5. Mass Effect (X360/PC, 2007)
Mikael Harstad Groven: Rollespill, skytespill og et romeventyr i én og samme pakke? Ja, takk. Star Wars-serien hadde allerede levert med sine The Knights of the Old Republic-spill, men et friskt univers og nye figurer gjorde Mass Effect svært tiltrekkende. Det innfridde da også da det kom ut i 2007.
Vi får nemlig levert et spill med fantastisk driv når det kommer til historie og et persongalleri du mer enn gjerne stifter et nærmere bekjentskap med. Hovedoppdraget er storslagent: sikre galaksens overlevelse. Dialogene er noe av det beste som er levert i et spill og kamerabruken bidrar til at man nærmest får filmfølelsen når det prates.
Dessuten blir du raskt overbevist om at du faktisk er med på noe stort, noe helt unikt. Med sine moralske krumspring er dette intet annet enn en science fiction-slager i spillform.
Da får det heller være at enkelte sideoppdrag føles meningsløse og at heisturene blir mange. Mass Effect ga oss et av de mest minneverdige actioneventyrene det siste tiåret. Heldigvis blir ikke toeren noe dårligere, i det som skal bli en massiv trilogi.
4. The Elder Scrolls III: Morrowind (PC/Xbox, 2002)
Mikael Harstad Groven: Det er ikke ofte det skjer, men noen spill fanger deg allerede ved tittelskjermen. Med den fantastiske åpningsmelodien er scenen satt i Morrowind, et rollespill som overrasker og engasjerer mer og mer jo dypere du graver.
Her befinner vi oss nemlig i en verden som føles levende, der politikk og religion faktisk spiller en rolle. Du må forholde deg både til enkeltpersoner og grupperinger på en måte som gjør deg til en del av dette universet. Det hele foregår i tillegg på en mystisk og hemmelighetsfull øy, der hva som helst kan befinne seg rundt neste hjørne.
Det er en stor bonus slipper man å slavisk følge en hovedhistorie for å føle at man spiller Morrowind. Her får man like mye ut av øyensynlig meningsløs utforskning som å gjøre faktiske oppdrag for de mange spennende karakterene du støter på.
Jeg er også en stor fan av at hurtigreising er begrenset til et par stasjoner. Akkurat det tror jeg gjorde mye for at trangen til å snuse omkring i verdenen bare vokste seg større og større. Morrowind er en evig klassiker.
3. Portal (PC/PS3/X360, 2007)
Daniel Paul J. Guanio: Det er ikke rent få av oss spillentusiaster som stadig sulter etter noe nytt. Ikke en oppfølger eller nyutgivelse, men et spill som er grensesprengende i mer enn størrelse og teknisk tyngde; et spill som krever at vi endrer tenkemåten vår og som utfordrer etablerte normer. Vi minnes fortsatt siste halvdel av spillåret 2007 som en lykkelig affære, og toppen av kransekaka med kirsebæret derpå er for mange The Orange Box – en ikke helt uvesentlig utgivelse som beseglet lyspunkter kjent som Team Fortress 2 og Half Life 2: Episode 2. Ja, også Portal da.
Portal var et innholdsmessig mindre spill som før utgivelse var for en ren kamferdrops i spillpakken å regne, men som i ettertid står igjen med klart høyest medalje blant spillkritikere så vel som publikum. Det vi fikk var et humoristisk tenkespill i førsteperson som til enhver tid foregikk i parallelle dimensjoner. Ved hjelp av et verktøy som laget portaler i tid og rom gjorde Valve oss til forsøkskaniner i prøvekamrene til Aperture Science, ledet av den kunstige intelligensen Glados og hennes (?) til tider latterlig morsomme kommentarer.
For ikke å snakke om det kollektive sukket av sorg som seg gjennom spillverden da Companion Cube møtte sitt endelikt i en smeltedigel; jeg tør å påstå at flere knyttet sterkere bånd til denne livløse boksen enn de gjorde til mange andre ansikts- og stemmelagte spillfigurer der ute.
Portal er ikke bare et særs vellykket spilleksperiment - Valves tenkte kamferdrops vil helt sikkert være ”Still Alive” i flere tiår fremover. Og det som konfekt.
2. Sid Meier's Civilization IV (PC/Mac, 2005)
Joachim Froholt: Da jeg satt opp min personlige topp-ti liste over tiårets beste spill, var det liten tvil om hvilket spill som skulle på topp: Mesterverket Civilization IV. Dette enorme strategispillet har hektet meg i et firesifret antall timer, og hver av disse timene har vært fylt til randen av meningsfulle valg og strategiske dilemmaer.
Civilization IV er, som resten av serien, et strategispill der du starter i tiden rundt jordbruksrevolusjonen. Folket ditt går fra å være en nomadisk stamme jegere og sankere til å bli fastboende, og dermed er sivilisasjonens spire lagt. Fra dette utgangspunktet må du overleve flere tusenår med utvikling, i hard konkurranse med andre sivilisasjoner. Det endelige målet er å sende kolonister til Alpha Centauri, det nærmeste solsystemet utenfor vårt eget.
Beskrivelsen av konseptet i seg selv forteller sannsynligvis sitt om dette spillets høye ambisjonsnivå. Det er ikke rent lite som kreves av deg som leder, men takket være et glitrende brukergrensesnitt og tidløs Sid Meier-design er spillet lett å både lære og spille. Dermed kan du fokusere 100% på den krevende, men uhyggelig tilfredsstillende, jobben som leder.
Civilization IV har også fått to flotte utvidelsespakker, og er dessuten laget på en måte som gjør det lett å modifisere. Sistnevnte har ledet til et spill som stadig er i utvikling, et halvt tiår etter originalutgivelsen. Modifikasjoner som Fall from Heaven, Rhye's and Fall of Civilizations og Rise of Mankind byr på storartet underholdning, og representerer et av de klareste argumentene for at PC-spill, med sine rike modifiseringsmuligheter, aldri må dø ut.
1. Baldur's Gate II: Shadows of Amn (PC, 2000)
Lasse Lervik: Jeg har aldri lagt skjul på at jeg har et nærmest perverst forhold til vestlige rollespill, og skal man bevege seg ut i fantasy-settingen så er det ingen spill som når dette til anklene. BioWare er et husholdningsnavn for de av oss med en affinitet til terningrullespill den dag i dag, og det var denne oppfølgeren som virkelig sementerte deres plass i spillhistorien.
Det tar litt tid før denne perlen skyter fart, men når man først når klimaks så forblir man der. Dette er på mange måter inkarnasjonen av alt som gjør rollespillsjangeren så unik og givende, og har utvilsomt vært en referanse for det aller meste som har kommet på den fronten i ettertid. Her får man et fantastisk rollegalleri, et ekstremt dyptgående og anvendelig kampsystem, fortreffelige dialoger, episke kamper og over 200 timer med genuint høykvalitetsinnhold uten å resirkulere noe som helst.
Det er nesten litt vemodig å ta den årlige gjennomspillingen av dette spillet. Ikke fordi det begynner å merke tidens tann, for det gjør det overhodet ikke, men fordi det føles absurd å tro at jeg en gang skal få en ny spillopplevelse som er like komplett og gjennomarbeidet.
Baldur's Gate II er en regelrett mastodont av et spill, med en størrelse få, om noen, enspillerspill kan matche. Dette er grunnen til at jeg ble en spillnerd i utgangspunktet, selv om også andre titler hadde fått magen min til å krible før jeg fikk dette i hendene, og legendestatusen det har oppnådd kunne ikke ha vært mer fortjent.
Enig eller uenig? Si din mening i forumtråden. Vi kommer med en tilsvarende liste om ti år, heng med!
