Tourist Trophy: The Real Riding Simulator er et spill som prøver å ta motorsykkelkjøring på alvor, noe man merker helt fra starten. Det første hintet kommer allerede i det man lager brukerprofilen og blir spurt om høyden på føreren, noe som normalt sett har en ganske distinkt innvirkning på hvordan sykkelen oppfører seg. Det er ikke fritt for at to førere på henholdsvis 160 og 184 cm påvirker en sykkels kjøreegenskaper forskjellig. Det kunne vært interessant å lagt til kroppsvekt i regnestykket også, men en av to er ikke verst.
Øvelse gjør mester
Vel inne i hovedmenyen står du foran et par valg: vil du kjøre friløp i arkademodus, eller vil du gyve løs på den virkelige moroa i karrieremodus? Ettersom dette er et spill som oppleves svært forskjellig fra bilspill kan det være greit å satse på en myk start i arkademodus. Her kan du velge mellom forskjellige baner, sykler og utstyr. På den måten får du prøvd ut spillet litt før alvoret starter. Når teknikken sitter er det på tide å sette i gang. Akkurat som i Gran Turismo kreves det at du oppfyller en del førerkortkrav før du får begynne for fullt. Førerprøvene er et greit sted å lære seg de forskjellige teknikkene som trengs for å lykkes på banen. Her får du innføring i alt fra bremseteknikk og unnamanøvre til høyhastighets svingteknikk.
Det at du ikke kjører bil merker du fort, her er det ikke bare å gi gass for å overstyre gjennom en sving. Motorsykkelkjøring krever et enda mer avansert samspill mellom gass og brems. Du kan selv velge hvor avansert du vil ha det. Spillets basisinstillinger kobler sammen for- og bakbrems, gir deg bremsehjelp, antispinn og annet "juks". Disse kan være greie å benytte seg av fram til teknikken sitter, selv om de nødvendigvis tar bort en del av realismen. Når du føler deg tøff nok har du ytterligere to vanskelighetsgrader å bryne deg på. Med nivå nummer to er de fleste hjelpemidlene fortsatt aktivert, men du må selv holde styr på når du skal dukke ned bak vindskjermen for å minske luftmotstanden og når du skal reise deg før nedbremsing. På tredje nivå er alle hjelpemidler slått av.
Sviktende bremser
I virkeligheten er bakbremsen noe man holder seg mest mulig unna, i alle fall på vanlig vei. På min sykkel er den knapt rørt. Forbremsen understyrer sykkelen vakent, mens bakbremsen lett kan sende deg på rumpa langs asfalten fortere enn du kan si skrubbsår. Spillets sammenkoblede bremser gir en tidvis urealistisk bremseeffekt. Velger du å bruke dem separat blir det litt bedre, men fortsatt er det noe som føles feil. Forbremsen styrer deg nemlig inn i svingen i stedet for å dra deg ut mot yttersving, og bakbremsen er nærmest umulig å låse. Det skrytes titt og ofte av de analoge knappene på PlayStation 2, men en hver som har brukt maskinens håndkontroller vet at det bare er vås. Det er vel også grunnen til de litt vel snille bremsene.
De fleste løpene i spillet begynner med en rullende start. Du er plassert bakerst i et felt med totalt fire førere. Det hele føles blodig urettferdig, de andre får nemlig et evig langt forsprang. Fra sykkelen krysser startstreken er det du som har kontroll. Fra det øyeblikket gjelder det å holde tunga rett i munnen. I det du nærmer deg en sving må du passe på å reise deg opp, dosere bremsene som best du kan, for så å legge sykkelen over akkurat nok til å ta svingen så raskt som mulig. I likhet med virkelighetens motorsykkelkjøring styrer du sykkelen ved å lene deg til siden, ikke ved å vri på styret. Vel ute av svingen er det bare å dra på gassen og håpe på det beste. Er du ikke rask med å dukke vil luftmotstanden gjøre sykkelen ustabil og tregere, i verste fall slenger sykkelen rundt og du får en rask flytur inn i nærmeste barriere.
Spillet krever at du må gjøre ting kjøreteknisk riktig, samtidig som må se opp for motstanderne ute på banen. Heldigvis, eller dessverre, alt etter øynene som ser, er det svært få av dem å passe seg for. Virkelighetens motorsykkelløp kjøres da vitterlig med mye større felt enn fire sykler, noe dette spillet hadde hatt godt av. Det trengs flere motstandere på banen for å gjøre ting virkelig utfordrende og underholdende.
Kvasirealismen råder
Tourist Trophy har en relativt bratt læringskurve, men ved å forenkle en del grunnleggende motorsykkelprinsipper blir det likevel et spill de fleste raskt kan klare, i alle fall til en viss grad. Å mestre det fullt ut krever derimot tid og trening. Hjelpemidlene gjør at Sony ikke skremmer fra seg søndagsspillerne, samtidig som vi som higer etter realisme får oss noen utfordringer ved å slå dem av. Med vanskelighetsgraden på topp blir spillet nemlig, til tross for noen mangler, ganske underholdende. Det er unektelig noe magisk i det å kjøre runder på Nürburgring med rumpa godt plassert på racingvarianter av Honda Fireblade og Kawasaki Ninja.
Tourist Trophy kan skilte med et relativt stort utvalg sykler fra en rekke kategorier. Her finner du over 100 forskjellige sykler fra ti fabrikker. Yamaha stiller opp med sykler fra den 125 kubikk store TZ til XJR på hele 1300 kubikk. I tillegg stiller fabrikker som Buell og BMW opp med et lite utvalg sykler. Dermed skulle det være noe for enhver smak her. Tilhengere av tunge touring- og cruisersykler ala Harley Davidson og Honda Goldwing vil nok bli skuffet, men for oss andre er det plenty å leke med.
Karrieremodus med mangler
Med Tourist Trophy har Polyphony valgt å gjøre ting litt annerledes enn vi er vant med. Her er det ikke noe å kjøpe, ei heller pengepremier å vinne. Nye sykler får du ved å vinne løp eller modellspesifike utfordringer. Det er ingen trim- eller stylingdeler å kjøpe, det er nemlig ingenting å trimme her. Det er for så vidt en liten, hvit løgn. Noen sykler kommer nemlig levert med en ekstra trimpotte du kan velge å sette på, men det er også alt. Da de fleste motorsykler allerede er relativt saftig trimmet i det de ruller ut av fabrikken er det ikke mye mer å hente. Spillet lar deg dog gjøre forandringer i sykkelens oppsett, slik som fjæring og dekktrykk. Noe av det unike med Tourist Trophy er muligheten til å fininnstille rytterens kjørestilling, her har Polyphony tatt det til det ekstreme. Du kan forandre blant annet hodets, armens og kroppens vridningsvinkel ned til hver minste grad. Absolutt alt som har med sittestilling å gjøre kan finjusteres.
Løpsseiere gir deg også tilgang til nytt og tøffere utstyr. Det er kulere med en tøft lakkert Shoei X-Eleven enn en ensfarget Arai-hjelm som minner aller mest om ungdomstidens trøtte mopedkjøring. En heftig flerfarget racingdress i stedet for olabukse og skinnjakke er heller ikke å forakte. Å style ting er alltid morsomt, selv utstyret til en motorsykkelfører. Det er dessverre vanskelig å se poenget så lenge det bare er deg selv som får nyte forandringene. Spillet mangler nemlig Internettstøtte, noe som tar bort mye av moroa i det å leke med utseendet. Det er ikke bare ønsket om å vise frem føreren som gjør at vi ønsker oss Internettstøtte. Bortskjemte som vi har blitt med Xbox Live forventer vi oss mer enn å bare kjempe mot tre datastyrte motstandere eller egne bestetider. Spillets mulighet for flere spillere på en og samme maskin rekker ikke en gang en skikkelig Internettkamp til knærne.
PS2 overbeviser fortsatt
Tourist Trophy er, i likhet med Gran Turismo 4, et grafisk vidunder. Fra første stund er det nesten så man lurer på hvordan utviklerne har klart å presse så god grafikk ut av en såpass gammel og svak maskin som PlayStation 2. Det begynner som normalt med et fantastisk lekkert forhåndsrendret filmklipp før det går over i filmklipp fra selve spillet. Det går videre inn i et menysystem som har mye til felles med plattformbror GT4. Også banene har Tourist Trophy fått derfra, noe som gjør at de ser nærmest identiske ut.
Der spillet virkelig tar av er på det viktigste av alt: motorsyklene og førerne. Disse er rett og slett utrolig vakre, ikke minst for en som har en liten forkjærlighet for sykler i det virkelige liv også. Være seg det er en åttitalls tursykkel, en 250cc scooter eller en fullblods baneracer er detaljene upåklagelige, ikke minst med tanke på maskinen som viser dem. Føreren som sitter plassert på sykkelen ser også heftig ut, både i helskinn eller i klassisk bukse/jakke-kombinasjon. At du ser ham utføre alle ordrer du gir via håndkontrollen hjelper også til å gi et fullendt bilde av en ekte fører. Du ser høyre hånd bevege seg ved hver minste lille forandring i gasspådrag, giring med foten og lynrask klutsjing med venstrehånden. I det hele tatt svært overbevisende og imponerende.
Fotomodusen fra GT4 har i likhet med det meste andre fulgt med over i Tourist Trophy. Det er to måter å få heftige bilder fra spillet. Enten ved å la spillet velge bildene for deg, eller ved å virkelig leke seg med kameraet selv. Du har 64 forskjellige justerbare kameravinkler å ta av. I tillegg kan du zoome helt fra vidvinkel til langt ut i telelinseland. Ved å leke med blenderåpninger og lukkertider blir dette nesten som et ekte kamera. Bildene kan lagres på minnekortet eller direkte på en thumb drive. En rekke av bildene i omtalen er laget i fotomodus.
Når grafikken er så til de grader i boks som her er det bare lydeffektene som mangler for å gjøre illusjonen komplett. Lyden overbeviser for det meste, selv om jeg noen ganger savnet det ekstra lille snerret som selv en liten sykkel klarer å levere fra seg når den kjøres hardt nok. De virkelig sinte syklene høres ikke ekstreme nok ut. De daffere syklene høres derimot akkurat passe daffe ut. Det er ikke perfekt, men det er godt nok til å overbevise. Ikke minst når lyden leveres fra surround-høyttalere og kombineres med flott grafikk levert på 120” lerret. Musikken er relativt variert med noe for en hver smak, selv om vi gjerne hadde hatt mer rock og mindre elektronisk musikk i et spill som dreier seg om motorsykler.
Konklusjon
Tourist Trophy: The Real Riding Simulator er på mange områder veldig likt Gran Turismo 4. Banene og mye av designet i spillet er identiske. Heldigvis er det en del ting som er til de grader forskjellige også, ikke minst kjøringen. Prøver du deg med bilteknikker i dette spillet ender du fort plassert i en dekkvegg med 150 kilo sykkel over deg. Tourist Trophy er mer utfordrende enn de fleste bilspill, og på mange måter også mer underholdende. Dessverre føles det som om det mangler noe her, sannsynligvis på grunn av maskinens begrensinger. Ikke minst føles det veldig ensomt på banene med bare tre motstandere. I tillegg er det fint lite du kan gjøre med sykkelen, bortsett fra tekniske innstillinger. Du ender opp med å prøve å samle alle syklene i spillet eller kjempe mot egne bestetider. Mulighet for flerspiller over nettet ville gitt Tourist Trophy atskillig lenger varighet enn det har. Til tross for manglene er dette et spill som tilfører noe nytt, og som gir mye underholdning for pengene, om enn for litt kort tid.
