Verdens største arena
Microsofts XSN-serie har tydeligvis som mål å sparke EA Sports ned fra tronen, og i hjertet av denne strategien ligger Live. XSN skal bli en slags virtuell verdensomspennende sportsliga og Top Spin er en av de første titlene som byr på Live-elementet, på en svært vellykket måte. Utvalget av matchtyper er stort, fra uoffisielle tvekamper til rangerte matcher hvor du får en offisiell listeplassering. Det er også mulig å sette opp egne turneringer med kompisene hvor Live holder styr på rankingen dere i mellom og spillerstatistikken. Utvalget av matchtyper er godt, og det er et genialt påfunn å la to kompiser kunne spille double online fra én Xbox. Det er dessuten i Live-delen du virkelig får utbytte for all tiden du har investert i å skape en unik og motebevisst tennisstjerne i karrieremodusen.
Mye av atmosfæren og troverdigheten i Top Spin ligger i måten spillerne beveger seg. En av utfordringene tennisspill har, er å mestre rytmeovergangene i beinbevegelsene til karakterene. Ofte ser det ut som om de sklir sidelengs over banen når de beveger seg med små skritt. Top Spin scorer full pott når det gjelder animasjon og karakter. Spillerne ligner ganske mye på sine virkelige motstykker, du vil blant annet kjenne igjen Anna Kournikova og Pete Sampras. Dessverre imponerer ikke omgivelsene like mye. Gitt at det maksimalt er fire karakterer på banen samtidig er det merkelig at ikke utviklerne har utnyttet den resterende prosessorkraften til å fylle miljøet med innhold.
Selv om Top Spin har fine detaljer (som et realistisk publikum i ekte 3D) virker det som om man ikke gadd å gjøre den siste finpussen som hadde hevet det et par hakk visuelt. Det er merkelig å se at tilskuerne reagerer helt synkront som den verste nazigjengen under prøysserdisiplin, eller at ballguttene aldri løper for å gjøre jobben sin, det virker som om de har en ekstrem statisk muskelstyrke. Reprisene er kjedelige og kuttscenene alltid de samme. Top Spin er langt fra noe stygt spill - her er gode detaljer og variasjon mellom banene - men høydepunktene fungerer egentlig bare som påminnelser om hvor deilig ting egentlig kunne vært hvis PAM hadde klart å beholde inspirasjonen under hele produksjonen.
Tennis er lyd som skaper bilder i hodet. Gnissingen fra sko mot underlaget, de hypnotiske slagene frem og tilbake, dommerens tørre stemme, publikums anspente stillhet før de plutselig bryter ut i dannet applaus. Det er et enkelt, men også uhyre komplisert lydbilde, og det virker som om Top Spin har de samme småproblemene med lyden som med grafikken. I det store og hele er alt overbevisende gjort, men når du har hørt lenge nok blir klappingen litt for statisk, publikumsutropene litt for lite varierte. Vi tror kanskje det hadde gjort seg med et par saklige tenniskommentatorer på sidelinja for å variere og myke opp lydbildet. Plusspoeng for verdens kuleste introlåt får de uansett.
Konklusjon
Top Spin er vår generasjons tennisspill. Som Pong på starten av 70-tallet er det et lite, men revolusjonerende skritt for spillindustrien. Denne gangen går skrittet fra TV-skjermen din og ut på hele verdens TV-skjermer. Live gjør sportsopplevelsen til en fellesskapsopplevelse, slik konkurransesport egentlig skal være. Til tross for sine skjønnhetsflekker oser det av Bjørn Borg, klysete og knallhard kleskode, kontrollert aggresjon, tradisjon og tilskuere som snur hodene i perfekt synkronitet. For Sony og Nintendo er det verdt å merke seg hva som er i ferd med å skje med Live-tjenesten til Microsoft. Vi tror de allerede er skitnervøse og skjelver i pengebingene sine. Det har de all verdens grunn til. I enkeltspillermodus er Top Spin er godt spill, men tar du det ut på nettet (beklager ordspillet) får du en helt ny opplevelse. Ringen er igjen sluttet, vi snakkes om en generasjon.
