Arkadebilspillene i Trackmania-serien har lenge imponert PC-spillere med sitt raske og nøyaktige gameplay, sitt kraftige baneredigeringsverktøy og sine omfattende onlinemuligheter. Nå har serien tatt sine første vaklende steg over i konsollmarkedet, og etter en ukes tid sammen med Trackmania DS har jeg både gode og dårlige nyheter.
Raskt og heftig
Den beste nyheten er at det grunnleggende Trackmania-gameplayet har klart overgangen til DS på en overraskende god måte. Her kjører du i kamp mot klokka på en serie halsbrekkende baner i tre ulike miljøer hentet fra PC-spillene. Hvert miljø har sin egen unike bil og sin egen stil – her får du leke fartsgal villmann med en muskelbil i et ørkenmiljø, kjøre rallybil i skogen og kjøre en slags Formel 1-aktig buggy i et stort stadionanlegg. Banene minner, som vanlig, om ville berg-og-dalbaner, med loops, hopp og farlige hindringer.
Alle de tre bilene er morsomme å kjøre, med raske og responsive kontroller og et tilfredsstillende lag av realisme. Jeg er faktisk veldig positivt overrasket over hvor god kjørefysikken er på DS, og selv om den har blitt endret og forenklet noe i overgangen til et håndholdt format, føles den likevel autentisk i forhold til PC-spillene. Kort sagt: Hvis du elsker å kjøre Trackmania-bil på PC, vil du elske å kjøre Trackmania-bil på DS også. Og hvis du ikke har erfaring med PC-spillene, vil DS-spillet forhåpentligvis hjelpe deg å forstå hvorfor PC-spillene har blitt så populære.
Trackmania-spillene handler ikke om realistisk racing mot andre biler, men en ren kamp mellom deg og banen du kjører på. Målet simpelthen å komme til mål så raskt som overhodet mulig - og avhengig av hvor godt du gjør det vil du få medaljer som hjelper deg å låse opp nye deler av spillet. Du er imidlertid ikke helt alene på banen – du kan nemlig også kjøre mot opptak av medaljetidene, i form av «spøkelsesbiler» som du kan se, men ikke krasje i. Dermed har du til en hver tid en følelse av hvordan du ligger an i forhold til å nå tidsmålene dine.
Dette høres kanskje ikke ut som ekte racing, men tro meg: Du blir raskt hektet. Gameplayet har det samme «bare en gang til»-preget vi kjenner fra PC-spillene. Etter som du lærer bilene å kjenne vil du få en følelse av hvor du gjør det bra og hvor du taper tid, og siden det å starte en bane nytt skjer umiddelbart etter at du trykker «reset»-knappen er det ekstremt fristende å prøve på nytt og på nytt og på nytt, helt til du får perfekt tid på en bane.
Når det gjelder grafikken, imponerer spillet også. Trackmania på DS ser jo så klart ikke like godt ut som PC-versjonen, men jeg tror faktisk ikke jeg overdriver når jeg sier at spillet har en av de beste 3D-motorene på DS. Her får vi detaljerte baner og en svært lang synsrekkevidde, samtidig som grafikken går silkeglatt hele tiden (noe som selvfølgelig er nødvendig for at det raske gameplayet skal fungere). Skjermbildene lyver egentlig litt; det er ikke før du ser spillet i aksjon, på ekte maskinvare, at du virkelig blir imponert.
Medaljens bakside
Det er imidlertid også noen dårlige nyheter. Det er ikke så rent få av dem, heller. Først ut er de mange små fysikkfeilene. Du kan kjøre perfekt i det ene øyeblikket, og plutselig stoppe opp i det neste, fordi bilen valgte å kjøre inn i en oppoverbakke i stedet for å kjøre oppover. Jeg klagde over disse i sniktitten, og det er skuffende å se at det ikke har blitt gjort noe med dem. I tillegg føles fysikken mer tilfeldig. Noe av nøyaktigheten er borte, og det er vanskeligere å forutse hvordan bilen vil reagere. Dette gjør spillet mer tilgivende (fordi kollisjoner ikke stopper deg like hardt som før, samtidig som det er lettere å unngå å falle i hull og slikt), men det er irriterende når en tilfeldighet er det som står mellom gullmedaljen du hadde fortjent og sølvmedaljen du ender opp med.
I tillegg til standard racing, kan du spille i plattform-modus. Her er banene noen hakk vanskeligere enn vanlig. Hver gang du kjører ut av banen, kan du resette bilen ved forrige sjekkpunkt, og målet er å komme i mål med så få resettinger som mulig. Uheldigvis fungerer ikke plattform-modusen særlig godt på DS. En kombinasjon av dårlig nivådesign, tilfeldig og forenklet fysikk og et tidvis plagsomt kamera suger mye av moroa ut av denne modusen, og en generell mangel på baner gjør at selv om du skulle like den bedre enn jeg gjør, vil den ikke vare særlig lenge.
Spillet har også et redigeringsverktøy som lar deg designe dine egne baner. Dette har jeg et litt ambivalent forhold til. Det er rimelig kraftig, og til å tilby så mange muligheter som det gjør, er det nesten overraskende brukervennlig. Men det er ikke brukervennlig nok. Det er sannsynligvis umulig å få verktøyet til å fungere like godt på DS som på PC, men det er strengt tatt spillets problem, ikke mitt. Jeg vet bare at jeg synes det er litt mer stress å bruke systemet enn det egentlig burde vært.
Ingen banedeling
Det som er verre, er at det ikke er noen god måte å dele banene du har laget med andre spillere. På PC har vi Trackmania Exchange og automatiske nedlastingsmuligheter, men på DS er du avhengig av trådløs overføring til spillere i din umiddelbare nærhet. Dette er faktisk relativt alvorlig – en av Trackmanias virkelige styrker på PC er nettopp det enorme banemangfoldet, men på DS er du låst til de banene som følger med spillet, og kanskje en håndfull baner du lager selv eller får fra eventuelle Trackmania-spillende venner.
Baneredigeringsverktøyet er også sentralt i spillets siste spillmodus, puzzle. Her får du en uferdig bane (eller bare start og mål), og må selv legge inn de tilgjengelige baneelementene for å fullføre banen. Deretter må du kjøre på banen du har laget, for å oppnå forhåndsbestemte tider. Hvis du ikke når tidsmålet, er det tilbake til tegnebrettet for å se om du kan gjøre banen mer effektiv. I utgangspunktet er dette en glitrende, kreativ spillmodus, som også fungerer greit på DS når du venner deg til brukergrensesnittet til redigeringsverktøyet.
Den har imidlertid et lite problem. På PC lagres banene dine, slik at om du bare oppnår en sølvmedalje kan du hoppe videre, og gå tilbake til samme bane for å gjøre noen endringer senere. På DS er det bare selve tiden din som lagres, så hvis du vil forsøke å forbedre den må du pent gjøre alt arbeidet på nytt. Det må forresten også sies at, som med plattform-modusen, er det for få puzzle-brett i spillet. Resultatet er at denne modusen blir en artig distraksjon, og lite annet.
Begrenset flerspiller
DS-versjonen mangler også en annen veldig viktig del av opplevelsen på PC, nemlig onlinebasert flerspiller. På DS kan du spille mot opp til fire spillere lokalt, men for å få full utnyttelse av systemet må alle spillerne ha egne kopier av spillet. Om du prøver deg med single-cart-spilling får dere bare en begrenset (og temmelig kjedelig) håndfull baner å leke med. Resultatet er at hvis de du spiller mot ikke eier spillet selv, går dere nok lei hele greia temmelig raskt.
Ellers fungerer flerspiller på DS omtrent som på PC, bare med langt færre spillere. Du kan kjøre kjøre direkte mot de du spiller med (i «rounds»-modus), eller forsøke å sette best rundetid i løpet av en begrenset tidsperiode («time attack»). Sistnevnte er litt tam med så få spillere, men «rounds»-modus fungerer greit. Denne modusen passer nemlig godt for et mindre antall spillere, og leverer langt mer intens moro enn «time attack» gjør. Samtidig er det jo fortsatt en liten nedtur å spille Trackmania med så få spillere når man er vant med det store antallet som kan spille sammen på PC.
Når det er sagt, er det heldigvis ikke slik at Trackmania ikke er moro uten onlinebasert flerspiller, slik mange ser ut til å tro. Mange hopper rett på nett etter å ha installert PC-spillene i serien, men selv har jeg hatt mange underholdende timer i mitt eget selskap, og jeg kan underskrive på at spillet er ekstremt vanedannende også i enspiller. Det er flerspillerdelen som gir Trackmania-spillene den vanvittige varigheten de har, og uten flerspiller hadde jeg aldri brukt hundrevis av timer på dem, men jeg hadde likevel elsket dem høyt. Jeg tror faktisk mange av dem som kun ser på Trackmania som rene flerspillerspill ville blitt overrasket om de gav enspillerdelen en seriøs sjanse.
Konklusjon
Dette er umiddelbart et veldig underholdende og vanedannende spill, takket være en god overføring av det herlige gameplayet fra PC-versjonene. Kjøremodellen er i utgangspunktet veldig god, og det hele toppes av lynrask og flott grafikk. Uheldigvis har spillet flere problemer. Alvorlige fysikkfeil og tilfeldigheter frustrerer jevnlig, og mangel på onlinebasert flerspiller og gode muligheter til å dele baner med andre ødelegger for varigheten. Verken spillets plattform-modus eller hjernetrim-modus klarer å forbedre situasjonen i noen særlig grad. Resultatet er et spill som er veldig moro i noen timer, men som mangler både innhold og finpuss nok til at det holder seg spennende særlig lenge.
Trackmania er altså fortsatt best på PC, men det tilbyr noen timers herlig moro på DS også. Hvis utviklerne klarer å bygge videre på og perfeksjonere dette fundamentet, tror jeg Mario og hans gokart-venner har all grunn til å skjelve i de fargerike buksene sine.
