Det florerer ikke akkurat med tennisspill på markedet. Pong startet det hele på 1970-tallet. Virtua Tennis er nok et spill de fleste har hørt om, enten de liker sjangeren eller ikke, og er av mange kåret som det absolutte tennisspillet. Siden har vi stort sett bare fått servert et par lett forglemmelige titler - helt til Top Spin gjorde sitt inntog til Xbox i fjor. Live-abonnentene var i ekstase. Oppskriften var såre enkel: et spill som er enkelt å lære, men samtidig vanskelig å mestre.
Med 16 mannlige og like mange kvinnelige kjente proffspillere er det i det minste ikke noe galt med presentasjonen av spillet. Lleyton Hewitt, Anna Kournikova, Martina Hingis og Pete Sampras er alle der - og det til tross for at flere av dem allerede har trukket seg tilbake. Dessverre har ikke utviklerne anskaffet seg navn og lisenser til alle de store turneringene. Dette betyr at du ikke får delta i for eksempel Wimbledon Open. I stedet kjemper du om seieren i The Grand Slam Tournament.
En serve og du er hekta Det første som slår deg med Top Spin, er at det er utrolig lett å bli avhengig i starten. Det er nærmest hypnotiserende å se den lille tøyklumpen danse frem og tilbake, mens du hele tiden sørger for å få inn en solid retur. Og nei, det er ikke bare på grunn av rompa til Kournikova. Utviklerne har til alt hell lykkes med å bevare den gode, gamle oppskriften. Kontrollsystemet er enkelt og relativt lett å sette seg inn i, men det kreves ferdigheter for å mestre det til det fulle. De ulike slagtypene styres av tastene A, S, D, Q, W, og E, mens piltastene sørger for å bevege spilleren i ønsket retning. Alt etter hvilken posisjon du befinner deg i, avgjør om det blir et forhåndsslag eller bakhåndsslag.
Slagene varierer fra "safe shots", slag som det nærmest er vanskelig å gjøre feil på, til småfrekke lobber og såkalte "risk shots". Det ligger i navnet at sistnevnte ikke er like enkle å gjennomføre. I stedet for å bare trykke og holde inne en tast, dukker det opp en måler hver gang du prøver deg på et slikt spesialslag. Det gjelder å slippe tasten til rett tidspunkt (nærmest midten av måleren) for å ende opp med et vellykket resultat. Dette krever en enorm timing, der veien til nederlag er kort. Selv om du skulle treffe måleren nøyaktig, kan det lett skjære seg om spilleren befinner seg på feil sted. Det er en nokså liten detalj, men som gjør underverker for spillet og gir gameplayet det lille ekstra krydderet, dybde, til spillet.
En konsollkonvertering over til PC kan svært ofte være en test på hvor vellykket et spill egentlig er. Hovedproblemene for konsollkonverteringene ligger først og fremst i kontrollene. Her kommer Top Spin heldigvis unna med et godt resultat, og er et av unntakene. Når det derimot kommer til menyene, bærer de dessverre litt for mye preg av egentlig å være et konsollspill. En navigerer gjennom spillet ved hjelp av enter og backspace. Dette gjelder for eksempel også når du skal skrive inn navnet på spilleren du ønsker å lage. I stedet for å skrive inn navnet selv, velger du ut bokstavene fra en liste og setter sammen - akkurat som i et konsollspill.
Under kampene finnes det også en "In the Zone"-måler på toppen av skjermen. Etterhvert som du får til gode slag og vinner verdifulle poeng, fylles denne måleren opp. Med den stiger også selvtilliten til spilleren. Det er også mulig å komme med enten negative eller positive bemerkninger til motstanderen, som påvirker måleren. De som venter seg større raserianfall og det som verre er, må imidlertid se seg skuffet. Reaksjonene er stort sett av den mer anonyme typen. Det er meningen at denne måleren skal gjøre "risk shots" lettere å gjennomføre. Når det kommer til stykket, vil funksjonen ha lite å si for utfallet i kampen.
Straks du er inne i spillet, vil nok de fleste gå i gang med karrieremodusen. Først må du gå gjennom en veldig omfattende spiller-editor, hvor du skreddersyr sammen spilleren din ned til minste detalj. Her justerer du alt fra neselengde og hårfrisyre til høyden og øyefarge på karaktéren. Et godt eksempel på hvor omfattende denne editoren er, er at du kan velge om spilleren skal være høyre- eller venstrehendt. Her er det bokstavelig talt bare fantasien som setter grenser.
