Spillåret 2009 er historie, noe vi har oppsummert i en egen artikkel her på Gamer.no. Det betyr også at de ti første spillårene i dette årtusen er over, noe vi selvsagt må markere. Derfor har vi bestemt oss for å presentere de 50 beste spillene fra de siste ti årene.
Jeg har bedt alle våre skribenter om å levere sine personlige topp ti-lister, og ved hjelp av et poengsystem danner disse grunnlaget for totallisten. Denne listen er igjen delt opp i fem saker skrevet av oss alle sammen, som vi publiserer nå på nyåret.
Vi har tidligere publisert fire deler i denne artikkelserien:
- Tiårets beste spill (50-41)
- Tiårets beste spill (40-31)
- Tiårets beste spill (30-21)
- Tiårets beste spill (20-11)
Endelig kan vi avsløre toppen av listen, det er nemlig klart for plassene 10 til 1:
10. TrackMania (PC, 2003)
Joachim Froholt: Jeg forstod det umiddelbart da jeg startet den første betademoen av det originale TrackMania: Dette spillet er noe helt for seg selv. Demoen var begrenset, grafikken var enkel og utenfor Frankrike var vi omtrent bare en håndfull spillere, men moroa var til gjengjeld ubeskrivelig.
TrackMania er i bunn og grunn et veldig tradisjonelt arkadebilspill, med et ekstremt presist kontrollsystem og en ekstremt underholdende kjøremodell som alltid setter spillerens egenskaper i sentrum. Men det er også mye mer. Nesten et tiår før LittleBigPlanet og ModNation Racers inkluderte dette et lettfattelig redigeringsverktøy som lot deg lage dine egne baner og dele disse med andre gjennom selve spillet. Dermed var det noe nytt å oppleve hver eneste gang du gikk på nettet for å spille eller lastet ned en ny bane. Takket være brukerskapt innhold fikk TrackMania en nærmest uendelig varighet.
Like viktig for spillegleden var flerspillermodusen. Her kunne nemlig ikke bilene kollidere med hverandre, noe som ledet til et spill uten spillersabotasje og irriterende ulykker. Den eneste som kunne påvirke ditt resultat var deg selv, og hvis du vant betydde det rett og slett at du var best. Utrolig tilfredsstillende.
Jeg overdriver ikke når jeg sier TrackMania er et av mine absolutte favorittspill gjennom tidene, som stolt kan stå side ved side med de aller beste spillene jeg har spilt i løpet av mine skummelt lange gamer-karriere. Og i motsetning til andre spill fra tidlig på 2000-tallet lever TrackMania fortsatt i beste velgående, som en del av TrackMania United Forever. Det klarer fortsatt å hekte meg.
9. Deus Ex (PC/MAC/PS2, 2000)
Lasse Lervik: For oss som har pløyd gjennom et alvorlig antall spill siden milleniumet passerte er ikke sjangerhybrider et nytt fenomen. Skytespillsjangeren har kanskje vært ekstra utagerende på den fronten, men likevel har jeg ikke maktet å finne et skytespill som har blandet tunge elementer fra ulike sjangere så sømløst som dette spillet. Deus Ex er et veldig spesielt spill, og selv om det var av det særs ambisiøse slaget så var det blottet for pretensiøsitet og arroganse.
Det er en vågal ting å inkorporere rollespillelementer i så stor grad som Warren Spector gjorde i dette spillet. Men i stedet for å ende opp med en kjip lapskaus av uutnyttet potensiale, slik som historien har lært oss at fort kan skje når man skal blande det beste av to verdener, lagde han heller en legendarisk hybrid. Hver eneste situasjon kan løses akkurat slik du vil, enten det er ved hjelp av rå makt eller finurlig spionlek, og oppå det får du også sjansen til å forme din egen historie.
For min del var dette spillet kanskje den siste krampetrekningen til bølgen vi så av smarte og genuint nyskapende skytespill på slutten av nittitallet, selv om jeg ikke skal begynne å fable om at innovasjonen er død. Det levner overhodet ingen tvil om at Deus Ex er et veldig unikt spill, og det faktum at jeg ikke har sett et skytespill som har vært dristig nok til å trumfe denne perlen de siste ti årene er vel et tegn på udødeligheten til denne tittelen mer enn noe annet.
8. Vampire: The Masquerade: Bloodlines (PC, 2004)
Tor Egil Andersen: «Hello, my name is Fat Larry, but the ladies just call me «Oh my God!»» Når et spill er stappfullt av personligheter og utsagn som dette kan jeg ikke gjøre annet enn å falle pladask for det. Bloodlines er et råkult rollespill som på en nær perfekt måte bringer den kjente blyant-og-papir rollespill-settingen Vampire the Masquerade til live i dataspillform.
Spillet i seg selv ble aldri noen stor salgssuksess og fikk også sjelden de virkelig høye karakterene av spillanmeldere, men dette skyldtes i stor grad de haugevis av bugs det inneholdt ved utgivelse. Hvis man likevel ventet litt på noen oppdateringer som fikset de fleste av disse, satt man igjen med et knallmodig og vanvittig underholdende rollespill.
Dets historie er utrolig god og mange av spillets karakterer er helt uforglemmelige. Du får masse frihet til å utforme din egen rollefigur, og de valgene du tar har mye å si for hvordan historien utspiller seg.
Det betyr også ganske mye hvilke «bloodline» eller type vampyr du velger å spille, og det kan være spesielt gøy å spille den halvgale mystiske Malkavian-blodlinjen når nyhetsoppleseren på TV-en plutselig lener seg frem, ser på deg gjennom skjermen og sier: «Jeg vet det var du som startet brannen.»
Bloodlines blander vår teknologiske hverdag med myter og legender fra gamledager på en ytterst underholdende måte, fremstiller det å være vampyr på uhyggelig men spennende vis og gjør disse tingene innen et knallgodt rollespillsystem i en rik spillverden. Bloodlines er mørkt, det er blodig, det er dypt og det er skikkelig digg!
7. Star Wars: Knights of the Old Republic (Xbox/PC/Mac, 2003)
Tor Egil Andersen: Mens de fleste av oss som hadde vært fans av de opprinnelige Star Wars-filmene ikke var særlig imponert over de nye, falt Star Wars: Knights of the Old Republic (KotOR) ned i fangene våre. Det er en imponerende og ytterst vellaget rollespillperle som både har en dyp og god historie, et svært interessant persongalleri, masse innhold og et godt rollespillsystem.
Det viste oss hvor kult Star Wars-universet egentlig kunne være, hvis historiene derfra ble fortalt av virkelig dyktige folk. Spillets suksess er også en av hovedgrunnene til at utvikler BioWare i dag holder på med kanskje verdens største spillprosjekt, Star Wars: The Old Republic, som skal bringe denne settingen ut i massiv onlinespillform.
Historien i KotOR tar deg med på en lang reise hvor du får besøke mange spennende planeter og ta med deg en rekke hjelpere om bord på ditt eget romskip. Fortellingen tar også noen ganske overraskende vendinger underveis, og er fortalt på en kjempegod og underholdende måte.
Hvis man virkelig går i dybden på spillet og hører nøye etter når dets mest interessante personer snakker, kan man få øynene opp for hva jeg ser på som spillets aller største styrke. Dette er nemlig at det inneholder kritikk av både Jedi og Sith-filosofiene, og er mye bedre på å gi et nyansert bilde av den lyse og den mørke siden av kraften enn hva samtlige av filmene er.
KotOR er rett og slett et fantastisk rollespill fra start til mål, og en ren nytelse å spille.
6. Final Fantasy IX (PlayStation, 2001)
Øystein Furevik: Det er vanskeleg å setje ord på kva eg føler for dette spelet. Det er nesten som å skulle definere familien sin, eller mine næraste vener. Frå første sekund blir du trylla inn i ei magisk verd der kvar einaste person og skapning er karismatisk og elskverdig. Historia er stor, djup og full av emosjonelle høgdepunkt det er heilt umogleg å gløyme.
Det er så mange herlege personar og magiske augeblikk i dette spelet at det er vanskeleg å vite kvar ein skal byrje. Scena der Garnet kuttar av seg håret og byter namn, den triste og ganske håplause historia til den vanvittig sjarmerande krabaten Vivi, og korleis Freya på tragisk vis mistar alt ho held kjært, er alle hendingar eg aldri vil gløyme. Det er mange triste hendingar i spelet, men det kjem aldri i vegen for herlege krumspring og ein søt og lettare naiv humor som kan varme hjartet.
Samtidig er det bortimot kriminelt å ikkje trekkje fram alle dei herlege elementa som legg seg rundt handlinga. Element som Moogle-folket som i Final Fantasy IX meir enn noko anna Final Fantasy-spel har ei dominant og fabelaktig rolle. Vi kan heller ikkje gløyme dei fantastiske Chocobo-elementa der du reiser på skattejakter og omsider møter den største og feitaste Chocoboen gjennom tidene.
Sleng på kortspelet Tetra Master og den fantastiske musikken til Nobuo Uematsu, og du har eit av ikkje berre tiårets, men heller tidenes beste spel. Eg elskar Final Fantasy IX, og det kjem eg alltid til å gjere.
