For snart ti år siden kunne Denis Dyack og karene i Silicon Knights for første gang fortelle om actionrollespillet som skulle blande norrøn mytologi og science fiction. Søkt, tenkte man den gang. Når man i dag sitter med Silisiumriddernes ferdige produkt, er det i det hele tatt svært lite som er imponerende.

Datateknologi, enten det er programvare eller maskinvare, tilhører en bransje hvor tiden går svært fort. Det som i fjor var en bra datamaskin, kan i år balansere på kanten av å være ræl. Det bør derfor si seg selv at et spill som ble vist frem for første gang i 1999, planlagt for Playstation (!), bør ha gjennomgått store forandringer foran den endelige utgivelsen.

Det er tydelig at Silicon Knights hadde stor tro på prosjektet sitt, for det må vitterlig koste en del penger og ha et utviklingsteam til å kontinuerlig oppdatere et spill gjennom flere konsollgenerasjoner, uten å tjene så mye som en krone. Kombinerer du dette med det faktum at ting som fungerte på 90-tallet, ikke nødvendigvis fungerer i dag, troner Too Human som kroneksemplet på spill som egentlig bare burde blitt værende på tegnebordet.

Nullstilling

Det er vanskelig å nullstille seg når man blir servert dette. Spørsmålene renner på, og det første som dukker opp i mitt hode, er hva i all verden Dyack & co. har drevet med i alle disse årene. Too Human er ikke et dårlig spill, men det er heller ikke et godt spill, og det er milevis unna å være et spill som kan ha tatt ti år å lage.

Du starter som den norrøne guden Balder i en guffen fremtidsrettet verden hvor menneskeheten blir truet av en gjeng rasende maskiner. Sammen med en rekke av de andre kjente gudene fra norrøn mytologi, skal du hjelpe menneskeheten fra maskinenes klør, og sikre deres eksistens.

Historien i spillet er litt vel diffus, og jeg synes ikke mytologi- og science fiction-blandingen er spesielt heldig. Det som er viktig hvis man skal forankre rollespill i verdener som vi spillere ikke kjenner fra før, er at spillerne har små knagger å henge informasjonen på. Norrøn mytologi er et emne flere kan ha kjennskap til, men når man setter det i en så ullen kontekst, er det vanskelig å få grep på ting og la seg engasjere.

Tenk hvis man skulle laget et Ringenes Herre-rollespill hvor Gandalf var en kyborg som desarmerte bomber ombord på et romskip. Selv om tanken om nyskapning er god, er det ofte like greit at en spade bare er en spade. Helt nye historier som de vi finner i for eksempel Mass Effect, fungerer på grunn av at dialogen og historien holder et svært høyt nivå. Det samme kan ikke sies om Too Human, og derfor sliter spillet med å skape engasjement fra første stund.

Overflod

Det er flere ting enn bare den lite engasjerende historien som gjør at rollespilldelen i Too Human ikke fungerer optimalt. Som i de fleste andre spill i sjangeren har du mulighet for å tilegne deg nye våpen, rustningsdeler og modifiseringsmuligheter til disse. Dette er vel og bra, men problemet er at nytt utstyr blir kastet etter deg. Dette gjør igjen at du på enkelte punkt i spillet bruker mer tid på å knote rundt i menyene enn å faktisk spille.

Jeg vil at jeg som spiller skal føle min figurs progresjon. Jeg vil jobbe meg frem til nye ting og bli strålende fornøyd de gangene jeg endelig får noe nytt, ikke gå gjennom seks forskjellige våpen og rustningssett i løpet av en times spilling.

For å understreke spillets forankring i rollespillsjangeren, har du i Too Human også muligheten til å velge klasse før du starter spillet. Det er fem forskjellige klasser. Alle er de mer eller mindre avarter av den tradisjonelle krigerklassen, noe som gjør at det er vanskelig å skimte noen reell variasjon mellom disse.

Høy hastighet

Too Human klarer seg et hakk bedre som actionspill enn som rollespill. Til tross for en del småhakking, holder spillet et godt tempo med en omfattende kampdel. Utradisjonelt nok utføres de aller fleste kamphandlingene kun ved hjelp av den høyre analoge spaken. Du bestemmer hvilken vei du slår, hvilken type angrep du gjør og så videre.

Helt i starten holder det fint med en småkupert stil hvor du presser stikka i alle himmelretninger og ser sverdet danse velvillig etter. Litt lengre ut i spillet, vil du derimot finne det mye mer effektivt å sette deg inn i kontrollene. I tillegg til et slagvåpen, vil du også ha tilgang på et skytevåpen som du når som helst kan trekke frem. Det er også her klusset med kontrollene starter.

Å veksle mellom sverdkamp og skyting er vanskelig og til tider taktilt tilbakestående. Det er ingen gode knapper for å kontrollere siktingen, og hvis du på toppen av dette legger til et lite samarbeidsvillig kamera (som du ofte må stille manuelt), føles det som om du har ti tommeltotter. Mestringen kommer etterhvert, men den gir på langt nær like god følelse som i for eksempel Ninja Gaiden-spillene.

Traurige omgivelser

Til tross for at flere av spillets sjefsbeist kan gi litt hodebry under nedlegging, er flere av fiendekampene generiske og satt i kjedelige og kalde omgivelser. Fiendene blir større og bedre, men ofte føler du at du gyver løs på samme bølingen som tidligere. Grafisk sett er spillet på ingen måte noen perle, og det vanker ingen grafikkpris på artistisk eller teknisk grunnlag til programmerne. Omgivelsene er kjedelige og dårlig detaljerte, bildeoppdateringsfrekvensen faller vel ofte, og det visuelle grensenittet er gruelig uinteressant.

Et av spillets mer positive sider, er muligheten for å spille i samarbeidsmodus sammen med en annen over Xbox Live. Til tross for at vi ikke har fått prøvd funksjonen tilstrekkelig på dette tidspunktet kan det, i likhet med spill som Baldurs Gate: Dark Alliance, tenkes at det gir en annen og friskere dimensjon å spille med en kompis. Som oftest er det morsommere å spille sammen med noen enn alene.

Konklusjon

Man kan si så mye man vil om Too Humans utviklingstid og trøblete historie som man bare vil. Når spillet kommer ut må det stå på egne bein, og da kan og skal ikke slike hensyn tas med i betraktningen. Too Human er ikke et dårlig spill, det er en høyst gjennomsnittlig miks av ny og gammel tenkning innenfor spilldesign.

Til tross for at kampsystemet er friskt, er det for mange andre faktorer som trekker ned actiondelen av spillet, og gjør at det henger veldig langt bak spill som for eksempel God of War. Som rollespill har spillet problemer med en historie som er tung å forankre, noe som igjen gjør det vanskelig å la seg engasjere. Du klarer ikke å skape de samme bånd med din egen spillfigur som i andre spill i sjangeren. Too Human er Xbox 360s Haze – et lenge ventet spill som ender opp som en grå mus.