Når var det egentlig Tony Hawk mistet uskylden? Etter treeren? Etter fireren?
Når var det den småkoselige liksomrealismen vi kjente – den litt naive enkelheten – måtte gi tapt for en spillstruktur så massiv, en spillkoloss så voldsom, at alt begynte å føles litt klaustrofobisk?
Jeg vet ikke, for det har vært en gradvis overgang. La det i hvert fall være sagt at Project 8 slett ikke er den dreiningen mot mer realisme som det stilfulle omslaget legger opp til. Du har kanskje sett den første traileren for spillet, som flørter med sakte film og spaghettiwestern i en detaljfiksert fokus på rolige, realistiske triks? Som hyller en helt vanlig gate i et deilig, dust lys og lar hovedaktøren – skateren – demonstrere sin kunst mot en ellers døll flate asfalt?
Vel, sånn er ikke spillet.
Tony er kanskje blitt stilfull på utsiden, slik han gnistrer sine stålblå øyne fra forsiden av spillomslaget, men på innsiden er dette omtrent det samme spillet som før, akkurat like urealistisk og komplekst som du husker det – en glorifisert og litt nedtonet variant av American Wasteland, om du vil.
Mer avslappet
Ting er heldigvis ikke like krampetøft lenger. Borte er mange av de slitsomme tolvåringillustrasjonene med blodsprengte øyeballer og flagretunger og den slags. Borte er også den "sexy" goterberta som fylte rollen som motivator i forrige spill, samt enhver henvisning til Jackass-håpløshetene fra Underground 2.
Denne gangen er vi med andre ord litt tilbake til der vi begynte: Det er Tony Hawk selv som er guruen, og som inviterer deg inn i skatingens rike. Målet er omtrent som før: Du skal skate hardt og lenge, fullføre ulike oppgaver du blir gitt av mennesker rundt på brettet, og før eller siden sørge for å imponere så mange at du troner som kongen av skatemiljøet. I Project 8 vil det si å danne seg plass aller øverst på pallen, rangert som en av de åtte beste – og dermed få lov å være med Tony på skateturné, selvsagt.
Kontrollene er i all hovedsak slik du er vant med dem hvis du har spilt et Tony-spill de siste åra. Alle de kjente triksene er på plass, og de er som vanlig satt inn i en sammenheng hvor de fungerer ypperlig. Det er lenge siden Neversoft lærte seg hva som skulle til for å lage et godt Tony Hawk-brett, og det er liten tvil om at de fortsatt har evnen. Her er det plenty med kombomuligheter hvor enn du måtte feste blikket, og det eneste som står mellom deg og millionsummene er hvor raskt du klarer å flytte fingrene dine.
Ettersom du blir bedre blir dansen mellom trikseobjektene stadig mer innfløkt, inntil du lenker sammen flere titalls triks om gangen. Det grunnleggende systemet er med andre ord akkurat slik vi kjenner det, og godt er det: Dette fungerer.
Oppåpnet miljø
Den kanskje største forandringa fra sist gang er at Tony Hawk endelig tilbyr en sammenhengde opplevelse. Borte er lasteskjermene fra de seks første spillene, og de begivenhetsløse mellomstasjontunellene fra det syvende – denne gangen ruller du brett i en stor, sammenhengende by. Det totale arealet er ikke spesielt mye større enn før, men med ganske varierte bydeler og en monumental mengde delmål skal det godt gjøres å føle at Project 8 byr på for lite innhold.
Det andre store tilskuddet kommer i form av "Nail The Trick" – en helt ny måte å trikse på som ikke bare er utfordrende å mestre, men som også tilfører enda mer variasjon til en allerede fullspekket trikseliste. I "Nail The Trick" er ideen at du styrer venstre bein med venstrestikka, høyre bein med høyrestikka, og deretter er det bare å få i gang sine kreative tendenser. Avhengig av i hvilken retning du skyver styrespakene vil skateren din foreta ulike trinn, og deretter kan du naturligvis begynne å lenke sammen ulike triks. Det høres kanskje lett ut, men hvis du legger til at triksene må startes innenfor ganske strikse tidsintervaller for at du ikke skal tryne, og at du må ha begge beina tilbake på toppen av brettet i god tid før du treffer bakken, så skjønner du kanskje at det likevel er mer enn nok å mestre her.
Det bør vel kanskje legges til at det hele også ser utrolig fett ut. Alt går for seg i sakte film, og via den forbedrede animasjonen og en helt ny følelse av tyngde formidles triksingens kunst – bedre enn noen gang.
Det fine er at "Nail The Trick" kommer i tillegg til den vanlige spillmekanikken, polert som den er gjennom årevis av forbedringer. Hvilket betyr at du, hver gang du oppnår en sunn dose tid i lufta, kan entre den nye modusen, dra noen stilige, personlige variasjoner og så lande igjen og fortsette komboen som du pleier. Det føles godt.
Småplukk
Selv om kontrollsystemet generelt fungerer akkurat slik det skal, og lar deg manøvrere de berg-og-dal-bane-aktige brettene i et utall variasjoner, er det et par ting å plukke på.
For det første: Spillets fokusmodus, som får tida til å gå sakte, og dermed gir deg bedre tid til å mestre vanskelige triks, aktiveres ved å trykke ned selve styrestikka. Den samme stikka bruker du ellers til å styre skateren din, og dermed er det duket for misforståelser. Er du som meg, har du lett for å bli litt ekstra engasjert når du prøver på noe vanskelig, og da er det lett å legge akkurat litt for mye press på stikka, og dermed starte fokusmodusen uten å ville det. Smått irriterende.
Det å aktivere "Nail The Trick"-triksing er belemret med litt av samme problem. Det gjøres ved å klikke begge stikkene ned samtidig, og selv om du aldri gjør det ved en feil, er det en unaturlig krøkkete del av et ellers veldig sympatisk kontrolloppsett. Vi snakker om et spill med et hundretalls ulike triks og varianter av triks her, og det er for så vidt forståelig at Neversoft er i ferd med å slippe opp for knapper, men det er likevel ikke ideelt å legge sentrale funksjoner på obskure steder.
Det finnes situasjoner hvor det å klikke på stikka er en logisk måte å aktivere et eller annet på, men for Tony Hawk sin del er det bare klønete. Gi meg en dedikert knapp i stedet.
Det største problemet med selve spillsystemet er imidlertid verken mangel på knapper eller antallet funksjoner tilknyttet dem, men snarere at spillet originalt ble designet for en annen kontroller enn 360-en sin. En del av oppgavene du får i spillet dreier seg nemlig om å gjenskape helt spesifikke triks, og da må både stikkene og styrekorset melde pass: Ingen av dem fungerer optimalt, og selv når man vet fryktelig godt hvordan man utfører trikset det spørres om, står man i fare for å trykke feil – retning vest feiloppfattes for eksempel som nordvest, eller nordvest feilforstås som vest. Akkurat her savner jeg DualShock-en.
