Splinter Cell kom ut på Xbox i fjor og har siden høstet lovord og et forbløffende antall priser. Med bakgrunn i en ganske tradisjonell actionhistorie i etterdønningene fra den kalde krigen har Ubi Soft klart å konstruere et gjennomsolid spillkonsept som åpenbart har fanget publikums interesse. Mye av suksessen skyldes nok produksjonen - visuelt er Splinter Cell nemlig absolutt i toppsjiktet på Xbox, og det er også den krevende grafikken som har vært hovedankepunktet mot en PS2-versjon. Sonys lille kjæledegge er tre år gammel og mangler rett og slett den rå maskinkraften til Xbox.
Det er en nærmest umulig oppgave å beholde alle de grafiske kvalitetene i konverteringen, men når det er sagt er PS2-Splinter Cell en imponerende teknisk prestasjon som ser bedre ut enn de fleste andre titler selv om skjermoppdateringen ikke er like glatt, grafikken litt røffere i kantene og lyseffektene ikke fullt så lysende. Den kanskje mest merkbare forskjellen er de hyppige lastetidene som på noen av brettene gjør at spillet føles oppstykket og fryktelig lineært. PS2 kan derimot notere seg et plusspoeng for ferdig-rendrede kuttscener hvor Xbox-versjonen brukte spillmotoren til å fortelle historien. Selve handlingsforløpet er også endret denne gangen, det er blant annet lagt inn et ekstra brett på en kjernefysisk kraftstasjon pluss en flunkende ny introfilm som gjør det enklere å forstå hva som egentlig foregår.
Sam Fisher er en hardhaus på hemmelig oppdrag i kampen mot terrorisme. Bakgrunnshistorien finner sted ett år inn i fremtiden hvor det ikke lenger er Irak og ondskapens akse som er fienden, men det kommunist-liberalistiske Kina i ledtog med Russland. Sam tjenestegjør i the Third Echelon, en underavdeling av the National Security Agency som igjen ligger under den amerikanske regjeringen. Hvis NSA plukker opp etterretningsinformasjon som indikerer trusler mot amerikanske interesser, sniker disse karene seg inn i all hemmelighet og eliminerer denne trusselen.
Historien er basert på en roman av Tom Clancy og virker overraskende samstemt med dagens trusselbilde, måten krig i stadig større grad føres som terrorisme og i mange tilfeller handler om å kontrollere informasjon. Det er sannsynlig at kollegaene til Fisher var inne i Irak i forkant av det store angrepet, og hvem vet i hvilke lumske diktaturstater de lusker seg rundt i nå. Som topptrent kommandosoldat kunne Fisher selvfølgelig valgt Rambo-måten å løse jobber på, men siden det tross alt handler om verdens sikkerhet (i ytterste konsekvens den tredje verdenskrig) er han tvunget til å arbeide fullstendig hemmelig og i ly av mørket. The Third Echelon er så konfidensiell at han heller ikke kan regne med hjelp hvis fienden oppdager ham. Heldigvis for Fisher er han en kløpper i mørkegjemsel.
