Skyteglad eksosrype
Utenom dette har vi et par ytterst forglemmelige sekvenser på motorsykkel (fyllmasse, men underholdende nok i den korte tiden de varer) og noen sekvenser der du får en slags tilskuerrolle til Laras akrobatiske stunts, men må påvirke det som skjer ved å trykke riktige knappekombinasjoner. Også disse fungerer ok som en avveksling fra resten av gameplayet, men jeg håper egentlig at trenden med å putte inn slike trykkesekvenser i alle typer spill snart legges død. Det er ikke så morsomt.
Spillområdene i Tomb Raider: Legend er alle rimelig store og varierte. I det ene øyeblikket er du involvert i en skytekamp med en liten hærstyrke, mens du i det andre øyeblikket hopper og klatrer oppover en intrikat hulevegg, for så å slenge deg over en ondsinnet felle og gi deg i kast med en logisk nøtt for å åpne en eldgammel mekanisk dør. Underveis vil du nok dø relativt ofte, men takket være et intelligent og spillervennlig sjekkpunktsystem, går det ikke lange tiden før du er på beina igjen.
Noen ganger vil du utvilsomt sette deg fast uten å forstå hva det egentlig er du skal gjøre, men da hjelper det å ta en liten pause fra spillingen, og komme tilbake med et friskt hode. Tomb Raider: Legend er ikke et spesielt langt spill (jeg tipper første gjennomkjøring tar 7-15 timer for de fleste), men kommer med en haug bonusting du kan samle på om du vil utforske områdene ekstra nøye, samt et stort utforskningsbrett satt til Laras herregård, som du finner utenom selve kampanjen. Det er med andre ord litt varighet her, selv om det i utgangspunktet ikke tar spesielt lang tid å komme gjennom spillet.
Ingen T-Rex-øyeblikk?
Det er en ting med det første Tomb Raider-spillet jeg aldri glemmer - det første møtet med en Tyrranosaurus Rex. Det er et av de største (og mest panikkfylte) øyeblikk i min spillkarriere, og hver gang jeg tenker på Tomb Raider, tenker jeg automatisk på den glefsende skrekkøglen som meg til å flykte som en liten jentunge. Tomb Raider: Legend har, dessverre, ingen slike virkelig minneverdige øyeblikk. I stedet får vi et spill som hele tiden leverer varene, i form av kompetent og velregissert underholdning uten noen virkelig klassiske spilløyeblikk. Alt i alt er det et svært godt spill, men befinner seg et lite hakk under sjangerens kjemper, som God of War.
Det er likevel noe litt spesielt med Tomb Raider: Legend. Det er et spill som på en eller annen måte klarer å bygge opp selvtilliten til spillerne. Når jeg spiller Tomb Raider: Legend føler jeg meg rett og slett uovervinnelig. Det finnes ikke en utfordring som er for stor for meg, og bare jeg tar tak i håndkontrolleren (eller musa) blir jeg blir fylt med pågangsmot til å ta fatt på tilsynelatende umulige oppgaver. Om det er designen av brettene eller personligheten til Lara Croft som gjør det, vet jeg ikke, men jeg antar det er en blanding av de to.
Lara er forresten stort sett i perlehumør, og i løpet av spillets gang lirer hun av seg en haug av morsomheter som faktisk er morsomme. Hun har hele tiden radiokontakt med sine to kumpaner, og samspillet mellom dem er faktisk rimelig underholdende til tider. Skuespillerne gjør en fabelaktig jobb, noe som absolutt er med på å forbedre opplevelsen. Lydeffektene og musikken er også svært forseggjort.
Plattforskjeller
Tomb Raider: Legend er et godt spill uansett hvilken plattform du spiller på. I motsetning til i mange andre multiplattformspill, føles kontrollene naturlige uansett om du spiller på PC eller konsoll (PC-versjonen støtter også håndkontroller, om du misliker mus og tastatur). Grafikkmessig ser det pent ut på alle plattformer, selv om det selvsagt er en del forskjeller. Xbox 360-versjonen er penest av konsollversjonene, men sliter av og til litt med ytelsen. Xbox-versjonen går helt silkemykt, mens PS2-versjonen havner et sted mellom de to Xbox-versjonene i forhold til ren ytelse. Spillet ser uansett flott ut på alle konsollene, maskinvaren tatt i betraktning.
PC-versjonen kommer med muligheten til å skru på eller av "next generation content". Spiller man uten ser det omtrent ut som Xbox-versjonen (men evt. med høyere oppløsning), og spiller man med, ser spillet ut som Xbox 360-versjonen. Som ventet er "next generation content" svært krevende, men Eidos har allerede gitt ut en oppdatering for å forbedre ytelsen på PC-versjonen, og Nvidia jobber visstnok med en driveroppdatering for spillet (da de har funnet ut at "next generation content" ikke går så godt sammen med Nvidia-kort som det egentlig burde). Om du har en Xbox 360 eller kraftig PC bør du gå for de versjonene, da de kommer med flere lekre detaljer og bedre lys og skygger.
Konklusjon
Lara er endelig tilbake. Tomb Raider: Legend er underholdende hele veien gjennom, og gir oss en herlig og eventyrlig blanding av plattformhopping, hjernetrim og skyting. Spillet har egentlig ikke nevneverdige problemer på noen fronter, selv om noen av oppgavene du får tildelt i løpet av spillets gang er morsommere enn andre. Tomb Raider er best når det fokuserer på utforskning og akrobatikk, noe utviklerne har visst å utnytte seg av. Selv om vi får besøke noen mer urbane miljøer i løpet av spillet, er gameplayet trygt fokusert på det vi liker Tomb Raider, og enten du utforsker en militær forskningsbase i Sibir, Laras hemmelighetsfulle hjem eller et forlatt boliviansk tempel, får du nok av eventyrlysten underholdning her.
