Lara Croft har måttet tåle mye pepper i løpet av de siste årene, og det er ikke helt uten grunn. Etter at hun i reneste Indiana Jones-stil slang seg inn på spillscenen en gang på midten av nittitallet, har hun gradvis mistet grepet om spillpublikumet. Ikke bare har hun måttet tåle konkurranse fra andre eventyrlystne oppkomlinger, men hun ser også ut til å ha mistet mye av gnisten fra de tidlige utfluktene sine. Etter The Angel of Darkness var det mange som spurte seg om det ikke var på tide hun la støvlene sine på hyllen for godt.
Det gjorde hun heldigvis ikke. I stedet besluttet Tomb Raider-seriens eier og utgiver seg for å ta utvikleransvaret fra Core Design (som rett og slett så ut til å være lut lei hele Lara) til Crystal Dynamics. Da det også ble klart at Laras opprinnelige skaper, Toby Gard, hadde besluttet seg for å hjelpe til med å få Lara tilbake i form, var det mange som håpet at vi endelig skulle få et Tomb Raider-spill verd å glede seg over. Og det har vi fått.
Lara har funnet formen
Tomb Raider: Legend markerer tilbakekomsten til den eventyrlystne, handlekraftige og småfrekke Lara som vi falt for tidlig på nittitallet. Utviklernes mål var å ta serien tilbake til sine røtter, og det har de klart. Her får vi en spennende historie, et actionfylt og intelligent gameplay med massevis av utforskning og akrobatikk, litt fysikkbasert hjernetrim og litt - men ikke for mye - skyteaction. Lara har ikke tatt helt farvel med storbyen, men enten hun navigerer seg gjennom bolivianske templer, utforsker snødekte ruiner eller hopper fra en skyskraper til en annen ved hjelp av motorsykkel, får vi den gode, gamle eventyrerfølelsen når vi sitter med spakene.
Det hele omhandler eldgamle gjenstander som raskt viser seg å ikke bare være svært verdifulle, men også svært farlige. Underveis blandes historien om Kong Arthur inn, noe som gir spillets fantasihistorie en forankring i en saga de aller fleste av oss kjenner til. Jeg ønsker egentlig ikke å si for mye om historien, annet enn at den blir bedre og bedre. Tomb Raiders styrke ligger egentlig ikke i historiefortelling, og i begynnelsen setter historien seg helt klart i baksetet, men etter hvert som du spiller klarer den faktisk å tilby både spenning og mystikk.
I løpet av spillets gang får du besøke en rekke mer eller mindre eksotiske steder, som må utforskes på jakt etter informasjon og eldgamle kulturgjenstander. Det morsomme er selvsagt at de som designet og bygde disse stedene ikke var særlig begeistret for at folk av Lara sitt kaliber skulle snuse rundt i sakene deres ("tomb raider" er jo tross alt et begrep på en gravrøver), og derfor la de inn en hel haug snedige feller og mekanismer for å hindre nettopp det. Her har vi alle klassikerne; rullende kjempesteiner, gulv som åpner seg slik at intetanende utforskere faller ned på spydene under og vegger som smeller sammen når uheldige eventyrere befinner seg mellom dem.
Tomb Raider: Legend får en ekstra piff ved at mange av disse mekanismene må overkommes ved hjelp av kløktig bruk av spillets avanserte fysikkmotor. Det er vanskelig å gi spesifikke eksempler på dette uten å ødelegge noe av moroa for de som vil klare brasene helt selv, men løsningene er stort sett veldig logiske, samtidig som det gjerne tar litt tid før det går opp for deg hva du burde gjøre - noe som gir en stor tilfredsstillelse når du finner løsningen. En morsom sekvens involverer for eksempel en gaffeltruck - et redskap de eldgamle byggerne av gravkammeret du besøker neppe hadde regnet med da de designet sikkerhetstiltakene sine.
Hopp, sprett og skyt
Lara Croft er ekstremt atletisk, noe som kommer godt med når hun skal unngå alle de dødbringende mekanismene oldtidens arkitekter plasserte i templene sine. Hun må klatre oppover islagte vegger, hoppe over dype avgrunner, svinge seg i lianer, svømme gjennom mørke undervannstunneler og generelt gjøre alt det vi forbinder med eventyrersken Lara Croft. Kontrollene har blitt modernisert siden sist, og bevegelsene til Lara er mye friere nå enn tidligere. Det å navigere de farlige miljøene ved hjelp av Laras atletiske evner er skikkelig morsomt, takket være god og utfordrende design av spillområdene.
For å hjelpe seg - og dermed, deg - har Lara med seg noen hjelpemidler. Blant annet har hun en liten datamaskin med innebygd kikkert, som hjelper henne å få et overblikk over omgivelsene. I tillegg vil systemet automatisk analysere ting du peker på, noe som kan gi deg en viss idé om hva du eventuelt kan bruke dem til. Ellers har du en liten oppladbar lommelykt (som i spilltradisjonen tro har svært begrenset batterilevetid) og en Spiderman-aktig vaier som du kan bruke til å slenge deg med eller manipulere ting rundt om på landskapet, for eksempel ved å dra dem mot deg.
Action må vi selvsagt også ha, og Lara kan benytte seg av flere forskjellige våpen underveis. Skytesekvensene i Tomb Raider: Legend er ikke noe å skrive hjem til mamma om, sammenlignet med det mer fokuserte skytespill klarer å tilby, men de fungerer som en fin avveksling fra plattformhoppingen og hjernetrimmen, uten at de tar overhånd eller påvirker gameplayet for mye. Dette er en god ting - Lara er på sitt beste når hun utforsker intrikate miljøer, ikke når hun skyter løs på klonesoldater eller utrydningstruede villdyr (vår barmfagre heltinne er fortsatt ikke særlig miljøbevisst).
