Skulle historien bli for langtekkelig og frustrerende har Activision lagt til en klassisk modus. Her skal du samle bokstaver, poengsummer og ferdighetspoeng, akkurat som i de første spillene. Banene i klassisk modus er en kombinasjon av gamle klassikere og helt nye områder. Her er kjøpesenteret, Chicago og Minneapolis fra det første spillet, i tillegg til Santa Cruz og Kyoto fra THUG2: Remix på PSP og det helt nydesignede The Ruins.
Alle banene som er tatt fra tidligere spill har fått seg en runde med oppussing og har penere teksturer, flere refleksjoner og generelt skarpere grafikk enn originalene. Klassisk modus blir på mange måter som et av de første spillene, bare med litt flere triks og mer flashy grafikk. En nyhet av året er at du i denne modusen kan ta med en kompis, American Wasteland støtter nemlig kooperativ flerspiller i klassisk modus. En kjekk bonus som gir noen timer ekstra spilletid til et spill som totalt sett kanskje føles litt i korteste laget. I Xbox 360-versjonen kan du spille mot inntil sju andre spillere via Xbox Live, og selv om ikke modusene er alt for varierte eller grensesprengende, kommer du nok til legge igjen noen spilletimer via Internett, om ikke annet for å samle noen 360-gamerpoints.
Lite nytt på grafikkfronten
Det har vært et par store grafiske hopp i Tony Hawk’s-serien. Forskjellen mellom THPS2 på PlayStation og Dreamcast var som forskjellen på medisterkaker og indrefilet, når serien tok steget videre til enda litt kvassere konsoller gjorde også grafikken et byks fremover. Den grafiske utviklingen etter den tid har ikke vært enorm, det var ikke store forskjellen fra THUG til THUG2, det er heller ikke noen stor overgang fra THUG2 til American Wasteland. Grafikken ser ut som forventet både på PlayStation 2 og GameCube. Spillermodellene er relativt godt laget, selv om ansikter og hårfrisyrer kanskje kunne vært litt mer detaljerte.
Det føles atter en gang som om grafikken i THPS4 var hakket sprekere. Bygninger og andre elementer i områdene du skater i ser overbevisende ut og gjør sitt for å gi spillet en god atmosfære. Et av områdene som skiller seg ut fra tidligere er scenene og grafikken som driver handlingen videre. Deler av dem vises som tegneserier i samme stil som 80-tallets skateboardesign, med hodeskaller, dolker, blod og gørr, noe som passer godt sammen med den old school-inspirerte handlingen. De av dere som husker Sant Cruz' Screaming Hand skjønner godt hva jeg mener.
Det er på grafikken at realiteten slår en eventuell eier av 360-versjonen hardt. Spillet er en direkte konvertering til Xbox 360 og hvorvidt det kan forsvares å legge noen ekstra hundrelapper i potten for å få litt bedre teksturer og en noe mer balansert lyssetting kan diskuteres. Forskjellen opp til en nestegenerasjons konsoll burde være tydeligere enn dette.
Uvanlig sterkt lydbilde
Tony Hawk’s-serien har slått an ved å være ekstremt godt produsert, med en spillbarhet som er få spill forunt. Ved siden av å være en drøm å spille har serien alltid stilt med et lydbilde av en annen verden. Det er ikke noe annerledes denne gangen. Lydeffekter og dialog er særdeles godt laget og høres svært realistisk ut, være seg det er grinds, ollies eller face plants som spyttes ut av høyttalerne. Det aller sterkeste kortet har dog ikke vært de flotte lydeffektene, det har vært de fantastiske musikkvalgene Neversoft har gjort. Her er det noe for en hver smak, det begynner sterkt med Dead Kennedys i åpningsfilmen og fortsetter om mulig enda sterkere spillet gjennom. Her er en rekke tidsepoker representert og det er nok få som ikke finner musikk de liker i Tony Hawk’s American Wasteland. Det passer bra å skate rundt i Hollywood med Pulic Enemys Burn Hollywood Burn i bakgrunnen. Artister som The Doors, Mötley Crue, Black Flag og Bad Religion gjør opplevelsen enda bedre.
Konklusjon
Tony Hawk’s American Wasteland er det syvende spillet i serien, og selv om det er mye nytt her føles det også som om det er mer av det samme. Vi som spillere har fått mer frihet til å bevege oss mellom de forskjellige områdene i spillet og lastetidene er borte, men banene i seg selv er fortsatt små og relativt ensformige. Det har kommet til noen nye triks og vi har fått tilgang til å bruke BMX-sykkel, men de store nyhetene uteblir. Neversoft kommer med få grafiske nyvinninger, det meste er relativt likt som i tidligere spill. Lydsporet er minst like sterkt som det alltid har vært, med gode lydeffekter, god dialog og ikke minst et fantastisk musikkutvalg.
Totalpakken er et spill som driver serien et lite stykke videre uten å revolusjonere noe som helst, noe som også gjelder forskjellen i konsollgenerasjonene. Dette er en av de teknisk sett svakeste lanseringstitlene til Xbox 360, og det skal ikke påstås at det er verdt å punge ut mer penger for et lite grafisk hopp eller en manisk trang til å samle gamerpoints. For de av dere som begynte å gå litt lei av serien etter Underground-spillene er det nok ikke mye å hente her, da er det kanskje like greit å gå tilbake til det som kanskje står som det beste spillet i serien; Tony Hawk’s Pro Skater 4. Er du derimot en ihuga fan som aldri får nok av Tony Hawk’s, da er dette spillet for deg.
