale. Ei jente vil hjem og hun må rekruttere noen velvillige hjelpere og plukke opp noen magiske gjenstander på veien for å klare oppgaven. Søtt, men supertradisjonelt.
Langt verre er det at alt av tekstbasert dialog blir fremført i små vers som rimer, en fortellerteknisk gimmick som resulterer i mange klønete og kryptiske setninger.
Det betyr at det som skjer i Lemuria – enten det er den onde heksens tyveri av månen eller de små hverdagshistoriene man snubler over i – ikke er like fortryllende som det som er Lemuria.
Mens man blar seg fra tekstboks til tekstboks kan det selv for en voksen ofte være vrient å få med seg hva som skjer, fordi formen er viktigere innholdet. Child of Light ville glidd bedre fremover om bildene talte for ordene.
Først slår du, så slår jeg
Auroras trofaste hjelper er Igniculus, en liten flyvende løk som påstår han er en lysbille. Igniculus kan styres med høyre stikke, men henger heldigvis alltid med hvis du glemmer eller ikke gidder. Han er en ålreit type som kan lyse opp mørke korridorer, raske med seg hemmelige bonuser og forsinke fiender i kamp.
For kamp blir det. Lemuria er fylt til randen av fæle skapninger som går ondskapens ærend. Monstrene må nedkjempes på arenaer i tur og orden, og på bunnen av skjermen viser en blå tidslinje hvem sin tur det er.
Når din avatar har nådd enden av den blå ventelinjen er det din tur. Du kan velge mellom en myriade av ulike knep, men det tar fortsatt litt tid å utføre selve handlingen. Det frister ofte å bruke det kraftigste angrepet, men det trikset er gjerne også det treigeste. Da risikerer du å blir du tatt igjen av motstanderen på oppløpet, og før du får slått eikestokken din i hodet på fienden har han snudd kampen og sendt en skur av smerte mot deg.
Da havner man plutselig bakpå. Hvis man slåss mot tre fiender kan samtlige ha satt inn hvert sitt støt før du får gjort noe som helst. Nøkkelen er derfor på mange måter timing, eller i det minste vite hva du skal bruke når. Sjeldent har det glemte ordtaket «forsvar er det beste angrep» vært sannere.
Etter en del lette innledningsbataljer viser spillets turbaserte angrepssystem å være overraskende kompleks, spesielt når Aurora havner i en vrien bosskamp. Man må finne de ulike fienders svakheter og velge fremgangsmåte med omhu.
Det er artig å legge planer som tar for seg flerfoldelige trekk fremover, kun for å justere taktikken når en ørliten detalj endrer spillets gang. Rutinerte spillere bør uansett velge «Hard» før de setter i gang, for de fleste kampene er grei skuring når man har flere hjelpere å ta av.
Er man derimot pasifistisk av natur kan man alltids unngå det meste av action og heller sveve rundt i Lemurias vakre verden. Fiender er overalt, men de fleste er lette å unngå. Brettene er kanskje korte, men åpner seg opp i høyden og dybden når Aurora får evnen til å fly.
Men pasifisten går glipp av erfaringspoengene som premierer den kampglade sjel. Disse kan brukes til å utvikle figurene dine videre, enten ved å gjør dem sterkere, raskere eller mer universale.
Det er mye å bruke poengene på, men selve utviklingstreet er kaotisk og gir liten mulighet til rendyrking av figurene. Alle grenene består av variasjoner av de samme oppgraderingene og man ender rett og slett opp med å trykke på noe tilfeldig. Som rollespill bokser Child of Light i barneklassen.
Da er spillets mekkedel mer overkommelig. Smaragder, rubiner og andre edle steiner du og løken plukker opp på veien kan knuses og blandes sammen i en liten skål. De nye komboene gir bonuser man kan fordele på gjengen og er en feature som passer spillets beskjedne størrelse.
For dette eventyret er ikke spesielt langt i ren geografisk avstand, selv om Ubisoft skryter av ti timers spillelengde. Hvor mye tid du bruker avhenger fullstendig av hvor mye du slåss, og selv om kampsystemet er interessant er det grenser for hvor mange valgfrie kamper mot lavt rangerte fiender man orker.
Konklusjon
Child of Light er absolutt et fornøyelig lite eventyr, men blir neppe den mini-klassikeren enkelte kanskje spådde og håpet spillet ville bli på forhånd. Til det er historien for enkel og banal på den ene siden og for kronglete presentert på den andre.
Ubisoft har ikke perfeksjonert eventyrfortellingen og utviklerne burde heller slått seg til ro med den fortryllende vakre verdenen de har skapt i Lemuria. Brettene og musikken er omgitt av et slør av nydelig nostalgi, og det forholdsvis lettlærte, men solide kampsystemet er dypere enn et barnslig spill kanskje fortjener. Som en hybrid mellom enkel plattformkos og turbasert kriging er Child of Light absolutt verdt en titt.
Child of Light er i salg for Xbox 360 (testet), Xbox One, PlayStation 3, PlayStation 4, Windows og Wii U.
