STOCKHOLM (Gamer.no): Det snakkes stadig om at PC-ens posisjon som spillplattform svekkes, og at de store stygge konsollene tar større og større jafs av markedskaken. Likevel har man noen PC-eksklusive spillserier som stadig blåser kritikere og spillere av stolen på likt. Den tradisjonsrike Total War-serien er blant dem.
Å utkjempe klassiske, gigantiske slag mellom tusenvis av soldater er mer populært enn noen gang, og Shogun 2 tar opp stafettpinnen etter sin tolv år eldre forgjenger med et brøl. Her er alt nemlig større og mer detaljert enn noe serien har bydd på tidligere.
Lærer stadig
Man skulle tro de britiske utviklerne The Creative Assembly har laget strategispill siden tidenes morgen. De har nemlig en stilsikkerhet som plasserer de blant kremen av strategispillstudioene. I løpet av vår innledende presentasjon ble det avslørt at deres første prosjekt faktisk het Monkey, og var et actioneventyr basert på en kampsportserie fra TV.
I stedet for å gi ut prosjektet, en tanke gjengen gapskratter av i ettertid, valgte de å ta utgangspunkt i de beste elementene og bygge et strategispill rundt de. Dette ble deres første selvstendige spill – Shogun: Total War, som kom ut i 1999. De utviklet spill før dette, men da var det snakk om sportsspill på lisens for Electronic Arts.
Det er flere grunner til at Shogun ble spillet som fikk en oppfølger. At tilhengerne av serien jevnt og trutt har siklet etter en tur tilbake til føydale Japan er selvsagt den viktigste. Mer uventet er det kanskje at det har skjedd såpass store revideringer av japansk historie siden den gang, at en tolkning i 2011 ville være helt annerledes.
Oppfølgeren er i hvert fall på god vei, og det er tydelig at utviklerne har lært mye siden tusenårsskiftet. Alt tyder nemlig på at Shogun 2 blir en smidig samling av de mest vellykkede mekanismene fra de tidligere spillene i serien.
Alle mot en
Total War: Shogun 2 begynner i 1545 og viser oss et fragmentert Japan. Et maktvakuum har oppstått, og ni krigsherrer kjemper om å bli den eneveldige. Det er en av disse du skal styre, alle med ulike styrker og svakheter. Det kan også nevnes at du får tilgang til en ekstra klan om du kjøper en spesialutgave av spillet.
Det overordnede målet er å okkupere Kyoto, som var hovedstaden på denne tiden. Dette krever selvsagt at du utkjemper flust av varierte slag. Det blir slåssing på digre sletter, i snødekte fjell og til havs. Samtidig må man også ta over festningene til de ulike krigsherrene, noe som byr på mer kompliserte beleiringer av borger.
De japanske borgene fra denne tidsperioden hadde nemlig flere nivåer, et poeng som gjør kampene rimelig forskjellige fra de vi har sett i andre spill i serien. Her finner man nemlig store slottsgårder i ulike høyder. Derfor vil en beleiring i praksis ha en rekke ulike faser. Det byr på nye utfordringer. Borgene befinner seg også i vidt ulike klima, som alle påvirker effektiveten til troppene dine.
Skulle du først greie å erobre plommen i egget, Kyoto, så oppstår en ny utfordring. Før dette punktet vil man gjerne inngå allianser og samarbeide med andre krigsherrer, eller i det minste erklære våpenhvile med noen så man får litt fred. Når man først blir Shogun og eneherserker så får pipa en annen lyd. Det er jo ingen som liker å bli slått på målstreken, og i det hovedstaden er din vil alle snu seg mot deg.
Dermed får spillet to vidt forskjellige stadier med ulikt tempo, og utviklerne presiserer at det er viktig å ha en virkelig ram hær før man melder seg frivillig til å slåss mot røkla.
Fokus på flerspiller
The Creative Assembly har fått mye trening i å utvikle disse spillene nå, der de blant annet har vært innom Napoleons Bonapartes mange sprell, middelalderen og Romerriket. Mange av de mest suksessrike mekanismene har selvsagt blitt med videre, særlig i forhold til flerspillerdelen av spillet. Faktisk kan det virke som om dette aspektet er noe av det de har investert mest energi i.
Napoleon: Total War introduserte for eksempel konseptet «drop-in battles», som gjør at de datastyrte motstanderne dine blir erstattet av ekte spillere om noen er tilgjengelige. Dette var populært nok til å bli tatt med videre. Flerspillerdelen stikker likevel mye dypere enn dette, og Shogun 2 kommer med en helt separat samarbeidskampanje hvor man styrer hver sin klan.
Noe av det som gjør sistnevnte så spennende er at man faktisk kan samarbeide direkte. Det vil si, om man utkjemper et slag så kan en kompis styre visse deler av hæren din. Skulle dette være uaktuelt eller gå dårlig så kan du selvsagt nekte tilgang og redusere ham/henne til en simpel bivåner.
I den generelle flerspillerdelen gjelder det for øvrig å spille kortene sine riktig, for et automatisk kjennemerkesystem gir deg ulike symboler etter hvordan du oppfører deg. Disse spenner fra å vise hvilke enheter du foretrekker, til å stemple deg som en æresløs tufs om du skulle ha en hang til å dra før spilløkten er over. Dermed kan du få et visst bilde av de du møter før du har trukket så mye som et sverd ut av sliren.
Det bør også nevnes at kamper mellom klaner og andre forutbestemte spillergrupper har blitt pyntet på. Internettdelen av spillet er også delt inn i et visst antall regioner, og hver andre uke vil de som okkuperer flest trone på toppen av en rangeringsliste. I tillegg til prestisjen skal dette by på unike belønninger.
Svært fleksibelt
Videre vil du kunne gi hæren din et personlig særpreg i større grad enn tidligere. Alt fra de ulike enhetene, til borgene og generalen din kan skreddersys. Nye rustningedeler låser du for eksempel opp ved å fullføre ulike delmål, såkalte «achievements». Er du kyndig nok til å samle hele rustningesett så blir du belønnet med en settbonus og spesialegenskaper.
Disse egenskapene kan man også låse opp ved å pløye seg vei gjennom kampanjen. De 65 regionene (pluss 12 rene sjøområder) veksler nemlig mellom å gi deg tilgang til nye enheter og visse spesialegenskaper. Det er uklart hvor vidt disse kan spenne, men noen eksempler skal være angreps- og forsvarsbonuser til ulike enheter. Alle monner drar når man kan ha opptil 65 000 enheter ute på slagmarken samtidig.
Videre belønnes din suksess i slag med erfaringspoeng, som igjen bidrar til å øke ferdighetsnivået til generalen din. Et omfattende ferdighetstre lar deg skreddersy både passive og aktive egenskaper, og til syvende og sist skal det hele bunne ut i en kraftig forbedret hærfører. Her kan man for eksempel ende opp som skarpskytter, og det lar en stille generalen i posisjon og effektivt plukke ned store mengder fiender fra avstands trygghet.
Konklusjon
The Creative Assembly har fått god trening de tolv årene som har gått siden det første Shogun- og Total War-spillet. For mange troner studioets første strategispill fortsatt som favoritten, og det er lite som tyder på at lillebror gjør vanære på selskapets gjennombruddstittel. Det kan nemlig se ut til at det meste er forbedret.
Kampene er større og mer kompliserte enn noen gang, og du kan skreddersy styrkene dine i større grad enn tidligere. Samtidig har suksessrike elementer som sjøslag og muligheten til å hoppe inn i kamper mot andre spillere blitt sømløst videreført.
I enspillerdelen skal du ta på deg den formidable oppgaven med å samle Japans mange regioner til én, for så å vise deg kapabel til å holde på makta når alle snur seg mot deg. Oppå det byr spillet på en samarbeidsmodus som blant annet lar deg og en venn samarbeide direkte, i tillegg til det sedvanlige «splitt og hersk»-hysteriet.
En så dyptpløyende og omfattende opplevelse som et spill i denne serien kan aldri oppsummeres i løpet av en timeslang økt, men det vi har sett har definitivt gitt mersmak. Den britiske gjengen bak storutgivelsen ser ut til å ha stålkontroll, og det skal nok mye til for at tilhengere av serien vantrives med den kommende turen til føydale Japan.
