TrackMania var et fullstendig suverent spill, og for mange av de som oppdaget spillet ble det, som Nadeo åpenbart håpet da de navnga det, en mani. Det var klart allerede fra første sekund at utviklerne hadde lykkes med å lage et spill der spillbarhet og moro stod i sentrum. Konseptet var utrolig enkelt, men samtidig skremmende avhengighetsskapende og fryktelig elegant. Dessverre falt ikke presentasjonen helt i smak hos alle. Grafikken var langt fra dårlig, men den var enkel og lite variert. Lyden var også simpel, og dermed ble det slik det ofte blir når spill fokuserer på det som er viktig i stedet for heftig presentasjon; TrackMania ble grovt undervurdert, spesielt av pressen. Det virket rett og slett som mange anmeldere ikke turte å gi spillet den karakteren det fortjente, av frykt for protester fra lesere som bare dømmer etter skjermbilde.
Følg med verden, Nadeo er her Det ser ut som Nadeo har lært av lanseringen av TrackMania (som i seg selv var veldig vanskelig, i og med at ingen ville gi det ut på verdensbasis), og under utviklingen av TrackMania: Sunrise har de fokusert atskillig mer på å kunne levere en heftig presentasjon. Dette ser imidlertid ikke ut til å ha gått på bekostning av gameplayet, noe som kanskje er fordi de samtidig har oppdatert originalspillet til å inneholde nesten alt det TrackMania Sunrise vil inneholde (med unntak av selve spillmiljøene og bilene, selvfølgelig). Dermed har de nye funksjonene fått rikelig med testing av ildsjeler i TrackMania-miljøet, noe som har resultert i massevis av tilbakemeldinger for Nadeo.
Resultatet er et spill som ser like flott ut som et bilspill må i disse dager, samtidig som gameplayet er en videreutviklet versjon av det tusenvis av gamere verden over har blitt forelsket i. Hvis denne kombinasjonen ikke klarer å slå an, er det noe alvorlig galt i spillverdenen. Hvis du ikke har spilt TrackMania, lurer du sikkert på hva dette glitrende konseptet handler om og hvorfor du bør glede deg til Sunrise kommer ut. Vel, det hele er ganske enkelt. Du får tre ulike miljøer, hver med sin egen bil og sin egen stil. Hvert av disse miljøene kommer med en rekke baner, samt muligheten til å lage nye, ved hjelp av det avanserte kartredigeringsverktøyet. En bane vil som oftest ta mellom 30 sekunder og to minutter å kjøre gjennom. Målet er å komme fra start til mål så hurtig som mulig.
Kjøreglede i 400 km/t En av grunnene til at dette er så morsomt er kjøremodellen. Den er langt fra realistisk, og hvem som helst kan hoppe inn i spillet og gjøre det sånn rimelig greit. Men det holder selvfølgelig ikke å gjøre det sånn rimelig greit, og det er her TrackMania briljerer. Jo mer du spiller, jo flinkere blir du og jo bedre resultat får du. Du føler hele tiden at du kan gjøre det bedre, hvis du bare øver litt til. I tillegg til dette er alle bilene svært morsomme å kjøre, og jo bedre du mestrer dem, jo morsommere blir det. Når vi også legger til det faktum at de aller fleste banene inneholder heftige hopp, farlige stunts og usunne svinger, så blir resultatet farlig avhengighetsskapende.
Hvis enspillerdelen klarer å hekte deg er sjansene store for at flerspillerdelen blir avslutningen på ditt sosiale liv (i alle fall helt til du finner deg en klan og blir venner med andre trackmaniske mennesker). Her er fokuset helt og holdent på moro, og det faktum at spillet ikke har noen kollisjoner mellom bilene gjør at alle kan kjøre sitt eget løp, uten at umodne unger kan sabotere løpene deres ved å bruke skitne knep. Det at hvem som helst kan lage en bane og sette i gang en server gjør det hele mer interessant, og noen av banene som er laget til originalspillet kan ikke beskrives som annet enn geniale. Nadeo har gradvis gjort flerspillerstøtten bedre og bedre, og den nyeste versjonen av TrackMania (og Sunrise, selvsagt) kommer blant annet med et innebygd rangeringssystem.
