Massevis av spilltyper Spillet kommer med fem ulike enspillermodus, og de tre første stammer fra originalversjonen av TrackMania. I "race" må du kjøre mot klokka på en serie baner som blir vanskeligere og vanskeligere. I "survival" får du en serie baner som du kan kjøre i hvilken som helst rekkefølge, men her er det motstanderne som blir vanskeligere og vanskeligere. Du er selvfølgelig avhengig av gode plasseringer for å komme videre, og ekstra gode resultater lar deg hoppe over en eller to baner. I "puzzle"-moduset kjører du mot klokka igjen, men her må du bygge banene selv ved hjelp av det innebygde banebyggerverktøyet. Vanligvis har du begrenset med byggeklosser, og ofte virker det helt umulig å kunne fullføre en bane ved hjelp av de byggeklossene du har til rådighet.
Sunrise introduserer også to nye spillmoduser. Det første har fått navnet "platform", og som navnet kanskje tilsier handler det om å navigere seg gjennom avanserte baner hvor du virkelig må ha full kontroll for å komme fremover. Tenk Across (eller, for de litt yngre av leserne, Elastomania), men med biler og i 3D, så har du en viss idé om hvordan dette fungerer. Jo flere ganger du ender opp på taket eller i vannet og må trykke "reset" for å få bilen tilbake til forrige sjekkpunkt, jo flere poeng får du, og målet er å fullføre en bane med null poeng.
Banene i "crazy"-modusen kan sammenlignes med små minispill. Du må komme fra den ene enden av banen til den andre på så kort tid som mulig, og mellom deg og målet befinner det seg noen halsbrekkende hindringer som krever full konsentrasjon og en bøtte med flaks. Problemet er bare at for å få gullmedalje holder det ikke bare å fullføre banen én gang; du må klare den tre ganger på rad. Dermed tvinges du til å finne akkurat perfekt teknikk, for det skal mye til å ha like mye flaks tre ganger etter hverandre.
Mye nytt Av de andre nyhetene i TrackMania Sunrise er kanskje det innebygde "peer to peer"-systemet for deling av filer den viktigste. Ved hjelp av dette systemet vil folk som spiller sammen få muligheten til å dele filer (slik som spesiallagde reklameplakater eller "skins" til bilene). Dermed vil de filene som behøves for at du skal få se andres baner og biler slik det er meningen de skal sees, kunne spres raskt og effektivt. Det hele foregår usynlig for spilleren, og det eneste du behøver å gjøre er å velge om du vil motta andres filer eller ikke.
Apropos "skins", TrackMania Sunrise (og TrackMania SpeedUp!) kommer med et innebygd verktøy som enkelt lar deg skape dine egne mesterverk. Systemet tar noen få minutter å lære, og så er det bare å male i vei. Dermed vil hver eneste spiller (uansett om han er kunstnerisk anlagt og/eller kan bruke avanserte tegneprogrammer) kunne bli representert akkurat slik han ønsker det. Det ser også ut til at Nadeo vil tillate spillere å bruke sine egne modeller til bilene, men her kommer ikke spillet med noen innebygde løsninger. Det vil heller ikke være mulig å forandre på bilenes egenskaper.
Konklusjon Med TrackMania Sunrise er det som om TrackMania har blitt voksen. Forgjengeren var genial, spillbar som lite annet, og et spill alle burde ha i hyllen sin. Etterfølgeren ser også ut til å bli alt dette, men Sunrise er også et mye mer modent produkt. Da jeg først testet TrackMania: Sunrise var jeg litt betenkt. Jeg fryktet at spillet kanskje hadde mistet litt av det som gjorde forgjengeren til fjorårets desidert viktigste spill for meg. Heldigvis tok det ikke særlig lang tid før jeg oppdaget at Nadeo hadde klart å bevare TrackMania-følelsen, samtidig som de har gjort det hele til et produkt med skikkelig appell til massemarkedet. Om utgiverne og spillkjøperne gjør jobben sin godt nok, og om Nadeo sørger for at resten av spillet holder det samme høye nivået som det jeg har testet til nå, ser det ut som julen kommer svært tidlig i år.
