Warhammer-sagaen ser ut til å ha inntatt det digitale spilluniverset for fullt. Creative Assembly slapp det etterlengtede Total War: Warhammer i fjor, og Tindalos Interactive brakte Warhammer 40 000-universet enda litt nærmere med Battlefleet Gothic: Armada.
Nå har utvikler Streum On Studio kommet med sitt bidrag, og barnets navn er Space Hulk: Deathwing. Som et førstepersonsskytespill er det absolutt noe helt annet enn titlene som holder til i strategisjangeren, men perspektivforandringen er dessverre ikke nok til å veie opp for middelmådighet som viser seg over så godt som hele linja.
Vakker mystikk
I Space Hulk: Deathwing inntar vi rollen som en mektig Space Marine-leder av den hemmelige Dark Angels-ordenen. Sammen med en gruppe spesialsoldater skal du undersøke en forlist stjernekrysser, en såkalt Space Hulk, og forsøke å finne ut av hva som har foregått ombord.
Kanskje overraskende nok er Space Hulks førsteinntrykk noe av det beste ved spillet. Skuta er svær og mørk, det er høyt under taket, og den enorme skalaen gjør noe med helhetsinntrykket. Detaljnivået er imponerende, da høye, dominerende statuer stirrer ned på oss som om vi befant oss i den mørkeste middelalderen. Rødmalte bannere med sorte hodeskaller henger ned fra taket, og minner oss om en gang da denne titanen av et skip var operativt og fylt med soldater og skipsmenn.
Nå er det mørket som råder i denne Space Hulken. Sorte korridorer leder oss lenger inn i dypet, og blodmalte vegger og rørledninger vitner om at noe forferdelig har funnet sted. Lyden av rust og bevegelser i det fjerne følger oss overalt vi går.
Sånn sett er begynnelsen av Space Hulk: Deathwing noe som kan kvalifiseres som skrekkmateriale, og selv om det aldri blir ekstremt skummelt, følte jeg det definitivt pirre i nervene.
Billig førstepersonsskyting
Det er synd at Space Hulk: Deathwing skal gå seg vill i sitt eget romskip, siden det hele begynte så bra. Å bane seg vei i den mørke balja føles unikt ut der man tramper rundt i den svære Space Marine-drakten, noe som faktisk minner litt om å styre titanene i Titanfall 2. Den kjennes tung og sterk ut, og sammen med sine medsammensvorne Space Marines ser man ganske så ustoppelige ut.
Problemet er at denne tilsynelatende dybden ikke fortsetter. For selv om spillets første halvtime foregår i stillhet og dyster fred, er det egentlig ikke dette Space Hulk handler om. For når den store overraskelsen – en sverm av ekle Genestealers – begynner å jakte på deg i bølger, går mye av den innledende sjarmen tapt.
Spillet forvandles nemlig fra å være en tilnærmet skrekk-simulator til en kjøttkvern av skyting og innvoller. Å bane seg vei ombord på Space Hulken blir aldri så spennende som i de første minuttene fordi mysteriet så godt som forsvinner. Joda, fortellingen fortsetter så klart, men at det alltid er hjernedød action bak ethvert hjørne fjerner mye av spenningsmomentet spillet opprinnelig hadde. At man kan velge i forskjellige våpen og ferdigheter etterhvert som man låser dem opp gjør ikke den store forskjellen heller, fordi man uansett ender opp med å fyre løs på mengder av mange av de samme monstrene som styrter mot deg.
Et arkaisk lagringssystem
Man glemmer aldri spillene med de verste lagringssystemene, der selv om man har kommet langt inn i et oppdrag må begynne helt på nytt igjen. Nå er det ikke akkurat slik Space Hulk: Deathwing er, men det er et ganske så stort problem at man ikke kan lagre spillet selv. Man kan for så vidt lagre ved å benytte seg av en portal som tar oss til et utrustning- og restitusjonsrom, men dette fungerer bare som en autosave, på lik linje med andre autosaves.
Spillet autolagrer ved visse punkter selv også, men det er ikke alltid det betyr at du kommer deg tilbake der du var hvis du skulle være så uheldig å dø. Jeg har selv opplevd å komme langt inn på et brett for så å måtte spille hele banen om igjen fordi jeg uheldigvis døde av en sverm med Genestealers og andre skapninger.
Når man spiller en i utgangspunktet meget treg karakter, og må ta seg over ganske så lange avstander i det som etterhvert blir relativt kjedelige områder proppet fulle av de samme, generiske fiendene, er et slikt lagringssystem komplett uakseptabelt. Av og til blir det så ille at jeg får lyst til å skru av spillet på stedet, selv om jeg i utgangspunktet hadde det gøy med å pepre fienden full av kulene fra min bærbare håndkanon.
Skuffende venner
I enspillerdelen rusler vi rundt på Space Hulken sammen med sterke kompanjonger, og før jeg fikk satt meg inn i spillet minnet denne dynamikken meg litt om den i Star Wars: Republic Commando. Der er man nemlig også sammen med medlemmer av en elitetropp, bare at man der oppfører seg som nettopp det. Man kan gi ordre til lagkameratene, og med en regi og fortelling som fungerte ble spillet ikke bare dypt, men engasjerende.
Dette er absolutt ikke tilfellet med Space Hulk: Deathwing. Ledsagerne våre er til tider dumme sauer som ikke klarer å snu seg rundt før fienden kaster seg over dem, og ei heller er det mye godt de klarer å få sagt – utenom de vanlige generiske linjene med «Vi er dødens engler!», så klart.
Spillet gir deg, som i Star Wars: Republic Commando, muligheten til å gi visse kommandoer til hjelperne dine, men opplevelsen blir liksom ikke noe morsommere av den grunn. Det er verken dype karakterer eller morsomme dialoger å finne her, og når selve skytedelen av spillet er så generisk som den er, begynner jeg å lure på hvorfor jeg fortsatt gidder å skyte meg gjennom horder av de forvokste rottelignende skapningene. Det gir meg ikke noe glede å oppgradere evnene mine eller bytte våpen selv om det kan hjelpe med å drepe flere Genestealers, fordi spillet rett og slett ender opp med å bli dørgende kjedelig.
Konklusjon
Det er synd at Space Hulk: Deathwing ikke makter å tilby mer enn det gjør, for det virket så lovende i begynnelsen. Følelsen av å utforske et mørkt, gammelt og, tross alt, vakkert skip skal ikke tas forgitt, men det blir fort klart at det er nettopp det som er blitt gjort. Mystikken forsvinner nemlig med en gang de utallige monstrene dukker opp.
Den hjernedøde skytingen ender opp med å ødelegge den mørke stemningen som tilsynelatende er fylt med bakgrunnshistorier og andre potensielle kule sekvenser. Kompis-tematikken eller lagfølelsen man kunne lent seg på ser aldri dagens lys, men man ender heller opp med å irritere seg over hvorfor lagkameratene er så trege som de er. At det faktisk er en flerspillerdel gjør heller ikke noe særlig for å bedre opplevelsen, da man ender opp med å gjøre så godt som akkurat det samme som enspilleren tilbyr.
At Space Hulk: Deathwing er et ambisiøst spill er klart fra første stund. Det er vakkert, mystisk og spennende, men etter noen titalls minutter er det dessverre der nysgjerrigheten ender. At kvaliteten fra innledningen går tapt såpass fort er ikke bare leit, men irriterende å tenke over, for hvis vi kunne fått noe som minnet om en moderne «versjon» av Star Wars: Republic Commando, er nok dette noe av det nærmeste man har kommet. Trist er det derfor at spillet blir så middelmådig som det blir, og tydeligvis skal man ikke alltid dømme etter førsteinntrykket.
