Med en sped begynnelse så sent som i 2015, er Splatoon en av de nyeste Nintendo-seriene på markedet. Likevel har malingspillene allerede rukket å bli en stor suksess for det japanske selskapet, og det tredje spillet i serien ser ikke ut til å gjøre det noe særlig dårligere.
Selv var jeg ganske glad i Splatoon 2 da det kom i 2017 – jeg klinte sågar til med 7/10 på Gamer-terningen, men samtidig var det ingenting ved opplevelsen som fristet meg til å spille veldig mye mer heller. Da Splatoon 3 ble annonsert i fjor, satt jeg derfor egentlig bare og lurte på om dette strengt tatt var nødvendig. Nå har vi testet spillet i en drøy uke, og svaret er ganske klart: "Nei".
I alle regnbuens farger
Men at Splatoon 3 er sjarmerende og fargerikt, det kan ingen ta fra det. Seriens omhyggelige fokus på maling og farger lever videre i beste velgående, og sammen med sær blekksprutmusikk, kule klesplagg og et visuelt interessant univers, blir det aldri kjedelig å male verdenen rundt seg.
Denne gangen får man utforske en splitter ny storby, Splatsville, og som vanlig kryr det av andre spillere, fargerike figurer og grafitti hvorhen man snur seg. Det er stilfullt som få, selv om det fort blir enklest å bare hoppe fra sted til sted med den innebygde menyen.
Flerspiller med bismak
Nå som sist, er dette en tredelt opplevelse, hvor enspiller-, flerspiller- samarbeidsmodusene utgjør hver sin grunnstein av spillopplevelsen. Flerspilleren fremstår i utgangspunktet som et trekkplaster, og fungerer nærmest identisk slik det gjorde i Splatoon 2.
Dette betyr at brorparten av kampene foregår mellom to lag, hvor målet ikke nødvendigvis er å knerte motstanderne, men i stedet å dekke størst mulig areal av banene man løper rundt på. Hver spiller ikler seg rollen som et stykk «edgy» blekksprut og velger et malingrelatert våpen, og så bærer det ut i strid.
Med på slep kan man da ta med seg malingsspann, -rulle, -gevær, -paraply og mye, mye mer. Kan du sette ordet «malings» foran, er det antagelig et slags våpen i Splatoon 3. Her er variasjonen til gjengjeld stor, og hvert våpen har også en dings og et spesialangrep knyttet til seg.
Nesten ingenting av dette er derimot nytt i dette spillet. Slik jeg har forstått det er det i alt to nye våpentyper – pil-og-bue og en malingskatana – og det samme gjelder også for spesialangrepene – hvor man denne gangen kan påkalle en krabbetank eller en brusautomat.
Kartene man får servert er en salig blanding av gammelt og nytt, og føles tilsvarende.
Alt er designet rundt konseptet om at man skal male så mye av nivåene som overhodet mulig, selv om man selvfølgelig også kan skyte på motstanderne for å sakke det andre laget underveis. Og det fungerer fortsatt ganske godt, selv om det er langt fra feilfritt.
Jeg er usikker på om dette er noe jeg forestiller meg, men jeg savner for eksempel litt vertikalitet sammenlignet med forgjengeren: Det føles som om det er færre vegger man kan male og klatre opp, og de ulike nivåene er noe klaustrofobiske grunnet dette. Jeg synes også jeg sliter mer med presisjonen i møte med andre spillere denne gangen – jeg spiller stadig kun med «joy-cons», og det føles ikke alltid like bra.
Sjøsatt samarbeid
Da er tempoet i de to andre delene av spillet langt mer passende for den litt stokkete styringen. Samarbeidsmodusen er den andre bærebjelken, og også her får man servert en nokså lik pakke som for fem år siden. Dette betyr at man kastes ut i kamper mot stadig farligere datastyrte skapninger, hvor målet er å overleve i tre samfulle runder.
Tenk «zombies»-modusen fra Call of Duty, bare at man i stedet for å spikre planker og låse opp barrikader, må knerte fiskeaktige sjefsfiender og sanke nok gullegg til å fylle kvoten for hvert nivå.
Med seg har man tre medspillere og et tilfeldig utvalgt våpen, og det fungerer stort sett godt. Særlig sjefsfiendene som dukker opp er svært unike og tilfører opplevelsen masse variasjon, og nyheten som lar deg kaste gulleggene kommer også svært godt med.
Unike utfordringer
Det er likevel kanskje først og fremst den tredje modusen, enspillerdelen, som imponerer aller mest sammenlignet med det som har kommet tidligere. Denne gangen får man nemlig servert noe som ligner ørlite mer på en tradisjonell historie, idet bestefar Cuttlefish blir kidnappet og vi ankommer et snødekt landskap dypt under storbyen Splatsville.
Her er store deler av landjorden dekket av rosa pelsdotter som blokkerer veien videre. Sammen med kjente fjes fra tidligere spill blir målet da å hoppe, løse gåter og skyte seg vei gjennom tonnevis av forskjellige nivåer for å låse opp veien til bestefar.
Selve handlingen er heller tilbaketrukken og ikke all verden å skryte av, men brettene man utforsker er til gjengjeld meget godt designet. Og i motsetning til den originale enspillerdelen i Splatoon 2, er det langt mer variasjon og bedre flyt i treeren.
Ikke alt handler om å skyte blekksprutfiender heller: Noen baner går for eksempel ut på å dekke statuer med maling; noen er utformet som tåkelagte labyrinter; mens andre krever at du «grinder» på malingspor og skyter på blinker i fart. Også her sliter jeg med manglende presisjon, særlig når ting skal gå fort unna, men det blir heldigvis aldri så frustrerende som flerspillerdelen.
Konklusjon
Til tross for at det er omtrent like fargerikt og fengende som det Splatoon 2 var for fem år siden, er det litt skuffende å se at Splatoon 3 ikke gjør mer for å skille seg fra forgjengerne. Ikke bare er spillets grunndesign omtrent identisk med det som har kommet tidligere, men det er heller ikke gjort store nok forbedringer i hverken variasjon, stabilitet eller skytefølelse.
Flerspillerdelen er kanskje den biten av spillet som har minst nytt å komme med, og det føles rett og slett ikke like givende å kaste seg veggimellom med malingspann og -rulle i 2022. Vi får nye baner og en håndfull nye våpen, men det blir liksom litt for simpelt.
Joda, spillet lar deg dekorere garderobeskapet ditt og spille malings-Tetris med samlekort, men dette er ting man sjekker ut typ én gang og ikke mer. Den nye modusen, hvor tre lag møtes til dyst under «Splatfest»-ene er kul i teorien, men er dessverre svært begrenset, og fungerte bare en brøkdel av tiden vi prøvde oss under testperioden.
Da er de to andre bestanddelene av spillet bedre, og spesielt enspillerdelen føles langt mer omfattende og engasjerende enn sist. Her har utviklerne lært mye av det de gjorde riktig med Octo Expansion, og vi får servert en sammenhengende hub-verden med rikelig av ting å oppdage og nivåer som har varierte og spennende utfordringer.
At Splatoon 3 likevel faller ett karakterpoeng ned kontra det jeg ga toeren i 2017, er rett og slett fordi opplevelsen ikke fenger like mye. Kampanjen kan fullføres på seks-syv timer, og etter omtrent det samme antallet timer på tvers av flerspiller- og samarbeidsmodusene, er jeg egentlig mer enn forsynt.
Det er for all del stilfullt og sjarmerende, men nå er det vel nok Splatoon for en stund?
Splatoon 3 er tilgjengelig på Nintendo Switch (testet).
