SAN FRANCISCO (Gamer.no): «Rocksteady jobber med et helt nytt Batman-spill satt til den mer barnevennlige og lystige sølvalderen mellom 1950 og 1970.»
«Nei, Rocksteady pønsker ikke på et Batman-spill i det hele tatt. Nå er det Teenage Mutant Ninja Turtles som gjelder!»
Neida, ingen av disse ryktene viste seg å stemme. I stedet trakk den britiske utvikleren et nytt Batman: Arkham-spill opp av hatten tidlig i mars – et spill som skal la Rocksteady sette sitt punktum for de suksessrike Läderlappen-eventyrene. Egentlig burde ikke dette overraske noen; trilogier har vært like populært i spillbransjen som i filmbransjen de siste årene, og en tungvekter som Batman bør sette hat-trick for å få skvist maksimalt ut av potensialet.
Spørsmålet er om det siste innslaget i serien klarer å oppfylle de ambisiøse planene studioet har satt seg.
Til lands, og i lufta med
Som en avslutning på trilogien, og videreføring av Batman: Arkham City, er det helt naturlig for Rocksteady å sikte høyere. Ofte assosoerer vi spillere størrelse med verdi, og tanken er at desto større noe er, desto mer verdi har det. Der Arkham Asylum lot deg utforske et noe begrenset fengselsområde, åpnet Arkham City for en mellomstor tumleplass, noe som både vår anmelder og jeg er enige om at står høyt blant åpne verdner i spill.
I Arkham Knight er det bare å spenne på seg mer durable utforskingssko – hele Gotham med alle sine kriker og kroker er målet det siktes mot denne gangen.
– Vi har ønsket å bygge hele Gotham City fra dag én, og kun med hestekreftene fra de nye konsollene har vi fått muligheten til å levere dette, uttrykker markedsføringssjef Dax Ginn til oss når de viser spillet.
Og joda, storbyen virker imponerende. Batman kaster seg ut i et langt svev med kappen og glir langs skyskrapere og tårn i den mørke byen, tilsynelatende med mer lufttid enn i forgjengeren. Gripekroken er fremdeles på plass, og gir akkurat den samme «swooshen» som tidligere. Av store nyvinninger på flyvefronten er det egentlig bare potensialet for en usving etter at du har festet gripekroken i nærmeste utsats å spore.
Mest interessant blir det først når Batman får tilkalt sitt nye leketøy, som for øvrig kommer tumlende inn som en bulldoser når vi først ser den. Batmobilen Rocksteady benytter seg av er tydelig noe de er svært stolte av, og Ginn er påpasselig med å understreke at utseendet har blitt utviklet i samarbeid med tegneserieforlaget DC Comics. Kanskje for at blodfansen skal finne litt kredibilitet i det hele.
Etter at Lynvingen har bykset inn i cockpiten fyker doningen rundt som lynkjapp tank, og bryter ned så og si alt av hindringer på sin vei. Hele heisaturen gjennom Gothams gater får meg til å tenke på alt fra Mario Kart (bilen har et eget våpenarsenal) til Wipeout (krappe svinger og en uovertruffen fart) og Burnout Paradise (bilen hopper over gjerder og avsatser, og trenger ikke holde seg på veien). Ødeleggelsene er uhorvelige, og jeg tar meg selv i å fundere over hvor mye Batmans «joyride» vil koste samfunnet i det lange løp.
Faktisk er det med bilen at man snubler over deler av de velkjente Riddler-gåtene denne gangen. Spørsmålstegnmannen har bygd dødelige bilbaner under byen, og Batman må gjøre sitt beste for å komme seg gjennom disse ved å skru av og på brytere for å senke hindre etter hvert som løpet utfyller seg. Vi blir likevel lovet at dette ikke er det eneste mannen med den grønne bowlerhatten har å by på av sprell.
At man kan skyte seg ut av bilen, og fortsette ferden seilende med vind under kappene med et skikkelig momentum, hamrer inn poenget med hvor mobil Rocksteady ønsker å gjøre Batman denne gangen. Og det er tydelig at byen er utformet med akkurat denne måsettingen også. Gatene er bredere for å tillate at batmobilen kan ta seg frem over alt, mens skysprakerne og landemerkene er høye for å sørge for at det skal være mulig å komme seg fra sted til sted i lufta.
Større, javel men...
Av det vi får se er det likevel litt vanskelig å få et godt innrykk av Gotham City. Gatene er mørke og diffuse, og selv om alt er svøpt i en mektig skarp oppløsning har alt en følelse av å virke lite egenartet i de partiene vi får se. Kanskje er én av farene med å gå fra en mellomstor verden til en fem ganger så stor by at man ikke kan tette verdenen med like mye snadder i hvert hjørne? Rocksteadys Gaz Deaves ønsket likevel å forsikre meg om at områdene vil ha nok av unike moment å by på.
– Noe av det Rocksteady alltid har jobbet mot er å skape disse levende, rike og detaljerte spillverdenene med mye personlighet. Vi begynte med det i Arkham Asylum og utvidet dette i Arkham City, og du kan se i demoen hvordan delene har ulike personligheter, slik som Chinatown for eksempel. Det har virkelig en egen følelse og stemning. Å få på plass et slikt detaljnivå i våre spill er noe som er veldig viktig for oss, er det noe vage svaret jeg får når jeg ymter frempå observasjonene mine.
Fremdeles: det kan hende at han har rett, og at Gotham City til syvende og sist vil by på like mye godis som forgjengeren greide å stappe inn på et konsentrert sted. Uten å ha dykket ned i materien er det vanskelig å gjøre en god vurdering ennå, men slik enkelte spill har vist oss tidligere er det ikke nødvendigvis slik at større alltid er bedre.
Derimot er det andre systemer som det er lettere å ha troen på
Brutale basketak
Når Batman bykser inn i et basketak med noen kjeltringer er det nemlig lett å dra kjensel på det rytmiske slåssesystemet som forgjengerne har etablert . Fremdeles er rytmisk hamring, kun avbrutt av en kontring i ny og ned, grunnstrukturen her, ispedd bruk av Batmans store utvalg av gadgets. Nytt av iterasjonen er muligheten til å knerte tre skurker på rappen dersom helten klarer å forholde seg uoppdaget. Den smidige byksingen mellom de tre intetanende fiendene flørter mer med det overnaturlige enn Batman egentlig er kjent for å gjøre, men nå har ikke plausibilitet vært en bærende faktor i tidligere Arkham-spill heller.
Og det er fremdeles svært brutalt. Batman er som kjent en helt som ikke tar livet av skurker, men etter å ha havnet i klammerier med den kappekledde muskelbunten er det nok en større andel som får så varige men at en avslutning på livet nesten kan være lindrende.
Dette gjenspeiles også i en av mellomsekvensene vi får se, som denne gangen glir sømløst inn i resten av spillopplevelsen. Batman jager ned en informant som prøver å flykte, og fyrer av missiler fra kjøredoningen sin i håp om å stagge flukten. Det hele avsluttes med at batmobilen presser fluktbilen inn i et brutalt krasj, hvorpå sjåføren kravler langsomt ut av vraket og prøver å komme seg avgårde.
– Gaz, ta det sakte. La denne karen få tenke over hva han har gjort. Vi kan kalle dette en «long, slow walk of justice», gliser Ginn, noe som gjør at vi må høre på smertestønnene fra sjåføren i noen sekunder til.
Batman er ikke stort bedre enn mannen som sitter bak kontrolleren. Etter å ha fått presset ut informasjonen fra den skadde informanten knekker han likegodt et av beina på fyren før han labber unna. Det er noen år siden jeg spilte Batman: Arkham City, men jeg kan ikke huske at vår kappekledte helt var like tilbøyelig til unødvendig vold den gangen.
Batman er Batman
Så, hvor plukker man egentlig opp historietråden etter at man dreper Batmans erkefiende, The Joker? Rocksteady har valgt å lempe Scarecrow inn i rollen som den store stygge ulven denne gangen. Fugleskremselet prøver å legge en plan for å knerte vår helt en gang for alle – en plan som sørger for at Gothams innbyggere rømmer byen i hopetall og overlater den til skurkepakket.
Det er ikke unaturlig å tro at figurgalleriet blir like utfyllende som tidligere. Allerede nå vet vi at The Penguin, Harley Quinn og Two-Face slenger seg inn i komplottet. Rocksteady banket seg også litt ekstra på brystet da de ved demoens slutt introduserte en splitter ny figur kalt Arkham Knight. Akkurat hva og hvem denne rustningkledde helten/skurken er vet vi ikke, men utvikleren skryter av å ha etablert figuren sammen med DC Comics.
På den mer vennlige siden får vi nok en gang veksle ord med den sympatiske politimannen James Gordon. Vi blir også forespeilet et drama mellom Batman, Gordon og datteren Barbara, kanskje bedre kjent som Batman-hjelperen Oracle. De små dialogsnuttene vi blir servert tyder dog på at manuset ligger på samme nivå som i Arkham City, så forventningene til akkurat disse delene av spillet er ikke skyhøye.
Konklusjon
Når Rocksteady avslutter Batman: Arkham-trilogien sin etter fem år kan ting tyde på at de har fått perfeksjonert mye. Som ventet har det grafiske fått et løft fra én konsollgenerasjon til en annen, og selv om bildeoppdateringsfrekvensen virket å slite i demoen er det noe utvikleren mest sannsynlig meisler ut innen slipp i høst.
Det er fremdeles mange ubesvarte spørsmål med Batman: Arkham Knight. Kan Rocksteady lage en fem ganger så stor verden som i Arkham City og fremdeles fylle sandkassen med gjøremål? Vil inklusjonen av batmobilen føre til at kappeflyvingen blir nedprioritert? Er det fremdeles inneområder der spilleren må legge en slagplan for å ta ut alle fiendene?
Men med to gode Batman-spill under beltet er det litt tidlig å begynne å tvile på Rocksteady nå. De har vist seg fra sin beste side helt siden Batman: Arkham Asylum i 2009, og har etter alt å dømme en god peiling på hva som gjør Batman til nettopp Batman.
Batman: Arkham Knight kommer til PlayStation 4, Xbox One og Windows 14. oktober.
