Mye nytt
Hva gjelder konkrete nyheter, vil du nok få aller mest bruk for de nye frasparkene. Ved å trykke inn høyre pekefinger med jevne intervaller gir du fart, og treffer du riktig rytme kan du komme opp i stor fart i løpet av ganske få meter. Fordelen med systemet er at du får en tettere opplevelse av å faktisk gi fart før du skal forsøke på et vanskelig triks. Ulempen er at alle trikseutfordringene i spillet får en ny bekymring de ikke hadde trengt. Feiler du i å gi nok fart til trikset du forsøker å utføre, må du starte på nytt, og ofte er igrunn trikseoppgaven vrien nok i seg selv.
De nye utvidelsene av detaljtriksemodusen føles mer vellykkede. Tony Hawk's Project 8 innførte grunnsystemet, som gjorde det mulig for deg å ta kontroll over hvert enkelt bein under et triks, og tilbød et mer organisk alternativ til den vanlige knappetrykketriksinga. Denne gangen er imidlertid mulighetene utvidet en del. I tillegg til den vanlige vippinga, snurringa og flippinga av rullebrettet kan du nå også ta tak i brettet og dra det i ulike retninger med nevene, samt fortsette sakte-film-trikset på bakken. Ved å kombinere gamle og nye muligheter kan du dermed skape enda mer imponerende oppvisninger enn før.
Systemet er ikke grenseløst dypt, men det er uforutsigbart nok til at det unngår å bli kjedelig, og vrient nok til at du må bruke noen timer før du begynner å føle deg trygg. Det føles fortsatt en smule arbitrært, som et slags minispill i en helhet som ellers er befriende fri for slikt mikkmakk, men det er et morsomt tillegg alt i alt.
Rediger videoer og bestem selv
Også strukturelt er det mye nytt i Tony Hawk's Proving Ground. Neversoft prøver seg på brukergenerert-innhold-bølgen med større muligheter for å modifisere omgivelsene, samt bedre muligheter for å ta opp og redigere skatevideoer. Ideen er at det er du selv som skal være kreativ motor for det som skjer på skjermen, og at tilpasningsmulighetene skal knytte deg mer til det som skjer.
Det fungerer fint, alt sammen – videoredigereren har mer enn nok muligheter til at man kan skru sammen noe som ser noenlunde brukbart ut, med musikken man måtte ønske. Men siden Tony Hawk-spillsystemet er såpass fastskrudd som det er, og enkelttriksene sjelden særlig vanskelige, merker i hvert fall jeg lite behov for å faktisk bruke videomulighetene. Hadde jeg følt at jeg nettopp hadde prestert noe helt spesielt, ville jeg kanskje hatt lyst til å skru sammen en tøff video av det, men det skjer mer eller mindre aldri. I bunn og grunn er nemlig selv de mest imponerende komboene kun en lang sammensetning av ordinære triks, og dermed noe du har sett en million ganger allerede – med andre ord ikke all verdens spennende å se på.
En annen nyhet i Proving Ground er den rollespillaktige oppdelingen i ulike «karriereveier». Neversoft påstår breialt at «hvordan du skater forteller hvem du er», men når det kommer til stykket er det uansett nødvendig å spille gjennom alle de tre karrieredelene om du vil se alt spillet har å by på. De tre historieveiene sørger egentlig bare for å gi deg flere valgmuligheter når det gjelder hva slags oppdrag du har lyst til å ta.
I tillegg til dette går Proving Ground også ett steg lenger enn tidligere spill når det gjelder å modifisere omgivelsene. Den gamle «rullebrettparken» er tatt bort, men til gjengjeld kan du nå sette opp hopp, gjerder og rakettramper akkurat hvor det måtte falle deg inn gjennom hele spillet. Igjen er problemet her at spillet egentlig ikke er skrudd sammen for formålet. Med unntak av enkelte riggeoppdrag er omgivelsene allerede ideelle å rulle brett i, og når det eneste du har å velge blant er standardobjekter, blir dine kreasjoner sjelden like gode som dem Neversoft allerede har laget for deg, og som er klare til bruk uten at du trenger å løfte en finger.
Jeg er ikke sikker på om det overhodet er klokt å gjøre Tony Hawk til et bygg-ditt-eget-brett-spill, men om man først skal gjøre det bør mulighetene være mye større, grensesnittet lettere å bruke – og verst av alt: spillmotoren bør strengt tatt fungere helt annerledes. Grunnopplevelsen her, måten skateren din beveger seg på, er rett og slett ikke analog nok til at jeg tror det vil kunne nærme seg moroa man kan få ut av skikkelige brettbyggere som Stunts!, Elasto Mania eller Trackmania.
Virkelig gode spillideer pleier å kreve at spillene som bruker dem designes fra bunnen for å virkelig utnytte potensialet i dem. For Tony Hawk har det åpenbart vært omvendt – selv om både modifiseringen av omgivelsene, videoredigeringen og karrierevalgmulighetene i og for seg fungerer brukbart, er det ingen av dem som klarer å holde på oppmerksomheten like godt som de renskårne arkadeoppgavene gjør.
Den grå virkelighet
Det største problemet til Tony Hawk's Proving Ground er imidlertid verken det overfylte kontrolloppsettet eller de litt overfladiske nyhetene, men snarere den litt mistrøstige stemninga spillet formidler. Der spill som Pro Skater 3, American Wasteland og Downhill Jam eide en slags skeiv, småanarkistisk alt-går-følelse, er Proving Ground rett og slett blitt voksent.
Og med voksent menes her grått, trist og selvhøytidelig. Når man begynner å skrape under overflaten føles det ikke helt ulikt sine eldre brødre, men ved første øyekast er det vanskelig å ikke bli litt paff over hvor grått allting er. Spillet foregår i sin helhet i mistrøstige amerikanske storbyer, men til forskjell fra de nevnte titlene føles det sjelden som man oppdager noe nytt. Man merker faktisk nesten ikke at at nye bydeler låses opp, for alt de har å by på, er mer styggrealisme. Sammenliknet med opplevelsen av for eksempel Tokyo eller cruise-skipet i Pro Skater 3, eller Hong Kong i Downhill Jam, føles det som Proving Ground har pustevansker.
Det fantasiløse og veldig lite bemerkelsesverdige lydsporet, og de nærmest fraværende belønningene for strevet, forsterker dessuten inntrykket av at litt av den gamle Tony Hawk-sjarmen er borte. Det er ikke lenger spesielt trivelig å være her i seg selv.
Det til tross, er det liten tvil om at vi snakker om seriens teknisk sett vakreste spill. Proving Ground gjør kål på de drastiske ytelsesproblemene Project 8 la for dagen, og holder både bilderaten og detaljnivået på et stabilt, høyt nivå. Fortsatt kunne jeg godt tenke meg enda jevnere bildeoppdatering – det er jo litt ironisk at Tony Hawk's American Sk8land på Nintendo DS skal flyte bedre enn et nytt spill på 360 og PS3 – men det viktigste er likevel at bilderaten ikke lenger er et aktivt problem for spillet. Du får gjort alt du ønsker, og det skjer ikke lenger at du feiler fordi spillet plutselig hakker mer enn vanlig.
Skal du ha den beste bilderaten, bør du for øvrig gå for 360-utgaven. Den flyter merkbart bedre enn PS3-versjonen, men jeg opplever at PS3-utgaven kompenserer godt for dette med en kontroll som føles litt enklere og mer presis å håndtere. Jeg har ikke støtt på noen vesentlige problemer med 360-kontrollen denne gangen, men Sixaxis føles likevel hakket mer presis – ikke minst på grunn av det bedre styrekorset på Sonys kontroller.
I tillegg til historiemodusen inneholder Tony Hawk's Proving Ground de sedvanlige flerspillermulighetene: Du kan spille mot en venn på delt skjerm, eller mot venner og fremmede over Internett. Mulighetene er her omtrent som tidligere, og en rekke moduser sørger for å holde ting variert og artig. Likevel er det vanskelig å komme unna det faktum at dette egentlig bare føles givende å spille om man møter noen som er omtrent jevngode, da det ekstreme fokuset på ferdigheter gjør enhver ujevn match temmelig uinteressant.
Konklusjon
Det største problemet til Proving Ground er ikke at enkelte av målene kan være litt udefinerte og frustrerende, ei heller kontrollsystemet, som er i ferd med å falle sammen under vekten av sin egen kompleksitet. Det er hundre små ting å irritere seg over i spillet, men alt i alt er det likevel liten tvil om at Proving Ground – i hvert fall på papiret – er et av de beste Tony Hawk-spillene til nå. Utfordringsstrukturen er diger og veldisponert, lastepausene minimale og oppgavene er varierte, og all den fæle historieeksposisjonen kan jo – tross alt – hoppes over.
Men det er mye som aldri havner på papiret, og det er denne X-faktoren som er det viktigste Proving Ground mangler. Det er rett og slett blitt et ganske usjarmerende spill i all sin nestegenerasjonsskrud, grått og realistisk der serien snarere burde dyrke det flamboyante, og med belønninger som ikke helt klarer å lime deg fast til skjermen. For når hver bydel du låser opp ser kliss lik ut de gamle, og selv dine heftigste prestasjoner kun resulterer i en stusselig stjerne gjemt bort i en stusselig liste et eller annet sted i menysystemet, er det vanskelig å kjenne blodet bruse.
