Goofy og sjarmerende
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men faktisk synes jeg til og med stilen i spillet fungerer – i hvert fall et stykke på vei. Figurgalleriet du kan velge fra er i og for seg fullstappet med alle klisjeene vi kjenner fra før, fra vampyrgoterbaben til Clueless-berta, og fra den høyreiste, verdige afrikaneren til dophuet – for ikke å forglemme Tony Hawk selv.
Det høres ut som en katastrofeoppskrift, men spillet gjør én enkelt ting for å få disse figurene til å slutte å føles som meningsløs markedstilpasning – nemlig å intervjue dem i en rekke små snutter som spilles før løpene. Ingen av dem klarer å åpne kjeften uten å avsløre både sin enfoldighet og sin mangel på selvinnsikt på en morsom måte, og dermed går hele opplegget fra å være en billig erstatning for "ekte" proffer, til i stedet å bli langt mer underholdende enn Project 8 sin påståtte autentisitet.
Kort sagt: Dette er goofy gjort riktig.
Noe liknende kan sies om musikken, som også er erketypisk. Det dreier seg om et digert utvalg av lettilgjengelig punk, metal og noe hip hop, og selv om man sikkert kunne valgt mer intrikate former for musikk, synes jeg det fungerer ypperlig her. Materialet er både catchy og lettbeint – og alle låtene er over på to minutter. Akkurat så lang tid du bruker før du er klar for noe nytt, altså.
Hei, til og med kontrollene er lette å forstå. Spillet styres utelukkende ved hjelp av Wii-fjernkontrollen, men denne gangen skal den legges sideveis, vippes for å svinge, ristes for å booste og ellers trykkes frenetisk på for å lokke fram vakre triks. Løsninga er ganske elegant – den klarer å knytte massevis av action til to knapper og et styrekors, og resultatet er at hele spillet blir mer tilgjengelig. Mye av Downhill Jam kan nemlig fint nytes uten at du trenger å gjøre stort mer enn å trykke på de knappene som faller deg inn – det blir som regel kule triks okke som.
Denne forenklinga ville nok vært ødeleggende om Downhill Jam var et triksespill på linje med de tidligere spillene i serien, men siden det er racing det dreier seg om, og siden triksinga mer er å regne som krydder, er det først og fremst med på å gjøre moroa lettere tilgjengelig for folk flest.
Og helt til slutt, sånn bare for å gni det inn: Det skader heller ikke at spillet har støtte for fire spillere samtidig, og at flerspillermodusen flyter av gårde uten å mukke og gjør det enkelt å sette opp spill av en rekke ulike varianter. Hvis du har flere kontrollere, samt venner som orker å bruke litt tid i å sette seg inn i banene før dere skal konkurrere på dem, er dette ypperlig underholdning.
Men merk, altså, at det er nødvendig å lære seg banene her før det blir særlig givende å spille flerspiller, og at Downhill Jam sånn sett ikke nødvendigvis er det beste spillet å dra fram for utålmodige uinnvidde.
Konklusjon
Jeg hadde aldri trodd det, men Tony Hawk's Downhill Jam seiler opp som en av mine soleklare favoritter på Wii – kanskje er det til og med det beste spillet maskinen har etter Zelda. Toys for Bob har ikke bare gjort en variasjon over Tony Hawk som flyter bedre, har kortere lastetider, mer action og er lettere å spille – de har laget et spill som røsker tak i alle mine perfeksjonistiske instinkter, og ikke slipper meg løs før jeg har gjort mitt for å sikre gull i absolutt alle greiner.
Vi snakker med andre ord om en arkaderacer på nivå med stortitler som Outrun 2006 og Trackmania – det er kanskje litt mindre presist og fokusert, men det er stadig veldefinert, langvarig og fylt med små magasug.
Som sagt: Dét hadde jeg aldri trodd.
