Etter å ha gjort stor suksess på PC-markedet er arkaderaceren Trackmania endelig på vei til et nytt format – DS. Denne plattformen passer på mange måter perfekt for det raske og finslipte gameplayet Trackmania er kjent for, og muligheten til å spille Trackmania på bussen vil nok appellere til mange tilhengere av serien. Den nye utgaven er under utvikling hos Firebrand Games, som også har utviklet Race Driver: Create & Race for samme plattform, og som derfor har god erfaring med bilspill på Nintendos håndholdte.

Slik er Trackmania

For eventuelt nye spillere kan vi begynne med en liten introduksjon av Trackmania-konseptet. Dette spillet ser kanskje ordinært ut, men det er ikke som andre bilspill. Handlingen foregår på rimelig korte baner, som vanligvis ikke tar mer enn et minutt å spille gjennom. Målet er enkelt: Å komme i mål så raskt som overhodet mulig. Etter som spillet ikke registrerer kollisjoner mellom biler, er du i praksis alene på banen (også i flerspiller), og ingen andre spillere har mulighet til å påvirke resultatet ditt.

Dermed blir spillet en ren kamp mot klokka, og det viser seg raskt at klokka er en hard motstander. For å vinne gullmedaljer (som er nødvendig for å låse opp nye baner) må du nemlig mestre banene perfekt, noe som innebærer at du må ha full kontroll over bilene og lære banene å kjenne som din egen bukselomme. Dette gjøres selvsagt ikke lettere av få av disse banene er av den jordnære typen – her er ville hopp og andre spektakulære stunts helt dagligdags.

En av grunnene til at Trackmania har blitt en suksess på PC er den herlige kjørefølelsen. Fysikken er overdreven og arkadeaktig, men samtidig er kontrollsystemet ekstremt responsivt og nøyaktig, og ingen ting overlates til tilfeldighetene. Her får du full kontroll, og om utfordringene er for harde for deg, har du ingen ting å skylde på – du var rett og slett ikke god nok.

Hva så med DS-versjonen?

Trackmania på DS kommer med tre ulike miljøer, hvert med sin egen unike bil som er skreddersydd racing på miljøet den hører til. Disse miljøene er alle hentet fra Trackmania-spillene på PC, og er svært trofaste mot originalutgavene – både når det gjelder grafikk, baneelementer og bilenes måte å kjøre på.

Det første av miljøene du stifter bekjentskap med er hentet fra gratisspillet Trackmania Nations. Her kjøeres det på ville berg-og-dalbaneaktige baner i et gigantisk stadionanlegg, og bilen du får leke med virker som en blanding av en Formel 1-bil og en strandbuggy. På asfalt er den som klistret til veien, og nærmest umulig å få til å sladde, men på grus oppfører den seg mye mer rallyaktig. Ekstreme fjæringer sikrer at den klarer de villeste hopp og hindringer uten problemer.

Det neste miljøet befinner seg i ørkenen, og debuterte i det første Trackmania-spillet. Her får du kontroll over en muskelbil med ekstreme krefter, samtidig som den er utrolig kontant i styringen. Resultatet er at du må være veldig forsiktig i svingene, etter som dekkene lett glipper taket om du svinger for kraftig. Også her kan du se frem til syke baner som minner mer om berg og dalbaner enn kjøreveier.

Miljø nummer tre er også hentet fra det første Trackmania-spillet. Her får du kjøre rallybil i europeisk skog og mark, og selv om disse banene er langt mer jordnære enn banene i de to andre miljøene er de langt fra ordinære. Kjøringen foregår på slottsmurer, trebroer og trange grusveier, og bil er svært nervøs og krever nok litt mestring før du klarer å fullføre banene uten å skli ut av veien i første sving.

De tre bilene og miljøene er såpass forskjellige fra hverandre at det nesten føles som om de er hentet fra tre forskjellige bilspill, og de kommer alle med nok dybde til at det tar lang tid å virkelig lære dem å kjenne. Samtidig har de alle en unik «Trackmania-følelse», som gjør at det aldri er noen tvil om at de er en del av en større helhet, og ikke bare tre små bilspill i én pakke.

Tro mot PC-versjonen

Det første jeg la merke til da jeg startet Trackmania DS var faktisk grafikken. Jeg skal innrømme at jeg ikke har noen særlig teknisk kjennskap til hvor kraftig den vesle konsollen til Nintendo egentlig er, men jeg ble i alle fall imponert over hvor flott spillet så ut, og hvor glatt det hele flyter. Trackmania foregår ofte i svært høye hastigheter, og derfor er en høy og jevn oppdateringsfrekvens helt nødvendig – og det får vi også.

Gameplayet og kjøremodellen er også nesten overraskende tro mot originalen på PC. Det er nok noe forenklet, med en mer tilgivende kjøremodell, og litt mindre nøyaktighet, men om man ignorerer noen småproblemer med fysikken, som jeg antar lukes bort før lansering, er helhetsinntrykket veldig godt. Det er skikkelig moro å kjøre bil i Trackmania på DS. Kontrollene er svært responsive, og bilene er rett og slett ekstremt morsomme, enten du sladder bortover en svingete og syltynn grusvei eller suser rundt en Formel 1-bane med bratte bakker og luftige svev.

Som på PC kommer Trackmania på DS også med et omfattende redigeringsverktøy, som lar spillerne lage sine egne baner og dele dem med andre. Dette fungerer ganske godt, selv om det har noen begrensninger i forhold til PC-versjonen (som også har et litt mer brukervennlig og effektivt grensesnitt). I tillegg til å levere litt ekstra moro for kreative spillere, er baneredigeringsverktøyet også sentralt i Trackmanias unike hjernetrimmodus, der du får en begrenset mengde baneelementer, og må bruke dem slik at du kommer raskest mulig i mål når du så slippes løs på banen du har skapt.

Jeg er litt usikker på om det er den forenklede kjøremodellen eller småfeil i fysikkmotoren som gjorde det, men et problem jeg har med DS-utgaven slik den er nå, er at spillets plattformmodus ikke er på langt nær så moro som på PC. Dette moduset handler om å ha total kontroll over bilen, og slik det er nå virker kontrollene litt for arkadeaktige til at man får den samme tilfredsstillelsen på DS som på PC. Baneredigeringsverktøyet er som nevnt også litt tyngre i bruk, noe som gjør at heller ikke hjernetrimmodusen føles like elegant som før.

For vanskelig for massemarkedet?

Et annet potensielt problem med denne DS-versjonen er vanskelighetsgraden. Jeg er i utgangspunktet ikke noen tilhenger av å forenkle spill for å nå ut til et bredere publikum, men samtidig er det ganske klart at Trackmania på DS kommer til å bli kjøpt av mange som ikke har noen erfaring med PC-spillene overhodet. Mange av disse kommer nok til å bli raskt frustrert, for som vanlig kreves det nærmest perfekt kjøring om du skal få gullmedaljer, og det tar ikke lang tid før banene begynner å bli utfordrende.

For å låse opp nye baner trenger man å vinne medaljer, også av edleste valør. Heldigvis er ikke gullmedaljekravene veldig stive, men med tanke på spillets generelle vanskelighetsgrad kan det likevel bli vrient å låse opp alle banene. For oss kjernegamere er nok ikke dette et stort problem, men dette er noe Firebrand bør ha i tenke over før de slipper spillet løs på DS.

Heldigvis er det langt fra umulig at utviklerne bruker tid på å skape en mer balansert og nybegynnervennlig vanskelighetsgrad (samtidig som både plattformdelen og hjernetrimdelen kan gjøres bedre med litt fininnstilling. Det er uansett verd å understreke at, når det kommer til kjørefølelse og gameplay, er Trackmania på DS en herlig opplevelse. Det er kanskje litt mer tilgivende og litt mindre nøyaktig enn på PC, men det er likevel en svært tilfredsstillende arkaderacer hvor du faktisk skal være flink for å vinne.

En stor del av Trackmanias suksess på PC har å gjøre med spillets fabelaktige flerspillermodus. På DS kan du spille lokal flerspiller med andre, enten de har spillet eller ikke. Du kan kan også dele banene dine med andre spillere. PC-versjonens festmodus, hvor flere kan spille på samme maskin, er også til stede. Dette er den eneste flerspillermodusen jeg har hatt anledning til å teste (og den fungerer som forventet helt greit).

Konklusjon

Det er modig gjort å ta en såpass høyt elsket serie til et helt nytt (og fullstendig annerledes) format, men Firebrand Games har klart å møte denne utfordringen på en god måte. Trackmania på DS må nok finne seg i et «lillebrorstempel» i forhold til PC-versjonene, takket være små forenklinger i fysikken og et noe mer kronglete baneredigeringsverktøy, men i forhold til selve gameplayet er det vanskelig å se at utviklerne kunne ha gjort en bedre jobb. Jeg kan allerede si at Trackmania DS er mitt favorittbilspill på konsollen, og hvis utviklerne fikser småproblemene med sniktittversjonen, kan dette bli et av tidenes håndholdte spill.

Drømmer du om å spille Trackmania på bussen kan du med andre ord se frem til spillets lansering i oktober. Da går drømmen din i oppfyllelse.