25. The Legend of Zelda: The Wind Waker (GameCube, 2003)
Tonny Albrigtsen: Når Nintendo byr opp til dans med Link, Ganondorf og prinsesse Zelda står kritikerne i giv akt mens publikum tramper takten. The Wind Waker lander fjellstøtt i rekken av kalaser der det bygger videre på mønsteret satt med Ocarina of Time. Hyrules sletter erstattes med bøljan blå, Epona med en kongelig seilbåt, og ellers er alt som før idet du løser gåter og tilegner deg ferdigheter for å bekjempe stadig mektigere fiender og drotter. Det vil si, nesten alt. Det tegnede fabeluttrykket vi kjenner fra serien rendyrkes gjennom tegneserieaktig cel-shading; Tidens tann som så ofte har farget 3D-spill nøytraliseres, og vi får et verk der form og innhold fremhever hverandre ned til siste piksel. Spillet kler nemlig sin nye drakt perfekt.
Historien er enkel: Links lillesøster kidnappes av en gigantisk fugl, et virkemiddel som gir spillet den personlige forankringen serien fram til da hadde manglet, og sammen med piraten Tetra trekkes du inn i kampen om din hjemverdens skjebne. Og hvilken verden! Hver øy fremstår som verneverdig, hvert vesen uttrykker en personlighet. Noen vil kanskje hevde at dette blir for tradisjonelt, men for oss med vikingblod i årene føles det som om at serien endelig har kommet hjem.
24. BioShock (360/PS3/PC/Mac, 2007)
Lasse Lervik: Jeg vet ikke om det er fordi jeg elsket den åndelige forgjengeren System Shock 2, eller om jeg bare får en bulk i buksa av dystopiske settinger, men BioShock traff meg på en veldig unik måte. Omgivelsene i den forfalne byen Rapture er skildret svært overbevisende, og når du vet at en middelaldrende dame bevæpnet med en «Tommy Gun» og kaninmaske kan være rett rundt hjørnet så gjør det noe med deg. På en behagelig nervepirrende måte, selvsagt.
Noe av det mest forfriskende med dette spillet er hvordan du aldri ledes nedover en ferdigtråkket sti, selv om omgivelsene er ledende i forhold til utviklernes syn på Raptures Ayn Rand-inspirerte objektivisme, og du får alltid ta ditt eget standpunkt. Dette poengteres godt gjennom den stadige jakten etter små jentebarn som du selv velger om du vil grotesk høste for kraftig energi eller løslate.
I en sjanger sterkt preget av store eksplosjoner, mye bråk og rimelig generisk gameplay har BioShock snudd konvensjonene på hodet uten å miste den adrenalinpumpende kjernen, og er nok det mest raffinerte skytespillet på lange tider. Det er ikke et spill for alle, noe den særs polariserte mottakelsen beviste, men for de som trives i kapitalisthøyborgen er dette en tidløs klassiker.
23. ICO (PS2, 2002)
Øystein Furevik: ICO er ei av desse perlene som alt for få har spelt. Det er både synd og skam, for ICO gjor noko heilt spesielt som verkeleg rørte ved hjarte mitt. I staden for å vere ein superhelt med automatvåpen, eller ein riddar i skinande rustning, var du ein liten forsvarlaus gut. Med ein kjepp sprang du rundt saman med den skjøre jenta Yorda. På ein eller annan måte måtte du kome deg ut, koste kva det koste ville.
Spelet osar av stemning, og å vandre inn i den enorme borga spelet kastar oss inn i, er som å tre inn i ei heilt anna verd. Den dag i dag er spelet vanvittig pent, og det er ingen tvil om at ICO nok er det næraste vi kjem å kunne kalle eit spel for kunst.
22. Half-Life 2 (PC/Xbox/360/PS3, 2004)
Kent William Innholt: Det andre spillet i Half-Life-serien var aldri i nærheten av å være så nyskapende som enkelte hevdet. Tvert i mot var det langt på vei gjort på nøyaktig samme lest som 1998-forgjengeren: tettdesignede situasjoner hvor forholdsvis utaktisk action ble spedd ut med litt gåteløsning og kreative navigasjonsoppgaver. Der Half-Life mest utspilte seg i en underjordisk forskningsbase, løsnet imidlertid Half-Life 2 på tøylene ved å la spilleren løpe, kjøre og surfe seg vei på en lang og variert reise hvor man stadig vekslet mellom å være jeger og bytte.
I et år hvor Far Cry allerede hadde justert forventningene til hva et skytespill kunne være, ville det kanskje være nærliggende å tro at Half-Life 2 ville bli oppfattet som en anelse konservativt. Til tider er det da heller ingen tvil om at Half-Life 2 leverte lettfordøyelige adrenalinkick snarere enn dypt interessante spillsituasjoner.
Det som derimot fortsatt imponerer meg den dag i dag, er nøyaktig hvor lettfordøyelig, og nøyaktig hvor adrenalinfylt, dette spillet makter å være. Det morsomme gravitasjonsgeværet, de artige kjøretøyene og de fabelaktige science fiction-omgivelsene er naturligvis med på å gjøre helheten så interessant, men i dag er det brukervennligheten og tilgjengeligheten som er Half-Life 2s mest skinnende stjerne.
21. Super Mario Galaxy (Wii, 2007)
Kent William Innholt: Når Nintendo først setter alle kluter til, kan resultatet bli av en annen verden. Det var tilfellet med Super Mario Galaxy, som serverte ikke bare én annen verden, men hundrevis av små og store kloder til spillerens forlystelse.
Super Mario Galaxy tilbyr en mer vennligsinnet vanskelighetsgrad og en mer spenstig spillmetafor enn Super Mario Sunshine gjorde, og sørger for at oppgavene du får tildelt er varierte, veldisponerte og rett og slett en lek å spille seg gjennom. Innpakningen er dessuten aldeles fremragende: Materialer, overflater og lyder skaper en sukkertøygalakse av oppdagelser, hvor de frydefulle øyeblikkene sitter tivolitett, og hvor et fullt orkester serverer noe av den beste musikken som noen gang har strømmet ut av Nintendos heksegryte.
Spillet kunne kanskje vært enda litt mer åpent for eksperimentering og alternative løsninger, og klarer kanskje ikke helt å overgå revolusjonen som het Super Mario 64. Det Galaxy uansett slår fast, er at 3D-plattform-kronen fortsatt tilhører Mario, slik 2D-kronen gjorde det for femten år siden, og at Nintendo fortsatt evner å levere enestående spillunderholdning når de setter alle kluter til.
De neste ti spillene på listen presenteres førstkommende fredag.
