Trauma Center: Second Opinion er oppfølgeren til DS-spillet Trauma Center: Under the Knife – et anime-basert japansk spill om det å jobbe på et sykehus. Wii-utgaven følger sin forgjenger med kirurgisk presisjon. De som spilte det forrige spillet vil med andre ord kjenne seg godt igjen, og kan ganske umiddelbart ta skalpellen fatt.
Du jobber på et amerikansk sykehus, i rollen som den unge og fremadstormende kirurgaspiranten Derek Stiles. Etter en del praksis oppdager Dr. Stiles at han har skjulte evner innenfor medisinyrket, og historien utvikler seg ut over det de fleste vil kalle realistisk. Spillets innhold formidles etter en rigid struktur ved hjelp av et kapittel- og delkapittelsystem, som hele tiden lar deg se hvor i historien du er. En parallell historie følger Dr. Stiles sin, men denne er du sjelden innom og det savnes således litt kontinuitet.
Dårlig historieformidling
Dessverre er ikke historien av det helt store slaget. Det meste fortelles av en tekstboks nede på skjermen, akkompagnert av de forskjellige involverte personene i all sin statiske prakt. De som har spilt det forrige spillet eller for eksempel Phoenix Wright-spillene på DS, vil se at fortellerteknikken er tilnærmet identisk.
Jeg synes ikke at dette er helt heldig for et spill til en stasjonær konsoll. Jeg krever på mange måter noe mer med en gang konsollen står i stua, og jeg synes absolutt at utvikler Atlus burde gjort noe mer ut av måten historien formidles på. Historien i seg selv er ikke stort bedre. Det hele avfeies underbevisst i mitt hode som en stereotypisk smørje stappfull av klisjeer og teatralske rollefigurer. Ettersom de heldigste figurene har fått tildelt hele to(!) ansiktsuttrykk, må man vel male ganske kraftig på for at du som spiller skal skjønne kroppsspråket deres.
Om du ikke har skjønt enda: Trauma Center: Second Opinion handler om å operere mennesker ved hjelp av Wii-kontrolleren. En håndlangende sykepleier er overflødig, når et flott grensesnitt hurtig lar deg velge mellom de ulike redskapene du trenger. Skalpell, pinsett, sytråd og så videre velges lett ved den analoge stikka på nunchucken.
Meget presise kontrollere
Det tekniske aspektet med operasjonen er en av spillets aller sterkeste sider. Kontrolleren er ekstremt responsiv og presis, og med mindre du må bruke den håpløse hjertestarteren, går hele prosedyren som en lek – om du har en stø hånd vel og merke. Operasjonene er som du sikkert skjønner selve hovedessensen i spillet. Vanskelighetsgraden er akkurat passe stigende, og fra å bli holdt i hånden av en pen sykepleier i starten, må du gradvis stå mer og mer på egne bein og ta avgjørelser som får konsekvenser for pasientens liv og helse.
Under operasjonene vises pasientens status som et tall mellom 0 og 100. Jo mer du fikler inne i pasientens vitale organer, jo fortere faller hans status. Hvis den når 0 må du (akk og ve) frem med hjertestarteren. Dette kan relativt enkelt unngås om du er flink til å holde øye med pasientens status samtidig som du opererer. En injeksjon av en livsgivende grønn væske, sørger nemlig for at han blir bedre. For å legge press på deg har du under hver operasjon en klokke som på merksnodig vis tikker ned til pasientens død. I starten merker du ikke så mye til denne, men etter hvert som inngrepene blir mer og mer avanserte, er det flere ganger bare på håret.
Det kontrollertekniske som på mange måter er hovedessensen i spillet, fungerer som nevnt svært tilfredsstillende. Problemet er at rundt dette velskapte skjelettet er det svært lite substans. Det mangler som nevnt en del på historien og formidlingen av denne, og når ikke den makter å svare på spørsmålet «Hvorfor gjør jeg dette?», må man henvende seg til belønningen en vellykket operasjon gir. Sistnevnte gir deg selvfølgelig muligheten til å avansere i historien, men hva hjelper vel det når du ikke føler noen trang eller har spesielt lyst til å vite hva som skjer videre?
Dårlige belønninger i helsesektoren
Etter hver operasjon blir du tildelt en poengsum basert på din fingerferdighet i operasjonsstuen, samtidig som man får satt en bokstavkarakter. Greit nok, jeg fikk 2300 poeng for å operere pasient x på y tidsenheter. 2300 av hva? Hva har jeg gjort for å få dette tallet opp på skjermen, og hva kan jeg bruke det til? Svaret er like enkelt som det er banalt. Ingen verdens ting. Du kan hele tiden gå inn å forbedre poengsummen på operasjonene dine, men hva pokker er vitsen? Ikke får du tilgang til noe nytt kirurgisk supermateriale, og ikke får du ferdighetspoeng til skrytekontoen på Xbox Live.
Resten av spillet følger dessverre litt haltende etter den glimrende operasjonsdelen, og så fort du går lei av denne, er det ingen nett som fanger deg opp og forsøker å holde deg inne i spillet. Det er faktisk de som heller forsøker å jage deg ut. Grafisk sett er dette spillet en smule primitivt, hvor det aller meste fortelles med statiske og kjedelige anime-tegninger. Det er også gjort for lite for at det under operasjonen skal se ut som om du faktisk opererer et menneske, og ikke stikker skalpellen i en uidentifisert, flytende masse.
Jeg blir nesten litt flau på utviklers vegne når jeg tenker over spillets lydside. For utenom to-tre ulike kommentarer og noen stønn, er noen generiske, og med tiden svært irriterende musikkstykker, det eneste du kommer til å høre. Disse høres ut som om de skulle vært kopiert ut av en blåfilm fra 80-tallet og er dessverre for spillet, mer til sjenanse enn til nytte.
Konklusjon
Trauma Center: Second Opinion lider dessverre av å være et DS-spill presset inn i Wii-formatet. Kontrollene i spillet sitter som støpt, men rammeverket rundt sliter med å rettferdiggjøre dette som et fullgodt spill. Det blir fort kjedelig, og med en gang du går lei av å operere, er det ikke så mye som en flerspillerdel til stede for å holde på deg.
De som likte det forrige spillet vil kanskje få sansen for dette, de utvidede kontrollermulighetene tatt i betraktning. Jeg er derimot for kresen til å la meg forføre av et godt kontrollergrensesnitt når resten av spillet leverer under pari. Et spill blir sjelden skikkelig bra før det virkelig prøver å gi deg en opplevelse, og dette prøver dessverre ikke så mye annet enn å vise Wii-kontrollerens funksjonalitet.
