Hyperpresise tennisspill på Wii har lenge vært flere spillers drøm, samt Star Wars-spill der man får full kontroll over lyssverdet, selvsagt. Nå har EA Sports i hvert fall forsøkt seg på førstnevnte, med god og nødvendig hjelp fra MotionPlus. Grand Slam Tennis er nemlig helt avhengig av kontrolltillegget for å kunne gi oss en minneverdig tennisopplevelse, men når MotionPlus først er på plass er det givende å gyve løs på profflivet i de fire største turneringene i verden.
Best i test
Det overordnede målet i Grand Slam Tennis er, ikke overraskende, å bli aller best. For å oppnå dette må du trene, spille kamper mot legender og selvsagt prestere i turneringene. Her reiser du fra Australian Open, via Roland Garros til Wimbledon og til slutt US Open. Da har du allerede laget deg en liten, søt figur som du skal utvikle til å bli superstjerne.
Spilleren vår kan få maks fem stjerner ferdighetsmessig, samt bruke flere bonusferdigheter. Stjerner tjener du rett og slett inn ved å prestere på banen, ja ved å vinne kamper. Spesialferdigheter stjeler du fra tennislegender ved å slå dem i kamp, slik som for eksempel farten til Justine Henin. Slike smådetaljer er en fin gulrot for å fortsette å spille.
For det handler tross alt mest om fire Grand Slam-tuneringer her, en stor karrieremodus glimrer med sitt fravær. Til gjengjeld får vi et spill med en velbalansert læringskurve, noe som hele tiden holder deg på tå hev. Enkelte vil kanskje si at det er negativt at spillet ikke sitter helt i fingrene fra første stund, men jeg velger å se annerledes på det. Denne tittelen krever at du trener og finner ut hvilke grep som er mest effektive for å senke motstanderen. Ja, det krever faktisk at du har litt forståelse for tennis for å bli god, og det ser jeg på som utelukkende positivt.
Det er nemlig en del man må kunne for å lykkes i Grand Slam Tennis. Du har tre grunnslag som slice, flatt skudd og topspin. Disse kan igjen komplimenteres med lobb og droppskudd. Variasjonen er med det sikret, og du kan spille på mange strenger for å lure motstanderen. Dessuten styrer du selv spillerens bevegelse med Nunchucken, og plasseringsevne og løpsbaner er helt sentralt for å lykkes. Dessuten kan du med hell utnytte motstanderne når de har bestemt seg for et løp, da er det bare å slå motsatt vei og rivalen er solgt.
Uten gode kontroller hadde ikke Grand Slam Tennis vært det helt store, og jeg sier det igjen: du må ha MotionPlus for å kunne nyte denne tittelen fullt ut. Hvis du spiller uten får du aldri den samme utviklingsgleden med din spiller, og frustrasjonen av merkelige feilslag vokser seg stor. Selv om presisjonen med MotionPlus ikke er perfekt er det ingen tvil om du har langt bedre kontroll her. Du kan lobbe ballen på fiffig vis ned i hjørner og utføre smasher det virkelig smeller av. Husk også at timing er veldig viktig om du skal få til slag med kraft og presisjon, her nytter det ikke å svinge vilt rundt seg. Jeg har faktisk ikke spilt et tennisspill på Wii der du føler at kontrollen er en skikkelig forlengelse av racketen du ser på skjermen.
Grei variasjon
Oppbygningen av kampanjen handler om mer enn å vinne en Grand Slam. Selve turneringen avslutter brettet, først er det en rekke mindre spill du må pløye igjennom. Her åpnes det med en treningskamp mot en mindre god spiller, før du går videre på ferdighetsutfordringen. Det er altså her du kan lære nye spesialferdigheter ved å slå ut en legende.
Deretter er det klart for litt double-moro, der du spiller forskjellige typer minispill forkledd som en double-kamp. Modusene er både morsomme og verdifulle, og bygger fint opp til selve turneringen. Du får også muligheten til å låse opp og få skikkelig merkeutstyr, slik at spilleren din får ikle seg favorittklærne sine.
Etter flere gjennomkjøringer føles imidlertid kampanjemodusen noe tynn, men den stadige fremgangen du opplever med din spiller holder absolutt spillet gående. Dessuten er det en glede å møte «ekte» stjerner som Roger Federer og Pete Sampras på din ferd gjennom tennissirkuset. Bonusen på toppen av dette er at disse har beholdt sine karaktertrekk, som en racketkastende og frådende John McEnroe vitner om.
Videre skaper det en god variasjon at du stort sett hele tiden spiller på ulikt underlag, enten det er gress, grus eller kunstdekke. Ballen får andre egenskaper på gress enn for eksempel grus, og da må du ta andre hensyn når du spiller. Det er så deilig med spill der du hele tiden må tilpasse deg situasjoner og lære. Da blir belønningen enda større når du faktisk lykkes.
Den kunstige intelligensen er ganske variabel i forhold til vanskelighetsgrad, men noen småting kunne man luket ut under produksjonen av spillet. Rivaler som tar ballen når den helt klart er på vei ut er bare latterlig, det samme er motstandere som glemmer å slå ballen når den kommer rett på dem. De skarpeste rivalene er imidlertid litt av en utfordring å spille mot, her får du garantert kjørt deg.
Avansert Wii Sports
Visuelt minner Grand Slam Tennis om en avansert versjon av Wii Sports. Mii-trekkene er der, men realismen er langt mer utpreget. Likevel har man laget en ganske stor ball til dette spillet. Det er nok gjort både fordi den skal være letter å treffe og at man ikke skal slå ut så ofte. Selv om banene er fine og autentiske var det noen småting jeg bet meg merke i. Det virker for eksempel ikke som ballen treffer racketen når du spiller, den stopper liksom like før. Irriterende. Dessuten er tilskuerne helt flate, er det virkelig bare små utklippsfigurer som ser live tennis?
Lydbildet er også blanda drops. Effektene på banen er gode, både når det kommer til føttenes skraping på underlaget, ballens «møte» med racketen og livet på tribunen. På minussiden finner vi en kjedelig og gjentagelsessyk kommentator, og musikk som snarere sliter hull på trommehinnene enn å sette fart på godfoten.
Grand Slam Tennis er utvilsomt morsomt alene, men du kan også dele denne flotte tennisopplevelsen med andre spillere. På nett kan du hevde deg enten i single eller double og avansere på internasjonale rangeringslister. Flyten er meget god, og når du først er inne er det raskt og smertefritt å starte kamper. Lokalt kan opptil fire spillere hygge seg med 13 forskjellige moduser. Dette er både moro og givende, både mot hverandre og sammen, og et litt avansert alternativ til vorspielvinneren Wii Sports.
Konklusjon
Det er ikke lett å bli god i et skikkelig spilltennis, det demonstrerer Grand Slam Tennis til det fulle – sitt søte ytre til tross. Flere vil nok falle av på grunn av en noe slem læringskurve, men det er faktisk verdt å henge på. Når du etter hvert utvikler dine evner med de MotionPlus-drevne kontrollene vil du garantert få mye glede av dette spillet. Enspillerdelen er kanskje litt tynn, men sammen med en god flerspillerdel sikres du mange timer underholdning mot flere av verdens største tennisstjerner.
Grand Slam Tennis er kun i salg for Wii.
