Toy Story 3-filmen har brukt usaklig lang tid på å krysse dammen, men nå er Pixars kanskje mest etterlengtede verk nå snart å se også på norske kinoer. Det kommer på ingen måte som noen overraskelse at en storstilt filmproduksjon får et spill knyttet til seg. Det som kanskje er mer overraskende er at dette spillet faktisk ikke er elendig.
Toy Story 3 er på en måte to forskjellige spill. Den absolutt minst interessante delen av spillet er den såkalte historiemodusen. Her får man spille gjennom en rekke plattformnivåer som kunne ha glidd rett inn i det nå eldgamle Toy Story 2-spillet.
Følelsen av Déjà vu er i det hele tatt stor for denne anmelderen, som spilte nevnte spill i mange flere timer enn det var verdt i sin tid. Nivåene er omtrent akkurat slik vi har sett før, miljøene begrenser seg for det meste til vanlige dagligdagse scenarioer som er overstrødd med hverdagslige objekter som virker gigantiske i de vesle lekenes perspektiv.
For det meste gjelder det å finne den laveste av de abnormt store gjenstandene – og deretter klatre, svinge og hoppe deg rundt og rundt i rommet til du når området eller tingen du har som mål. Dette fungerer helt greit og smertefritt, men stor underholdning kommer det aldri i nærheten av.
Hver sine evner
Man kan underveis i oppdragene fritt bytte mellom den rappkjeftede cowboyen Woody og cowgirlen Jessie, i tillegg til den svulstige, men godhjertede romkrigeren Buzz Lightyear som utgjør trioens tredjemann.
Hver av de tre har sine spesialevner, som må benyttes til rett tid for å nå opp til den øverste skuffen, lampen eller den høyeste grenen i treet. Dette minner jo litt om Trine – tenker du kanskje – men akk, nei. Spesialevnene kan oppsummeres med at Buzz kaster de andre to som kålsekker for å nå høyere og lengre, mens Woody og Jessie begge har utvidede hoppemuligheter i spesifikke situasjoner.
Ganske tamme saker, og samspillet mellom de tre begrenser seg vanligvis til at Buzz står som en katapult på bakken, og så veksler man mellom de to andre alt etter hva slags krok eller pinne som er inne rekkevidde for howdy-skrikernes hender og føtter.
Det er ikke slik at spillets historiedel er uspillbar, eller forferdelig dårlig på noen måte, men det hele føles så altfor uinspirert og påtatt. Jeg har forstått at meningen er å følge våre venner Mister Potatohead, Rex, Ham og co. gjennom filmens handling, men oppdragene virker mer eller mindre ribbet for fortelling, og alt i alt fikk jeg med meg lite av historien til filmen.
Man skulle kanskje tro at er det en god ting at spillet ikke følger filmen slavisk, men når utviklerne har tatt seg slike friheter føles historiedelens mangler ekstra bitre. Det kunne ha blitt gjort så mye mer ut av det hele.
Herlig sandkassemodus
På den annen side føles spillets andre modus, Toy Box, som spillet utviklerne egentlig hadde lyst å lage. I en perfekt verden hadde Avalanche fått lov til å konsentrere seg om denne delen av spillet alene, for her er det mye positivt å hente.
Poenget i lekekassen er rett og slett å leke seg. Som en slags utvidelse av Andys fantasiverden noen kanskje husker fra den første filmen, skal man steppe inn som sheriff for en ordentlig lekeby.
Du kan nok en gang spille som både Buzz, Woody og Jessie, og det er din jobb å sørge for at westernlandsbyen overlever og utvikler seg, selv om rent kosmetiske modifikasjoner vil oppta mye av tiden din.
Det er rett og slett gøyalt å ikle de søte leketøy-beboerne Incredibles-kostymer, eller skifte hatt på de alltid sjarmerende grønne romvesenene mest kjent for sin signaturfrase: «Åååååå!». Men det er ikke bare innbyggerne som kan pyntes og tulles med til det latterlige, også bygningene i den sjarmerende landsbyen kan males i et utall forskjellige farger og mønstre. Barna vil utvilsomt få mye glede fra spillets omfattende muligheter for å styre og stelle.
Variert og omfattende
I Toy Box gjør man kort sagt som man vil, med visse begrensninger, selvsagt. Verdenen er helt åpen for utforskning, med skjulte skatter og gjøremål gjemt nesten overalt, fordelt på flere forskjellige områder som låses opp underveis. Friheten denne modusen tilbyr er omfattende, og noe helt annet enn vi har sett i andre filmspill tidligere.
Du kan ri om kapp med hest, kjøre radiostyrt bil og tørrtrene på fallskjermhopp-landinger med Andys lekesoldater. Det hele er faktisk så omfattende at man får en rekke oppdrag av ulike karakterer med gule utropstegn over hodet. Disse oppdragene er for det meste utrolig enkle og ukompliserte, men likevel verdt å gjøre.
Dette har mye å gjøre med belønningene man får. Det er nemlig mye gøyalt å bruke opptjente mynter, kort og krystaller på. Nye bygninger og oppgraderinger til byen kan kjøpes for penger, og i Al's Toy Barn kan man betale for å få gamle kjenninger, som Woodys trofaste gamp Bullseye, til å flytte inn til byen, i tillegg til nye spillmoduser og utfordringer.
Konklusjon
Toy Story 3 er et spill som helt sikkert vil begeistre den yngre garde. Spillet oser av filmenes sjarme takket være en gjennomført og stilsikker presentasjon, og mange vil nok finne glede i bare det å spille som Woody, Buzz og resten av gjengen.
Spillet er definitivt det mest ambisiøse filmspillet jeg har sett på lenge, og det er forfriskende å se at det faktisk har gått en del kreativitet inn i spillets utvikling. Selv om historiedelen er ganske triste saker og bisart nok ikke særlig relevant for filmen, er spillets lekekasse-modus på mange måter en barndomsdrøm som går i oppfyllelse, og barnet i meg blir så absolutt bergtatt.
Hvis du var en av de som vokste opp med Toy Story-filmene er tiden endelig inne for at akkurat du skal få lov til å leke med den sjarmerende gjengen i din egen fantasiverden. Det er jo noe i seg selv.
Toy Story 3 finnes allerede på markedet til PS2, PS3, PSP, X360, Wii, DS og PC. Sistnevnte versjon er testet.
Les også:Spilbransjen kutter mer
Les også:Redd et tegneseriedystopia fra ødeleggese
Les også:Anmeldelse: Toy Story Mania
