Kriminaliteten sover aldri
Som Nick Kang starter du med en nedslitt gammel bil. Ikke totalt blottet for sjarm, men den har utvilsomt sett bedre dager. Bilen er utstyrt med blålys og sirener som du kan vippe frem når du vil, en taktikk som blir svært viktig for din videre suksess i lovens tjeneste. Hvis du under noen omstendigheter mister bilen din eller at den blir så skadet at det ikke er forsvarlig å fortsette i den, kan du når som helst rappe andre folks biler. Dette skjer naturligvis under beskyttelse av lovens lange arm, og Nick brøler vanligvis til de stakkars førerne at de gjør Los Angeles en stor tjeneste ved å la ham overta doningen deres.
Generelt sett er det ikke spesielt mange biler å velge mellom i True Crime. De fleste ser veldig like ut, spesielt fordi de er stort sett blottet for detaljer, og den soleklare ulempen ved å overta andre folks biler er at du ikke får tilgang til blålys og sirener - med mindre du rapper en politibil, så klart. Mellom hovedoppdragene True Crime byr på, vil det kontinuerlig dukke opp forbrytere i byen. Disse får du melding om på radioen, samt at en rød prikk dukker opp på radaren din.
Spillet prøver iherdig å gi deg forbrytelser som varierer i omfang og type, men den kalde sannheten er nok det at alle er mer eller mindre prikk like. Som regel handler det om et slagsmål, råkjøring - eller det sjeldne voldtekstsforsøket. Dessverre er det slik at alle forbrytelsene i Los Angeles nå plutselig har blitt flyttet ut på gaten. Til og med ektepar som har havnet i slagsmål med hverandre står en eller annen tilfeldig plass på gaten, klare til å gjøre motstand eller overgi seg.
Disse forbrytelsene har ingen substans og heller ingen virkelig spenningsfaktor, da de alle er mer eller mindre like og fryktelig generiske. De fungerer som tidvis morsomme avledninger, spesielt når du skal jakte ned råkjørere og få dem til å stoppe, men før eller senere blir en bare fryktelig lei av alt det repeterende innholdet. Akkurat dette er veldig synd, for en virkelig realistisk og dyp politisimulator hadde slettes ikke vært å forakte. Dessverre danner dette en mentalitet som er gjennomsyrende i True Crime - kvantitet fremfor kvalitet, hvor spillets mange ansikter er interessante, men akk så lite gjennomførte.
Skyt først, spør etterpå
Selv om Kang er en vaskeekte drittsekk som gjemmer seg bak politiskiltet, er antakeligvis ikke du det. Da er det bare å drive ham vannvidd - hjelpe folk og fakke kriminelle uten å ta livet av dem i prosessen. True Crime kjører et slags karmasystem hvor dine handlinger blir rangert i totalt sort-hvitt. Din "good cop/bad cop"-rangering er hele tiden tilgjengelig på skjermen, og forandrer seg etter hvert som ditt politiliv utfolder seg. Situasjonene du havner i kan du løse på to forskjellige måter: Den snille måten og den slemme måten.
Hvis du greier å overmanne en forbryter uten å nødvendigvis drepe vedkommende, vil du få positive poeng. Dette er spesielt enkelt hvis skurkene gir opp så fort de hører sirenene dine, eller hvis du viser dem skiltet ditt eller avfyrer et varselsskudd. Hvis de der i mot løper avgårde har du et problem. Det er tilsynelatende bare en måte å fakke skurker som stikker av på - nemlig å skyte dem på steder som ikke dreper dem. Dessverre er det å treffe en løpende person i føttene eller armene en svært vanskelig prosess, spesielt fordi spillet er overfølsomt på akkurat dette området.
