Total War: Shogun 2: Fall of the Samurai

De japanske shogun-tradisjonalistene visste lite om hvilken effekt geværet skulle vise seg å ha på deres katana-bærende samuraier. I krigføring har det gjerne vært slik at lykken står den teknologiske bi, og mot kuler og krutt levnes selv ikke den rakeste og mest ærefulle Yari Kachi stor sjanse.

Fall of the Samurai er den andre utvidelsespakken til Creative Assemblys Total War: Shogun 2. Mens Shogun 2 er satt i det føydale Japan på 1500-tallet, tar Rise of the Samurai, den første tilleggspakken, for seg samuraienes begynnelse noen hundre år før handlingene i hovedspillet. Fall of the Samurai, som for øvrig er en frittstående utvidelsespakke, fokuserer som tittelen indikerer på tilintetgjørelsen av de tradisjonelle metodene som samuraiene sto for, representert ved industrialisering og modernisering fra vest mot slutten av 1800-tallet.

Inspirerende

Det som hele tiden har vært slående for meg med Total War-spillenes eskapader i Japan, er hvordan det hele er en fantastisk historietime samtidig som det er et velfungerende strategispill. Jeg anser meg selv som en relativt oppvakt mann med interesse for historie, men Shogun-spillene har vist meg at jeg har et hull når det kommer til det gamle Japan. Utvikler Creative Assembly skal ikke bare ha ros for at de på en flott måte legger opp til at man kan lære av spillet, men den japanske innpakningen med sin kalligrafi-estetikk, fargesammensetning og lignende, er intet annet enn forførende.

De som har sett Edward Zwick-filmen Den Siste Samurai med Tom Cruise i hovedrollen, vil langt på vei ha en god forståelse av hva Fall of the Samurai egentlig handler om. Vi er i 1800-tallets Japan, og kampen mellom keiseren og Tokugawa-shogunatet danner bakteppet for konflikten du blir kastet ut i.

Utvidelsen inneholder en splitter ny kampanjemodus med flere nye klaner, og du må velge om du vil spille med en klan som støtter keiseren eller en som støtter shogunatet. Denne polariseringen starter samtidig som du gjør ditt første musetrykk inne i spillet. De som støtter keiseren danner en slags overordnet allianse, mens de som støtter shogun Tokagawa havner på motsatt side. Når sant er sagt er ikke dette i starten annet enn en ideologisk allianse. Selv om hovedmålet er å legge ned alle klaner som støtter motsatt mann av det du selv gjør, fører tørst etter makt og større landområder for sin klan til at man også kommer til å angripe andre klaner som «er på samme lag» – med misjon om å gjøre seg selv sterkere i kampen mot den egentlige fienden.

Fe versus Pb

Den industrielle revolusjonen har kommet over verden, og de vestlige maktene (USA, Storbritannia og Frankrike) ønsker alle å drive handel med Japan på denne tiden. Dette fører igjen til at det gamle og tradisjonelle japanske samfunnet suger opp vestlig kultur og produksjonsmetodikk som en svamp trekker til seg vann. Fall of the Samurai fanger essensen og den japanske rotløsheten som følge av Vestens stadig økende innflytelse. Som klanleder blir du pint mellom barken og veden i form av at modernisering gir deg ny teknologi, men også sure innbyggere. Hele tiden må du veie av om det er verdt å ta neste teknologiske steg – hvis du trår feil har du et potensielt massivt opprør på hendene.

Spillet legger opp til at det skal utvikle seg til en kamp der stål og lær møter bly og krutt. De tradisjonelle japanske krigerne mot soldater utstyrt med vestlig utstyr. Dette er første gang Total War-spillene virkelig har spilt stridsparadigmene før og etter oppfinnelsen av geværet opp mot hverandre. Man får en slags medfølelse for de ærefulle samuraisoldatene, og synet av at de løper opp en åsside hvor de møtes og nærmest sages ned av en «gatling-gun» gjør vondt i hjerterota.

Åpenbart nok vil du få tilgang på geværsoldater uansett hvilken side du spiller på, ettersom noe annet ville vært grovt urettferdig rent spillteknisk. Ja, de japanske bueskytterne og katanakrigerne er mye kulere enn et kompani med britiske Royal Marines, men det er jo en grunn til at vi i 2012 fremdeles bruker gevær og ikke har gått tilbake til pil, bue og sverd.

Ta individuell kontroll

Jeg har egentlig aldri vært helt hektet på sjøkampene som Total War-serien innførte for noen år tilbake. Til tross for at de har jobbet standhaftig med dem i spillene sine de siste årene, kommer jeg ikke unna å synes at de er litt treige – om enn noe vanskelig. Jeg er ingen seiler, men kan konstatere at Creative Assembly gradvis kommer nærmere sitt mål.

Sjøkampene føles denne gang litt strammere og mer temposterke enn tidligere. En flott nyvinning er at du også kan ta tredjepersonskontroll over et skip og føre dette og skyte som du selv vil. Det samme gjelder for øvrig noen kanoner i landkampene. Denne funksjonen gir en mye bedre deltakerfølelse, og er spesielt velkommen på sjøen der jeg føler meg mye mer vel om jeg kan daffe rundt og ha ansvaret for min egen båt.

En annen god grunn til å ha en operativ flåte, er at hvis du utkjemper et slag en plass langs kysten og har skip i umiddelbar nærhet, har man mulighet til å kalle inn et visst antall bombardement fra skipene med gitte mellomrom. Det er noe makabert fantastisk med å merke et område for ild og vente på at kulene deiser ned og sender mennesker og hester flere meter til værs. Marinebombardement har voldsom kraft og selv om det kanskje ikke alltid treffer midt i målet, setter det en alvorlig støkk i fiendens moral.

Står litt i stampe

Fall of the Samurai er jevnt over en ganske velutført utvidelsespakke, og jeg har funnet svært få feil i spillet. Det som kanskje skal nevnes er at det virker noe banalt at klaner som man har hatt et godt forhold til over lang tid, plutselig kan vende deg ryggen og invadere deg på flekken. Dette skaper unødvendig mye paranoia, og det bør vel helst være samsvar mellom dine handlinger og eventuell surning hos allierte – i et æressamfunn som det japanske angriper man da ikke en annen klan over en kopp kaffe?

Til tross for at grensesnittet er svært pent og godt utformet, synes jeg ikke alltid det gir meg den informasjonen jeg trenger. Hva om at spillet sa fra når en klan begynner å surne til mot meg? Det popper opp meldinger for hver runde angående kriger som startes og klaner som utryddes, men jeg må lete meg frem til hvor det er eller har vært action.

Det kanskje største problemet med Total War-serien i disse dager, er at den på mange måter står og stamper sin egen vin. Det er noe gammelmodig og tradisjonalist-shogunsk over måten Creative Assembly forvalter sitt eget hjertebarn. I mine øyne satses det litt for mye på inkrementell forbedring og litt for lite på eksperimentering. Utvidelsespakker skulle egentlig være en prima anledning for å teste ut og få tilbakemelding på noe nytt.

Konklusjon

Fall of the Samurai er en god utvidelsespakke til et av fjorårets beste strategispill. Det fanger essensen med industrialiseringen av Japan og avviklingen av shogunatet, og gir en verdifull historietime på kjøpet.

Det er et spill som veldig godt belyser effekten geværet har hatt for utviklingen av moderne krigføring, samtidig som det åpner for spesielle taktiske vurderinger i forbindelse med hvordan du som hærfører skal få utnyttet samuraiene dine best mulig hvis de skal opp mot en linje infanterister.

Spillets største problem tilhører det systematiske plan i form av at Total War-serien nå går litt på tomgang. Jeg er en stor fan av både Shogun og Shogun 2 på grunn av dets tematikk og flotte innpakning, men Creative Assembly er nødt til å brette opp ermene og eksperimentere mer med serien. Jeg har fremdeles litt å gå på før jeg blir lei, men jeg blir småbekymret for at hele Total War-franchisen skal råtne på rot.