LOS ANGELES (Gamer.no): Sist vi fikk et skikkelig tredimensjonalt Super Mario-spill var med fabelaktige Super Mario Galaxy og Super Mario Galaxy 2 på Wii. Mange, inkludert undertegnede, anser minst ett av dem som noe av det beste innen plattform-eventyr gjennom tidene. Siden den gang har vi fått gode spill som Super Mario 3D World og 3D Land på Nintendo 3DS, men ingen av dem har virkelig tilfredsstilt på samme måte som Galaxy-spillene gjorde.
Nå er ventetiden snart over, for i oktober kommer Super Mario Odyssey til Nintendo Switch – Marios neste eventyr i samme gate som Galaxy-spillene, Super Mario Sunshine og Super Mario 64. Og etter å ha tilbrakt en god stund med spillet sitter jeg igjen med utelukkende positive inntrykk.
Velkommen til New Donk City
Super Mario Odyssey gjør en imponerende jobb med å dra inspirasjon fra sin egen fortid med større, mer omfattende nivåer uten tidteller. Samtidig bygger spillet videre med sjangertrekk fra moderne rollespill. Hvert nivå – eller Kingdom – har et kart, sjekkpunkter du kan bruke for å reise til forskjellige steder på nivåene, og oppdragsmarkører. Dette er en kombinasjon som kler Mario svært godt.
Oppdragene ser ut til å dreie seg om å hjelpe figurer du møter i banene, eller å utforske kriker og kroker av verdenen. Belønningen denne gangen er Power Moons – tilsvarende stjerner i Super Mario 64 eller Shines i Super Mario Sunshine.
Jeg fikk inntrykk av at oppdragene vil endre litt av tilstanden i nivået du er i. Et oppdrag tok meg til borgermesteren i den New York-inspirerte banen New Donk City, Mayor Pauline (ja, Pauline fra originale Donkey Kong), som skulle ha fest. Hun manglet musikanter, og med det måtte jeg dra på leting i byen etter folk som spilte musikk. Det var både utfordrende og morsomt å dra på utkikk etter trubadurene. Noen av dem var godt gjemt. For eksempel stod en saksofonist og spilte blå toner på toppen av en skyskraper, og det var ikke bare-bare å komme meg opp til han.
Marios nye kompanjong Cappy kommer godt til nytte i slike situasjoner. Han har tatt form som hatten til Mario, og kan brukes til å knerte fiender, hoppe ekstra høyt, eller ta styring over diverse fiender, figurer og gjenstander. For å komme meg opp på skyskraperen tok jeg styring over en stolpe, hvorpå Mario ble denne stolpen, for så å flikke styrespaken bak og bøye stolpen, så slippe spaken og sende Mario flyvende oppover mot toppen av skyskraperen. Dette var en svært god mekanikk som jeg intuitivt skjønte hvordan fungerte uten at spillet forklarte meg noe.
Jeg hadde ganske mange overraskende øyeblikk i New Donk City. Jeg tok på et tidspunkt kontroll over et menneske som stod og kjørte fjernstyrtbil. Her kunne jeg som mennesket kjøre fjernstyrtbilen inn i en liten glippe for å lure frem en Power Moon.
Ørken og is
Super Mario Odyssey ser ut til å være fullstappet med morsomme figurer å prate med og dra nytte av. I Sand Kingdom, en ørkenbane med en meksikansk-inspirert landsby, hadde jeg mye moro med Taxi-sfinksen Jaxi. Med Jaxi kunne jeg løpe på tvers av kvikksand og giftig vann for å komme meg til skjulte nivåer og hemmeligheter i banen i en halsbrekkende fart.
En annen ting jeg snublet over i ørkenen var en butikk, noe hver bane i spillet inneholder. Her kan man bruke valuta som gule og lilla mynter til å kjøpe Power Moons, kostymer til Mario eller pyntegjenstander til rørleggerens interdimensjonale romskip. Dette er også et element jeg føler passer veldig godt i dette spillet, og noe jeg gleder meg til å utforske mer av.
Knallgod styring
På vei opp et fjell i Sand Kingdom støtte jeg på en veldig høy vegg. Nederst på veggen var det et grønt rør. Da jeg gikk inn i røret endte jeg i et todimensjonalt rør på veggen, og plutselig var jeg en flat Mario i et gammeldags Super Mario Bros.-lignende nivå. Her kommer den klassiske Mario-moroa inn i bildet med knusing av blokker og hopping over Bullet Bill-fiender for å klatre høyere opp på veggen. Øverst på veggen spratt Mario plutselig ut av den todimensjonale grafittien igjen og opp på toppen av fjellet.
Spillet fortsetter videre på sømløst vis, og på dette tidspunktet innså jeg hvor fullstappet med svært gode, svært morsomme mekanikker dette spillet er. Hatten Cappy alene gjør plattform-spilling og slossing annerledes og svært velfungerende. Du kan bruke et spinnangrep hvor du sender Cappy flyvende rundt deg for å knerte tallrike Goomba-fiender i en fei. Du kan kaste Cappy på Bullet Bill-fiender for å ta styring over dem og sveve over store kløfter og åpne landskap til områder du ikke trodde du kunne nå enda. Det er hemmeligheter over alt, og hemmelige nivåer skjult i de hemmelige nivåene. Men ingen ting føles rotete. Alt er plassert på en måte som er ambisiøst men svært godt gjennomtenkt, og som alltid, svært moro.
Konklusjon
Jeg fikk spilt Super Mario Odyssey ganske lenge, og basert på tiden min med det ser dette ut til å ta form som et beist man lett kan plassere på nivå med Super Mario Galaxy og 64. Musikken er fabelaktig, nye elementer som hurtigreise og overstyring av fiender er herved tatt i mot med takk, og spillmekanikkene er gode og intuitive på en måte svært få andre enn Nintendos Mario-team får til.
De ulike funksjonene til Cappy, de morsomme figurene man hjelper, og kompanjonger som Jaxi sørger for at demonstrasjonen jeg prøvde aldri ble kjedelig. Jeg hadde ikke lyst å stoppe å spille i det hele tatt. Super Mario Odyssey føles som å komme hjem, bare at hjemmet ditt har blitt pusset opp betraktelig uten å miste sin originale, nostalgiske og fargerike sjarm.
Her kan du se flere sniktitter, intervjuer og nyheter fra E3 2017 »
