Capcom er en av mine desiderte favorittutviklere og kongen på actionspillhaugen, men de følger et spesielt mønster som har gitt dem et velfortjent rykte for å melke sine serier. De finner opp en eller annen genial idé (Mega Man, Resident Evil, Devil May Cry) og melker så ideen i flere år med nye utgivelser som bare gjør små endringer på vinnerformelen fra originalen.
Et av selskapets geniale innfall/framtidige melkekuer var eventyrspillet Phoenix Wright: Ace Attorney, opprinnelig sluppet som Gyakuten Saiban på GBA. Det var helt tilbake i 2001, og her i Vesten fikk vi vår første smak på Capcoms snodige rettsdrama da spillet ble relansert på DS i 2005. Capcom hadde da allerede rukket å utvikle to oppfølgere på GBA, og også disse fant veien til DS og vår verdensdel. Nå er seriens første avlegger klar, og denne gangen får vi ikle oss den rosa dressen til toppaktor Miles Edgeworth.
Tegneseriejuss
Ace Attorney foregår i et merkelig tegneserieunivers hvor juss har like mye med virkelighetens rettsystemer å gjøre som Dynasty Warrior med krigføring i det gamle Kina. Folk anholdes og sleppes til rettsalen hvis de så mye som er i nærheten av et åsted, og alle er skyldige til det motsatte er bevist. Dette er er en verden hvor åndemaning er et kurant argument i rettsalen, og hvor det forventes at advokater skal snoke rundt på åsteder, stjele med seg bevismateriale og pirke på lik.
Hittil har vi bivånet galskapen i rollen som forsvarsadvokatene Phoenix Wright og Apollo Justice. Rivalen til Phoenix er Miles Edgeworth, en smått arrogant og syrlig aktor som selvsagt er god på bunnen. Etter flere møter med Phoenix er Edgeworth blitt en mildere mann, og er nå mer opptatt av å søke sannheten enn å bare bure inne flest mulig forbrytere.
Som forgjengerne er Ace Attorney Investigations delt inn i episoder, men i motsetning til de tidligere spillene er alle episodene en del av en større historie. Hovedfienden er en diger smuglerorganisasjon hvor en mystisk bakmann trekker i trådene. Edgeworth blir involvert i en rekke hendelser hvor organisasjonens agenter er innblandet, og ved å felle disse en etter en kommer han nærmere den fulle sannheten om smuglerne og deres innviklede forhold til politiet og diverse nasjoner.
Dette høres kanskje ut som alvorlige saker, men dette er tross alt et Ace Attorney-spill. Selv om mord og forræderi er sentrale elementer i handlingen blir det aldri tungt og dystert. Humor og sjarm er det som vanlig masser av, og du skal være nokså grinete hvis du ikke trekker på smilebåndet av hovedpersonens syrlige kommentarer eller hans omgang med eksentriske kjeltringer, kolleger og vitner. Blant mange perler kan nevnes en forsvarsadvokat som stadig knekker sammen i latter på grunn av Edgeworths pompøse språk, eller når han lykkes med å stirrer sitt eget speilbilde i senk. Honnør går også til de mange vidunderlig teite ordspillene, som drapsofferet Deid Mann.
Elementært, min kjære assistent
Ace Attorney Investigations foregår utelukkende på diverse åsteder. Et av åstedene er riktignok rettslokalene vi kjenner fra tidligere spill i serien, men du deltar aldri i en rettssak. Istedet har man utvidet åstedsgranskingen og lagt til elementer fra de gamle rettsoppgjørene. Du skal fortsatt forhøre vitner for å påpeke feil og løgner i deres forklaringer, og i tillegg skal du motbevise teorier som legges fram av andre advokater og politifolk.
Mønsteret som gjentar seg gjennom alle de fem sakene er ganske enkelt. Du vandrer rundt på åstedet sammen med en assistent og inspiserer interessante steder eller slår av en prat med de involverte. Gjennom denne prosessen samler du bevismateriale og informasjon. Når du har samlet inn alt må du koble informasjonen sammen for å finne fram til nye innsikter om forbrytelsen. Dette gjør du gjennom det nye logikksystemet.
Logikksystemet går ganske enkelt ut på å kombinere to bolker med informasjon for å avdekke forbindelsen mellom dem. Hvis du for eksempel kombinerer «Hvorfor brøt han seg inn på kontoret?» med «Det er ukjente fingeravtrykk på safen» deduserer Edgeworth at skurken mest sannsynlig var ute etter noe i safen. Problemet er at systemet sjeldent byr på den helt store utfordringen. De fleste sammenhengene er for lette å oppdage, og alt for ofte har du bare tre-fire forskjellige bolker å kombinere. Det er dermed veldig enkelt å se hvilke som hører sammen. Noen få ganger får du en hel haug med informasjon å sortere gjennom, og det er i disse sjeldne segmentene logikksystemet hinter om hva det kunne ha vært.
Når alle sammenhengene er avdekket og alt bevismaterialet samlet inn er det dukket for konfrontasjon. Enten skal du avhøre et vite eller høre et hypotetisk hendelseforløp fra en kollega. For de som ikke har spilt Ace Attorney før kan jeg raskt oppsummere hvordan dette foregår: du blir servert en historie om hendelseforløpet hvor du kan velge å presse fortelleren på enkelte punkter. Dette kan føre til alt fra humoristiske reaksjoner til at vedkommende blir nødt til å justere forklaringen. Når du oppdager en motsigelse mellom forklaringen og bevismaterialet kan du med et ruvende «Objection!» avbryte dem for å påpeke at de tar feil eller lyver.
Disse forhørene er selve høydepunktene i hver sak, og du får servert mange av dem. Når du triumferende slenger ut bevis mot motstanderen, medrivende musikk strømmer ut av høyttaleren og de knekker sammen i ville og overdrevne grimaser føler du en herlig rus de fleste eventyrspil bare kan drømme om. Prikken over i-en er det nedlatende lille smilet og oppgitte hoderistningen til Edgeworth før han knekker forklaringen deres. Ace Attorney Investigations byr kanskje ikke på de største nyvinningene, men når denne fantastiske følelsen er intakt er det vanskelig å være altfor kritisk.
Grafikkrenovasjon
Selv om nyvinningene uteblir betyr ikke det at Ace Attorney Investigations er noe halvhjertet venstrehåndsarbeid fra Capcoms side. Der er antagelig det lengste og mest omfattende spillet i hele serien, og byr på mellom tjue og tredve timers spilletid. Alt av grafikk er tegnet på nytt, og bortsett fra brukergrensesnittet er ingenting direkte resirkulert fra forgjengerne. Ikke bare får du de store og flotte figurtegningene serien er kjent for, men byttet i perspektiv fra første til tredjeperson betyr at du i tillegg får oppleve figurene og miljøene i et mer tradisjonelt eventyrspillformat.
Det er også gjort en glimrende jobb med å unngå såkalt «pixel hunting», altså å gjennomsøke hver krik og krok etter noe du har oversett og trenger for å komme deg videre. Åstedene er såpass veldesigende at du raskt oppdager hva som er interessant, og Edgeworth sier fra hvis det er noe du har oversett. I tillegg kan du snakke med assistenten din for å få hint om hva du burde gjøre.
Noe skår i gleden er det likevel. Jeg synes serien har blitt mer pratsom med årene, og dette var en serie som bablet mye til å begynne med. Mesteparten er såpass velskrevet og underholderne at det ikke blir noe problem, men ikke alle granskinger er like spennende (som å finne beviser for at en detektiv kjøpte og åt en kake på et gitt tidspunkt). Noen ganger blir de for langtekkelig, selv om oppgjørene med vitner og kolleger alltid er glimrende. En del grammatiske feil har også sneket seg forbi oversetterne.
Konklusjon
Å spille et nytt Ace Attorney-spill føles som å se en ny sesong av en kjent og kjær TV-serie, spesielt med tanke på den episodebaserte strukturen. Trass endringen i perspektiv og at hele handlingen nå skjer på åstedet er spillet stort sett som før, og Capcom har heller brukt ressurser på å gjøre det penere og større en forgjengerne. Oppgjørene mellom advokat og vitne er like fengende som før, og humoren og sjarmen er fortsatt på plass. Spillet blir likevel litt langtekkelig til tider, og Capcom kunne godt gjort mer med det nye logikksystemet. Ace Attorney Investigations: Miles Edgeworth er likevel en av mine favoritter i serien, og et godt botemiddel mot sin tamme forgjenger, Apollo Justice: Ace Attorney.
