Lara får en partner
Tidligere kunne du hoppe tankeløst rundt som en villmann, og om Lara skulle lande på kanten av en stein eller en kiste fikk ikke det større konsekvenser enn at damen stønnet litt og på en magisk måte flyttet seg i luften og landet på bakken. En kan jo lure på om det var puppene som dempet støtet. Fra spøk til side; nå mister Lara helse dersom du utfører slike stunt, og dama sier klart i fra dersom hun ikke liker behandlingen du gir henne. Lara har også lært seg å behandle våpen mer effektivt enn før. Med pistolen i hånda beveger hun seg kjappere enn ellers, og trekker seg tilbake eller beveger seg til siden med små kjappe skritt.
Kontrollsystemet på PC-versjonen er både enkelt og effektivt slik vi kjenner det fra før, og det tar ikke lang tid før en føler seg komfortabel med det. Det kan være litt vanskelig å holde tunga rett i munnen når kameravinkelen plutselig endrer seg, men dette er ikke noe verre enn det man opplever i spill som "Silent Hill" og "Resident Evil". Jeg opplevde "walk"-knappen som litt krøklete å bruke, og jeg opplevde det som litt vanskelig å snu meg i visse situasjoner - som for eksempel i trapper. Styringen på PlayStation 2 fungerer dårligere, og følgelig tar det lengre tid å venne seg til den. Jeg opplevde det som ustabilt. Jeg bruker PlayStation 2-ontrolleren min til PC-spill, så forskjellene var lett å merke seg.
Musikken i AoD er et kapittel for seg selv, og ligner ikke på noe som er hørt før i denne serien."The London Symphony Orchestra", ledet av Peter Wright, spiller musikk komponert av Martin Iverson og Peter Connelly. De har gjort en utsøkt jobb. Musikken er dramatisk, spennende og bidrar til å bygge opp stemningen i de riktige øyeblikkene. Når stemningen ikke bygges opp, holdes den i sjakk av musikk som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på alle og enhver. Dette er første gang jeg har stoppet opp i et spill, for simpelthen å bare lytte. Det er rett og slett nydelig, og dersom du har utstyr til det kan musikken lyttes til "Dolby Pro Logic II"-oppsett. Spesielt artig er det at spillet ikke er fylt med amerikanske liksom-utenlandske aksenter. Skuespillerne gjør en bra innsats og vi presenteres med forfriskende ekte europeiske aksenter.
Lara kjemper ikke ene og alene denne gangen, for på hennes vei møter hun en hardbarket eventyrer ved navn Kurtis Trent som også ute etter Eckhardt. Du får innta hans rolle i spillet og opplevelsen vekker minner fra "Resident Evil 2" for de som har kjennskap til det spillet. I spillets tredje og siste hoveddel havner Lara og Kurtis i Øst-Europa, nærmere bestemt Praha. AoD er hovedsaklig delt i tre kapitler, og det hele utspiller seg som om det skulle vært en film. Dette inntrykket forsterkes ved at kameravinkelen låser seg fra tid til annen slik at du blir sittende og se på deg selv. Noe som igjen minner om "Resident Evil 2".
Konklusjon
"Tomb Raider: Angel of Darkness" er et spill som er fastere skrudd sammen enn tidligere titler i serien samtidig som det gir deg større frihet. Det er nok av nye elementer her til å holde gamle tilhengere av serien interesserte. Det sjette spillet i serien stiller sterkt forbedret, uten at det mister noe av den originale sjarmen som plasserte Tomb Raider på kartet i første omgang. Det eneste som trekker ned her er kontrollsystemet på PlayStation 2-versjonen. Ta de beste elementene fra det første, andre og fjerde spillet i serien, tilsett litt "Metal Gear Solid" og topp det hele med med litt "Resident Evil", så får du AoD. Dersom du er en av de som ennå ikke har gitt Lara Croft en sjanse, er tiden moden nå.
