Hvem drar i trådene?
Det har vært reist delvis berettiget kritikk mot både spillets AI (kunstig intelligens) og den tunge scriptingen, og Splinter Cell kan til tider være en øvelse i prøv og feil. Det er tydelig at spilldesignerne sitter og drar i trådene og at det meste er forutbestemt ned til minste detalj. Selv på oppdrag hvor du presses til å tenke og handle raskt blir det etter hvert innlysende at presset egentlig ikke eksisterer, fordi spillmotoren kun starter de scriptede sekvensene når du har passert et bestemt punkt. Scriptingen ødelegger for troverdigheten, og virker egentlig veldig gammeldags. Soldatene er heller ikke verdens smarteste - hvis du er i en knipe lønner det seg ofte å spille det gamle "skyt dem når de går gjennom døråpningen"-trikset. De reagerer på bråk, men beveger seg stort sett i mønster og løper ofte rett inn i geværmunningen til Sam.
Til tross for (eller kanskje på grunn av) at spilleren må finne den korrekte fremgangsmåten i hver enkelt faresituasjon, har Splinter Cell en helt uimotståelig tiltrekningskraft og nattetimene går alt for fort mens du overbeviser deg selv om at ”dette er absolutt siste forsøk på å knerte den fordømte vaktdusten.- Stemningen er så riktig, med imponerende lyssetting (i PS2-målestokk), detaljerte omgivelser og utfordrende oppgaver. Dialogen er derimot et lite skår i gleden. Mens Sams stemme er en kompetent skuespillerprestasjon er det ganske latterlig at de fremmedspråklige soldatene snakker klisjéaktig amerikansk med aksent. Fisher skal i følge historien være en språkmektig mann, så han har nok ikke problemer med å forstå både kinesisk og russisk. Vi andre kunne jo fått undertekster. Produsentene har også valgt å gjøre volden alt for blodfattig, muligens som et forsøk på å lokke mindreårige med på lyssky eventyr - verken kuler gjennom hode, mage eller armer gjør fysisk skade, selv om fienden faller død om. Merkelig.
Konklusjon
Det har vært et interessant forsøk og Splinter Cell et morsomt testverktøy. Konklusjonen må bli: PS2-versjonen av dette spillet er ikke like pen å se på som Xbox-utgaven, men tatt i betraktning de tekniske forhold er grafikken uansett imponerende. Spillet bærer preg av å ha blitt gjennomtestet på to plattformer og har en bedre fortalt og mer sammenhengende historie denne gangen. Det finnes et ekstra brett, men til gjengjeld mangler støtten for nedlastbart materiale. Nye funksjoner som kikkertbrillene har lite å si for spillbarheten og blir derfor hovedsakelig en gimmick, men uansett er PS2 fullt på høyde på underholdningsskalaen. Professor Gamer.no mener at forskjellene mellom versjonene er såpass store at Xbox-eiere med stor interesse for Sam Fisher kan ha utbytte av å spille seg gjennom PS2-utgaven. Siden de ulike versjonene byr på ulike kvaliteter er det nærmest umulig å si hvilken plattform som har det beste Splinter Cell. Vi erklærer forsøket som avsluttet og en suksess for den gamle traveren fra Sony.
