Lyd og bilde omtrent som før
Rent visuelt er det ikke til å komme bort fra at herlighetene har tapt seg litt siden sist. Pandora Tomorrow er så absolutt et svært pent spill, men på PC-siden savner vi litt høyere teksturoppløsning og bedre modeller, mens Xbox-utgaven rett og slett lider litt under at vi har sett det samme før. Vanneffektene er blitt pusset opp siden sist, og fungerer enda bedre nå, og systemet for fleksible gardiner og andre stoffer framstår som minst like behagelig som før, men ellers er det meste ved det samme. Det er mye flott lokalitetsdesign her, og spillet har en mengde wow-punkter, men likevel har det hele en avsmak av at her kunne man viderutviklet, og ikke bare konservert. Unntaket er igjen flerspillermodusen, som framstår som hakket hvassere enn resten, og med en fabelaktig flyt.
På lydfronten er det også solide saker som serveres, men også her uten den siste schwung. Stemmearbeidet for Fisher sin del utføres igjen av Michael Ironside, og han er for det meste både troverdig og interessant - og med en delikat mørk, sarkastisk sans for humor. Nesten like innbydende er sjefen, Irving Lambert, som fungerer godt som vetbest-kommandør på alle plan, og dialogen disse to imellom er for det meste velskrevet. Resten av stemmeskuespillet holder dessverre ikke samme standard - noe er middelmådig, og noe er bare dårlig. Ikke på noe tidspunkt helt Far Cry-"I'm gonna put a bullet in your ass"-håpløst, men ikke sjelden både overspilt og lite passende.
Musikken er på sin side omtrent på nivå med forrige ytring. For det meste gjør den jobben, og ved flere anledninger er det anslag til noe virkelig stort, men her er også noen innslag av klønete, slitsom drum'n'bass-action-musikk som trekker ned inntrykket. Lydene er dessuten jevnt over gode, med pistolskudd og fottrinn som sitter som de skal, men her er lite som setter ting i et nytt perspektiv. Solid, med andre ord.
Konklusjon
For alle som spilte det originale Splinter Cell, kan Pandora Tomorrow virke som en ganske streit utgivelse. Spillet er utviklet av Ubisofts Shanghai-studio, som også konverterte originalen til PlayStation 2, og i utgangspunktet er det her snakk om mer av det samme. Nå skal det nevnes at det i denne sammenhengen betyr "mer av noe svært godt", men det hele er likevel mindre overveldende denne gang enn det var for et drøyt år siden. PC-utgaven av spillet skjemmes nok en gang av muligheten for å lagre når man vil, noe som sørger for at spillet blir for lett. På Xbox tjener spillet poeng på nettopp sjekkpunkt-systemet, som sørger for å gi den nødvendige utfordringen.
I tillegg til en gjenoppliving av det årgamle konseptet, kan Pandora Tomorrow også skilte med en flerspillermodus som fungerer over all forventning. Det er faktisk en av det mest elegante gjennomføringer av et nytt flerspillerkonsept vi har støtt borti på flere år, og med strålende stein-saks-papir-logikk holdes begge lag på tærne gjennom hele kampen. Flerspillermodusen har et noe mer langsomt tempo enn hva vi er vant med, og store deler av spilltiden benyttes til å prøve å skjelne skikkelser ut av mørkehavet, men oppi alt dette klarer spillet å skape stor spenning, og en ganske unik flerspillersmaksvariant. Den er neppe for alle, og den når ikke sitt fulle potensiale før man begynner å kjenne kartene, og samarbeidet fungerer, men for oss som liker premissene, er den desto mer tilfredsstillende.
Splinter Cell: Pandora Tomorrow er en solid utgivelse, som kan anbefales alle som kjenner tiltrekningen til det mørke i sitt hjerte.
