Touchmaster er en samling småspill, opprinnelig hentet fra arkadespillet med samme navn som er å finne på barer og butikker over hele verden. I pakken finner vi 23 forskjellige spill i et utvalg sjangere, klar til å utfordre deg på de fleste områder. Konseptet er godt, og i en god verden kunne resultatet blitt nevneverdig. Dessverre skjer det mange vonde ting i verden. Touchmaster er en av disse tingene. 
Spillet er spesielt utviklet for Nintendo DS og dens karakteristiske trykkfølsomme skjerm. Som navnet tilsier er det din "touch" på skjermen som er i fokus. Den øvrige skjermen er nesten ikke brukt.
Ingen progresjon
Tidsfordriv er kanskje ordet som beskriver Touchmaster best. Det er lett å plukke opp i et kjedelig øyeblikk, men desto lettere å legge fra seg kort tid etterpå. Det klarer enkelt og greit ikke å holde på oppmerksomheten min i lengre tid av gangen. Hovedgrunnen ligger i mangelen på progresjon når man spiller.
Fra første stund har du tilgang på alle de 23 spillene, og innad i disse har du kun beste poengsum å sikte på. Det er ingen nivåer, ingen premier å låse opp, og ingen framgang å oppnå. Det er et pluss at man kan sammenligne poengsummen sin med andre spillere over nett, men der kom jeg til kort, rett og slett fordi jeg ikke hadde lyst til å investere tid på å bli god i spillene.
Spillutvalg
Hvorfor ville jeg ikke investere tid på å bli god?
Spillene i Touchmaster er av svært varierende kvalitet. På topp regjerer en morsom variant av Hangman og et avhengighetsskapende kortspill med navnet Pick Up Six. På bunn finner vi en uinspirert versjon av dam og en drøss med kortspill av laber kvalitet. Den siste og største gruppen spill befinner seg en plass mellom midtsjiktet og bunnen, og oppleves verken som morsomme eller dødskjedelige. De fungerer kun som, du gjettet det sikkert, sjelløst tidsfordriv.
Til å være en samling på 23 spill er variasjonen svinnende liten. Target 21, Phoenix 13 og Triple Eleven går alle ut på å nå en viss sum med kortene man får utdelt, kun variert av måten kortene blir delt ut på. Morsomt? Ikke i lengden. 5 Star General og Pick Up 6 er prikk-like. Spillene kan beskrives som en lettvekter-versjon av Yatzy hvor man skal kaste fem terninger og skape kombinasjoner som tre like og hus. Forskjellen på de to spillene? I det ene spillet er verdien på terningene representert med symboler framfor øyne.
I samlingen finner vi også en grei variant av vanlig kabal (Solitaire), en utydelig versjon av Mah Jong hvor det er vanskelig å skille brikkene fra hverandre, og et ubrukelig spill kalt Times Square, hvor du skal plassere spillebrikker på et rutenett for å oppnå poeng.
Det hele er på det beste en middelmådig affære, hvor lysten til å spille videre er lavere enn Kim Jong-il.
Tilfeldighetene regjerer
Den viktigste egenskapen man trenger for å oppnå høye poengsummer i Touchmaster er flaks. Ferdighetene er pent plassert på innbytterbenken, og tilfeldighetene spiller både forsvar, midtbane og angrep, med kapteinsbindet stolt bundet rundt armen. Resultatet på kortspillene blir i stor grad avgjort av hvilke kort du trekker opp, ikke hvordan du velger å spille dem. I Pairs skal man finne par av biljardkuler som ligger ved siden av hverandre. Hvilken poengsum du ender med ved endt spill er helt og holdent avhengig av flaks, for du har null kontroll på hvordan biljardkulene havner på brettet.
Det er det samme om du eller bestemor spiller. Den endelige poengsummen blir i større grad avgjort av spillene i seg selv, enn spilleren.
Selv om flaks er hovedingrediensen for å mestre de fleste spillene i samlingen finnes det hederlige unntak. Trivia er en quiz med imponerende 20 000 spørsmål, hvor man får brynet de små grå i åtte forskjellige emner. Hjernetrimmen fungerer greit til avveksling fra de andre spillene, men det blir kjedelig å svare på spørsmål i lengden. Hot Hoops er basketspillet hvor man skal kaste ballen i kurven som glir fram og tilbake over skjermen. Man kaster ballen ved å trykke på basketspillerene som er plassert på bunnen av skjermen. Poengsummen går opp om du treffer flere kast på rad, men det skal ikke mye øvelse til før man skjønner rytmen i spillets gang og skårer maks poengsum.
Hvis man føler for det kan man utfordre en venn. For å spille trådløst med to DS-er kreves det to kopier av Touchmaster, noe jeg ser på som pur grådighet fra Midways side, for det burde ikke være noe problem å spille de små usofistikerte spillene med én versjon av spillet og "DS Download Play". Det går også an å spille to på konsoll, men da må man bytte på å spille.
Konklusjon
Det er mange grunner til at Touchmaster ikke holder mål. Variasjonen i spillene er liten, og man føler ingen progresjon når man spiller. At flaksen har så stor rolle i majoriteten av spillene er også en reell festbrems. Det er som å spille lotto uten å registrere kupongen. Taper du har du egentlig ikke tapt noe. Vinner du får du ingenting igjen for det. Noen av spillene fungerer som friske pust i mengden av middelmådigheter. Disse er vanedannende og frister til gjenspilling, men rettferdiggjør ikke noe kjøp. Om et bra spill er en rolexklokke, er dette den skjøre digitale lillebroren du får når du har vært flink gutt hos tannlegen. Noen fine funksjoner gjør ikke opp for at det egentlig er skrap.
