Je møter når som helst, hvor som helst, og åkken som helst
Det startet med Excite Bike på Nintendo NES og siden den gang har jeg vært svoren fan av trialsykkelspill i spandabel 2D. Jeg har vel vært gjennom stort sett rubbel og bit av det som finnes på markedet og går nok ikke lei på denne siden av klimakrisen. Nå har dessuten kjærlighetsforholdet fått seg et nytt løft, med utgivelsen av Trials HD.
Trials HD er ikke et spill, men en trojansk hest forkledd som et relativt uskyldig spill. Da jeg kom til den virtuelle kassen på Xbox Live og fikk pakket inn mitt eksemplar av spillet, tenkte jeg at dette ville være et underholdende tidsfordriv som kun ville vare gjennom en forkjølet fredagskveld. Helgen og forkjølelsen er over, men spillet forblir. Trials HD virker ved første øyekast som et irriterende enkelt konsept: Kjør en trialsykkel gjennom en hinderløype i ukomplisert 2D. Men når det først er blitt tatt inn i varmen, tar det ikke mange straksene før spillet begynner å blomstre.
Som tidligere nevnt skal man altså kjøre en trialsykkel gjennom ulike baner og gjennomføre disse på så kort tid og med så få velt som mulig. Kontrollen er enkel og intuitiv. En knapp for å gi gass, en for å bremse og man lener seg frem og tilbake på sykkelen ved å bevege venstrespaken frem og tilbake. Så enkelt kan det gjøres, men med så enkle knapper stilles det også større krav til bruken av disse.
I spillets hovedmodus finner vi en drøss baner fordelt utover fem ulike vanskelighetsgrader, som strekker seg fra Lett og hele veien til Ekstrem. I tillegg vil man få låst opp turneringer etter hvert som man gjennomfører løp. For hver vanskelighetsgrad følger et visst antall baner og de første gradene forseres lett. Med bare noen gjennomkjøringer og litt finjustering på teknikken gjør man relativt fort unna gull på hvert løp. Nøkkelordene her er balanse og tilpasning av kraften.
Iblant er bremsen viktigere enn gassen om du ønsker å komme raskest mulig i mål. Det finnes flere ulike sykler som man låser opp ettersom man kjemper seg gjennom baner, turneringer og vanskelighetsgrader. Når man først lærer seg hvordan man kontrollerer spillet, kan man virkelig begynne å krafse til seg edelt bling bling.
Nei, her er'e no muffins!
Men så… Plutselig bestemmer spillet seg for at ”Nei nu, her var det da for meget med velbehag!” og gjør et kjempebyks i vanskelighetsgrad. De tidligste banene lar seg gjennomføre uten altfor store problemer, men når man gir seg i kast med de mer avanserte banene skal man belage seg på å jobbe litt. Og da mener jeg ikke: ”Oj, var ikke denne banen litt knipen da?”. Jeg tenker mer på: ”AARGH, HOPP DA DIN FORBANNA LØKSKALLE, FØR JEG TAR DENNA KONTROLLEN OG KJØRER DEN SÅ LANGT INN I-” og så videre…
Men så da, 50 forsøk senere så sitter det og banen gjennomføres med glans. Da kan man tørke svette og trekke på smilebåndet, stolt av bragden som er gjennomført. Så er det neste bane, på’an igjen! Med andre ord: Spillet er ikke for impulsive spillere med kort lunte. Gi det tiden det trenger, bare husk å kjøpe tre tuber tålmodighetskrem, familiestørrelse.
Banene er så varierte og underholdende at det er en ren fryd å spille. Jeg hadde absolutt ikke forventet at banene skulle være så forseggjort og ulike. Det er så man gleder seg til å se hva slags merksnodigheter de har kommet på til neste brett. Det er ting som eksploderer, fallende containere som treffer planken du står på og skyter deg til værs som en katapult, tynne stålbjelker man balanserer på over infernalske flammehav og spektakulære hopp som vil gi det et realt sug i magen. Mildt sagt vet man aldri hva man har i vente på en ny bane. Og med rundt 50 ulike baner å bryne seg på, vet du at du har mye godt i vente.
Kjøra, kjøra, farli' norsk hengebro
Om ikke alle banene spillet kan by deg på skulle være nok til å mette din trut, så lag dine egne da vel!
Ved hjelp av en enkel, men også uhorvelig omfattende meny av valg og muligheter kan du lage dine egne baner akkurat slik du vil ha dem. Sleng ut bjelker og metall, ramper og eksplosiver og plasser dem akkurat slik du måtte ønske.
Jeg har kanskje en fiskers tålmodighet, men banebygging blir litt mye micro-management for min del, dessuten finnes det baner i bøtter og spann allerede. I slike spill har jeg nemlig en usunn avhengighet for å kjøre til gull. Og tro meg derfor på mitt ord når jeg sier følgende: Trials HD er en pest og en plage! Det blir raskt en avhengighet og en idiotisk kamp om gullmedaljer, der innbitt stahet slåss mot stødig tålmodighet… og jeg simpelthen elsker det!
En blir tildelt bronsje og står til godkjent bare man klarer å komme seg gjennom løypa. Når man spiller på de vanskeligere nivåene er dette en bragd i seg. Gull, for ikke å snakke om platina, ligger milevis unna. Jeg skal gladelig innrømme, selv om det jo smerter en del, at jeg blir nødt til å trekke spillet for at det midtveis i spillet blir så inn i hampesvarten vanskelig. De første tre nivåene er en fryd, for man kjører i stor fart, flyr av gårde i spektakulære hopp og opplever en verden av variasjon. De siste to vanskelighetsgradene går mest ut på å gidde. Det går en indre faen i deg som sier at man SKAL klare det, men underholdningsverdien blir for min del vannet ganske kraftig ut her. Bare prøv den ”enkle” testbanen på Extreme, så skjønner du hva jeg mener.
I tillegg til de ordinære banene har man også bonusutfordringer i form av ferdighetsspill. Disse banene består av alskens utfordringer, slik som å frakte en tilhenger med bomber uten at de sprenger eller bli slengt rundt som en kasteball i et flipperspill. I mitt ubetingede favorittspill kaster man seg ned en nærmest endeløs trapp i et forsøk på å brekke så mange bein som mulig. For dere som liker ragdoll-spill, slik som Stair Dismount, er dette et absolutt must.
Å æ detta for slags jungelskapning a'?
Grafikken er overraskende bra og levende. Selv om spillet foregår i ordinær 2D, tar grafikken i bruk hele spekteret. Banene har ulike temaer og man kjører på alt fra de ødelagte sporene til dresiner i forfalne gruver, til bisarre metallkonstruksjoner som foregår i en slags drømmeverden. Musikksporet er stort sett det samme og byr på relativt harry bakgrunnsmusikk, som forventet for slikt et spill. Noe sier meg at et eller annet sted i verden finnes det en pornofilm fra 80-tallet som savner lydsporet sitt. Annet enn det vil ørene dine fylles med motorduring og de opprømte hylene fra motorsyklisten mens han flyr fra enorme hopp eller smerteskrikene når han deiser i bakken. Lydsporet er med andre ord enkelt, men ikke annet enn hva man kan forvente. Motorduring hadde holdt i massevis for å gjøre meg tilfreds.
Foruten å kunne lage egne baner, kan man justere på utseendet til både karakteren og sykkelen i spillet. Disse valgene er funksjonelt sett helt uvesentlige, men gir spillet et ekstra dryss av opplevelsesmessig krydder som piffer opp helhetsinntrykket.
Trials HD kommer med en særdeles sympatisk pris. Det kjøpes på Xbox Live for 1200 Microsoft-poeng, altså rundt skarve hundrelappen. Spillvarigheten kan gå fra noen få timer til ja… tilsynelatende endeløst, dersom man prøver å komme seg gjennom samtlige baner med noenlunde anstendige resultater.
En siste faktor er at spillet har veldig rask ladetid, så dersom man faller tar det bare et splittsekund å starte på nytt. Dette bidrar til at forsøkene blir mange og sper på spillets allerede høye avhengighetsfaktor. Det koster så lite å bare prøve en gang til. Og en gang til. Og en liten gang til bare. Okei, kommer om 10 sekunder. Bare eeen… Aaah, elendige drittspill, jeg hater deg! Dette gidder jeg ikke mer, det var siste gangen, faen heller for et møkkaspill! …okei, bare en siste gang da…
Konklusjon
Trials HD er avhengighetsskapende, fandenivoldsk irriterende, fantastisk tilfredsstillende og tidvis håpløst vanskelig. Det byr på utfordringer og underholdning i massevis og du får neppe mer valuta for pengene enn dette. Så bli i sofaen, men løp og kjøp!
