I en kommentar til den forrige posten om 1993-prosjektet mitt foreslo forumbrukeren Kilik en håndfull konsollspill som kunne komplementere den PC-sentrerte listen over klassikere fra 1993. Et av spillene han trakk frem var Gunstar Heroes, et spill jeg tilfeldigvis allerede hadde på Steam-kontoen min. Siden jeg har hørt mye positivt om det besluttet jeg meg for å ta en titt.
Gunstar Heroes kom til Sega Megadrive, en konsoll jeg hadde lite kjennskap til på nittitallet. Hadde jeg vært ung i dag så hadde jeg sikkert eid flere spillsystemer, men den gangen var økonomien trangere og de aller fleste måtte velge én plattform og holde seg til den. Jeg er veldig glad for at jeg valgte Amiga i stedet for tidlige PC-er eller datidens begrensede konsoller, men det førte jo til at jeg gikk glipp av mange flotte spill som aldri kom til «min» plattform. Da jeg senere fikk PC brukte jeg mye tid på å oppdage gamle klassikere, men på konsollfronten har jeg større hull i erfaringsgrunnlaget.
Treasures første spill
Gunstar Heroes fikk ros så det holdt da det først kom ut, og ble for eksempel kåret til årets beste actionspill av spillbladet Electronic Gaming Monthly. Det var det første spillet utviklet av japanske Treasure, en utvikler som nå er kjent for et langt og heftig rulleblad med klassikere. På den tiden var det imidlertid utviklernes fortid i Konami som fikk mest oppmerksomhet; de hadde nemlig stått for noen av de mest populære spillene Konami hadde gitt ut, men var lei av storutviklerens politikk og kreative begrensninger.
Dette er et sideskrollende plattform/action-spill. Spilleren må kjempe seg gjennom intense miljøer fulle av fiender, enten alene eller sammen med en venn. Underveis må man gjøre bruk av et interessant våpensystem hvor man kan plukke opp to forskjellige våpen og veksle mellom disse. Dessuten kan de kombineres i et supervåpen som har noen av egenskapene fra hvert av våpnene. Dette er et viktig element i spillet, for mange situasjoner blir betydelig lettere om man bruker «riktig» våpen.
Da jeg startet Gunstar Heroes ble det umiddelbart åpenbart at det var et spill utviklet av folk med erfaring. Jeg tror det må være et av de mest visuelt imponerende MegaDrive-spillene jeg har sett, med enormt mye som skjer på skjermen samtidig. Treasure må ha presset den beskjedne maskinvaren i 16-bits-konsollen til det ytterste. I tillegg til grafikken var det også en annen ting som slo meg – ganske hardt, faktisk. Dette spillet er nemlig ikke for pyser, og presser deg konstant med massevis av fiender og store «bosser».
Nå skal det imidlertid sies at Steam-versjonen er noe lettere enn originalen. Den lar deg nemlig lagre spillet ditt når som helst, så når du dør kan du bare laste inn den seneste lagrefilen og fortsette derfra. Puristene vil utvilsomt rynke på nesen over slike muligheter, men for min del passet det fint. Jeg endte opp med å bruke et par kvelder på å fullføre spillet, og jeg vet ikke om jeg hadde gjort det om lagremulighetene ikke var til stede.
Gunstar Heroes havner nok ikke på min favorittliste, men jeg kan absolutt skjønne hvorfor det har så mange tilhengere. Det er et nesten hyperaktivt actionspill med massevis av heftige detaljer, og det er i tillegg utrolig variert og fantasifullt. Et eksempel på dette er når du plutselig havner i et slags gameshow hvor du må kaste terning for å komme deg gjennom et Monopol-aktig brett, hvor hver rute har sin egen unike utfordring. Det er kreative saker, det her, og veldig moro.
I tillegg er det interessant å se hvor Treasure kommer fra. På samme måte som jeg synes The Lost Vikings er et spill man bør spille for å se Blizzards røtter, eller Pinball Dreams er et spill man bør teste for å finne ut hvor Digital Illusions stammer fra, er Gunstar Heroes et spill som gjør det lettere å forstå en av Japans mest anerkjente spillutviklere. Det var her grunnlaget ble lagt for spill som Ikaruga, Radiant Silvergun og alle de andre klassikerne deres.
Alt i alt hadde jeg et par flotte kvelder sammen med dette spillet, og jeg er glad for at jeg har opplevd det. Det er det andre spillet i 1993-prosjektet mitt, og allerede har jeg fått et nytt og stilig bekjentskap. Hvis det fortsetter slik kan dette bli et veldig artig år. Jeg skjønner godt hvorfor spillet fikk toppkarakterer da det kom ut, og det står som et veldig godt eksempel på sjangeren sin selv om det nok ikke var spesielt nyskapende eller banebrytende.
Gøy var det i alle fall, og med tanke på at jeg ikke har tidligere erfaring med spillet eller et spesielt tett forhold til plattformen skal ikke nostalgiens rosenrøde briller få noe av æren for akkurat det.
