Forførende stemninger
I tillegg til dette har spillet også et ganske godt effektrepertoar, med forholdsvis realistiske flammer, regndråper, og røykskyer. I løpet av spillet er du ikke veldig mye i kontakt med vann, men når det først skjer, er det er artig å konstatere at også på det feltet leveres varene. Vanneffektene i Splinter Cell er blant de mer troverdige noensinne. Spillet simulerer også myke stoffer ganske overbevisende. Enten det er sekkestrie, plaststrimler eller forheng på et likhus, beveger stoffer i spillet seg realistisk. Når Sam går inn i et forheng, former det seg etter kroppen hans. Til tider henger ikke systemet helt med, og kroppsdeler går gjennom stoffene, men generelt fungerer det likevel godt.
For å toppe det hele inneholder Splinter Cell også to alternative synsmoduser. Nattsynet presenteres i forførerisk kornete svart-hvitt, mens det varmefølsomme synet er tilsvarende kornete og dust, men nå i farger. Rødt betyr varmt, blått betyr kjølig, gjenstander på avstand blir uklare, og vi ender opp med et bilde som ofte er vel så vakkert som de andre synsmodusene. Varmesynet er sannsynligvis også det mest prosessorintensive grafikkfilteret noensinne i et dataspill, det viste seg i hvert fall å være i stand til å kutte bilderaten på testmaskinen tvert i to.
Menneskefigurene lever ikke helt opp til omgivelsene. Deres teksturering er mindre definert; de ser litt "glattere" ut. Ikke slik å forstå at det ikke er pene 3D-modeller, men de lever ikke helt opp til den grad av realisme spillet ellers serverer. Animasjonsmessig holder de imidlertid svært høy standard, kanskje aller mest Fisher selv. Figurene er animert for hånd, men du kunne lett tro noe annet, for alle animasjonene er detaljerte, formfullendte og gode. For eksempel kan du se de små veskene på Fishers drakt bevege seg fram og tilbake mens han lusker rundt i mørket. Spillet benytter seg også av en enkel fysikkmotor, som brukes til å simulere kast av gjenstander og granater. Denne fungerer troverdig, og er enda et element som gjør opplevelsen nesten skremmende realistisk.
De fleste mellomsekvensene i spillet er rendret på forhånd, og presenteres i et litt for lavoppløselig og kornete format. Ubi Soft har hatt en egen gruppe til å utvikle disse, og de har gjort en jevnt over fornøyelig jobb. Animasjonen er jevnt over god nok til at en får en viss tro på karakterene, men ansiktene deres er fortsatt for statiske. Mesteparten av filmene består av klipp fra typiske amerikanske nyhetssendinger. På den måten kommer historien i spillet klart fram, samtidig som det har spart utviklerne for masse tid. Ulike sider av konflikten, diplomatiske skuespill og presidenttaler bidrar til virkelighetsfølelsen, og å vise det hele gjennom nyhetssendinger er en artig vri. Likevel må det innrømmes at når spillet først handler om så store konflikter, er det litt synd at ikke mer av disse vises. Mellomsekvensene gjør med andre ord jobben ganske bra, men er kanskje likevel ikke like spektakulære som spillets øvrige presentasjon.
Det som hindrer Splinter Cell i å bli den perfekte visuelle opplevelse kan generelt betegnes som småslurv. Ingenting er gjort med klippingproblemene eller Sams manglende evne til å gå i trapper, og noen steder skinner det også gjennom at litt mer tid burde gått med i konverteringen. Den økte skarpheten og oppløsningen avslører noe venstrehåndsarbeid fra tid til annen, spesielt på de stedene der det brukes bilder - ikke 3D-modeller - for å vise bygninger langt borte, som i oppdraget på oljeplattformen.
Komposisjonene spillet har å by på som akkompagnement til det visuelle kalaset, er av en smule dårligere kvalitet. Musikken gir jevnt over et godt bakteppe for handlingene, og endrer seg med situasjonen, slik at du lett kan høre på musikken om du er blitt lagt merke til, eller om dine fiender har gitt opp letingen. Den er ganske enkelt profesjonell og god, uten noen gang å heve seg til de høyder som vi har fått demonstrert tidligere i for eksempel Hitman 2: Silent Assassin. Lyden følger opp i samme sporet. Du kan lett høre hvor mye lyd du lager eller hvor nær fiendene er, og slik sett fungerer den bra. Obligatoriske bakgrunnslyder som sus i tretoppene eller summingen av et overvåkningskamera er også på plass, og gjør sitt for å gjøre helheten presentabel og god.
Spillet gjør en Spielberg med de stakkars russerne og kineserne, som alle presses til å snakke gebrokkent engelsk, men slik er kanskje alle onde skurker? De gode gutta, som selvsagt prater amerikansk, spilles i hvert fall med en viss karakter og personlighet, og spesielt stemmen til Fisher selv peker seg ut som noe du ikke glemmer med det første. Sam spilles av den rutinerte Hollywood-skuespilleren Michael Ironside, som også har gjort en innsats i filmer som "Den Perfekte Stormen", "Starship Troopers" og "Top Gun", samt har en rolle i fjorårets skrekkspill "Run Like Hell". Ironsides myke, men samtidig ru bassrøst passer selvsagt godt til de små bråkjekke kommentarene Fisher kommer med i løpet av spillet. Den klarer også å tilføre antydninger av en menneskelig dimensjon, og er den viktigste grunnen til at Sam Fisher-figuren blir noe mer enn en kynisk snikehelt-prototyp. Direkte dyp blir mannen aldri, men det må manuset og animasjonen ta skylden for.
