Se det for deg: Raggsokker og solbærtoddy, blå swix og familiefrokost. Hytteturer er et naturlig arnested for spillkvelder. Og hva er vel bedre for å gjøre en kakaokveld betent, enn Trivial Pursuit; kunnskapsspillet som er hatet av mange, men elsket av fler. Takket være EA slipper du nå å reise hele veien til hytta, for vi har testet Trivial Pursuit på Wii.
Jøss, har Finland flygeekorn? Dæven!
Det er ikke så mye å si på historien i spillet, det er tross alt bare en digitalisert variant av et helt normalt brettspill. Om noe, kan en jo nevne at Trivial Pursuit opprinnelig dukket opp i Canada i 1982 og at den første norske utgaven av spillet kom i 1985. Wii-versjonen har nå dukket opp for å ta sin bit av kaka…
Fra første øyekast kan man se at spillet er en fornøyelig migrenefest av neonfarger. Brettet ser pent ut og animasjonene er til en viss grad underholdende. Ikke noe å hoppe i taket for, men det er ikke store kravene man kan stille til brikker hvis eneste oppgave er langs et spillebrett. Noe med animasjonene får tankene til å gå tilbake til det fantastiske sjakkspillet Battle Chess, uten videre sammenligning forøvrig.
Spillet har tre ulike moduser: Rydd brettet, Viten & Venner og Klassisk. Den klassiske spillvarianten byr ikke på de store overraskelsene og spillet spilles som vanlig Trivial Pursuit. Ved hjelp av håndkontrollen kaster man terningene rundt på brettet og får spørsmål fra den kategorien man lander på. Kategoriene er som vanlig Geografi, Historie, Underholdning, Sport og fritid, Kunst og litteratur og Natur og vitenskap. For rett svar tildeles et nytt kast eller en kake dersom man står på et av de store feltene der man får kakespørsmål. Galt svar betyr at man blir stående på stedet hvil til neste runde. Når man først har samlet en kake i hver kategori, kan man begi seg inn mot midten av spillbrettet, der man får et avgjørende spørsmål i egenvalgt kategori. Førstemann til å samle alle kakene og svare rett på siste spørsmål vinner spillet, heder, ære og respekt. Ikke annet å si enn at klassisk spillmodus er som ordinær TP alltid har vært: underholdende, utfordrende og tidvis langtekkelig.
I ”Viten og Venner” styrer samtlige spillere den samme brikken og kjemper om de ulike kakebitene. Når man klarer et kakespørsmål, blir det borte fra brettet. Her er det også et sett med tilpassede regler for å gjøre konkurransen enda mer tilspisset enn i et vanlig slag TP, slik som at man kan stjele poeng fra hverandre og ”trill på nytt”-feltene er byttet ut med bonusspørsmål.
I ”Rydd brettet” handler det om å svare riktig på kortest mulig tid for å samle poeng. Når man svarer riktig, øker poengmultiplikatoren for den kategorien og feltet man sto på forsvinner fra banen. Brettet er ryddet når alle kakene er høstet. Svarer man riktig på bonusspørsmålet vinner man spillet umiddelbart.
Geografi FTW
I bunn og grunn går alle modiene ut på det samme om enn i ulik forpakning. Ikke stort her som øker levetiden merkbart, om man ikke har noen spillklare venner ved sin side som virkelig ikke får nok duellering. Spørsmålene er typiske TP-spørsmål, men med overdrevent mange ”Klikk på kartet”-spørsmål for å bestemme geografiske områder innen ulike tema. Litt kronglete når det ikke står navn på stedene man har å velge mellom, for det er ikke greit å vite navn på ulike steder basert på et lite utsnitt fra verdenskartet. I hver kategori er det ofte en geografisk ”sett hale på grisen”-måte å avgi svar på, noe som gjør at geografiske kunnskaper tildeles altfor mye hylleplass.
Musikken må trekkes frem som noe av det aller beste ved spillet. Her går det i behagelig muzak, avslappende ambient bakgrunnsmusikk som ligger som et beroligende bakteppe. Jeg grøsser bare ved tanken av hvor lei man ville blitt den typiske amerikanske rocken man finner i de fleste sportsspill fra EA. Denne musikken føles mer som noe DJ Friendly kunne spilt og det er akkurat perfekt musikk til å ha hengende over seg den tiden spillet varer, som kan være alt fra 30 minutter til flere timer. Da er det verre med spillkommentatoren som looper de samme halvsnerpete kommentarene sine gang på gang, men han fungerer fortsatt greit som spillvert.
Ingen vanskelighetsgrad, sier du? Spørsmålene er vanskelige, tilpasset et voksent publikum, med andre ord helt i tråd med originalspillet. Den nesten arrogante og lite tilpasningsvillige holdningen til vanskelighetsgrader må jo rett og slett applauderes. På bunnen av skjermen vises statistikk av hvordan det går på runden, slik som hvor mange gale svar man har avgitt, svarprosent på riktige svar for hver deltaker, hvor lenge spillet har vart, hvilke kaker man har, hvor høy svarprosent riktig man har i de ulike kategoriene og slikt.
Og JA, nå kan debatten legges død en gang for alle: Spillstemmen sier nemlig ”Kaker”, ikke ostestykker eller annet fjas.
Konklusjon
Er det nok her til at man heller spiller TP i konsollversjon fremfor den tradisjonelle brettvarianten? Ikke egentlig. Den pene grafikken og den herlige musikken til tross, Trivial Pursuit gjør seg bedre som kamparena for utslitte langrennskjørere enn døgnville sofapoteter. Om noe så er det i hvert fall en raskere jobb å rydde brettet for taperen. Om det hadde vært litt mer variasjon i svaralternativene og konkurranseformen hadde blitt ytterligere videreutviklet slik at spillet hadde skilt seg klarere fra brettspillsvarianten, kunne saken vært en annen. Inntil en eventuell oppfølger tar tak i dette, må man forberede seg på fortsatte turer til fjells i årene som kommer.
