Hvis jeg sier snikning i spill, er sannsynligheten stor for at det første du tenker på er Splinter Cell og Sam Fisher. Nå er vår helt klar for nye eventyr, farligere enn noen sinne – både for Sam selv og verdensfreden. Som navnet antyder spiller du to roller i Double Agent, og denne balansegangen krever en ekspert innen spionfaget. Denne eksperten er altså deg, i Sams skikkelse. Double Agent tar deg med verden rundt til spektakulære steder, men det blir liten tid til sightseeing. Du må være klar i hodet og stødig på hånden, hvis ikke ender du opp uten jobb og venner.
Dobbeltrolle
Den store forskjellen på Double Agent i forhold til tidligere spill er nettopp Sams dobbeltrolle. Han er ikke lenger en figur som driver frem historien, nå er Sam historien. Moralske kvaler og balansegangen mellom ondt og godt er et glimrende dramaturgisk grep som gjør at vi bryr oss mer om spillets hovedrolleinnehaver. Før var snikingen og kule dingser viktigst, nå er det historien som har tatt på seg fascinasjonshatten. Dermed blir man hektet som en selunge på hakapiggen, her er det full rulle fra start til mål. Da er det synd at Double Agent er litt i det korteste laget, til tross for at omspillsverdien er godt over middels.
Herr Fisher må altså forholde seg til flere sjefer i den ferske utgaven av Splinter Cell. I tillegg til Lambert i National Security Agency (NSA), får vår venn John Brown’s Army (JBA) som arbeidsgiver. Denne anarkistiske gruppen er selvsagt veldig glad i terrorisme, og som dobbelagent er det din oppgave å stikke kjepper i hjulene til slemmingene – uten at de tar deg på fersken. I praksis fungerer det slik at du på hvert brett får et par oppdrag fra begge sider. De fleste av disse kan droppes, men det får konsekvenser for deg. Når du utfører oppdrag stiger nemlig tilliten hos dem som har gitt deg oppgaven, mens den synker om du feiler. I tillegg kan du miste tillitt på basert på oppførsel. Hvis du for eksempel dreper alt du ser, vil NSA reagere. Greit, du er undercover – men det betyr ikke at du kan åpne menneskejaktsesongen på eget initiativ. Hvis tilliten går ned på nullpunktet er spillet over, så det gjelder å holde balansen på din vandring over knivseggen.
Denne balanseringen utføres på en rekke spennende brett over hele verden, her klatrer du på fasadene til en skyskraper i Shanghai en dag, mens du neste dag befinner deg på en oljetanker utenfor Russland. Brettdesignet er visuelle godbiter og byr opp til en dans av innlevelse og tilstedeværelse. Spillets lineære karakter er dessverre fortsatt til stede, til tross for at kartene har blitt større. Ja, enkelte ganger kan du ta alternative ruter – men dette hører til sjeldenhetene. Slik sett er ikke Double Agent en stor opptur fra Chaos Theory, heller en grei oppdatering. Mange av spillelementene er resirkulert fra tidlige spill i serien, og man kunne forventet enda flere nyheter enn de vi faktisk får servert.
Måten du går fra brett til brett har også fått seg en ansiktsløftning i Double Agent. Du får etter hvert JBAs base som fast mellomstasjon, der du utfører små og store spiongjerninger (på tidsfrist) mellom reisene dine verden over. Her har du ikke samme bevegelsesfriheten som ute i felten, men de første gangene du opererer i fiendens eget reir sitrer det i hele kroppen av spenning. Dessuten får du et intimt forhold til fienden, dermed får historien enda mer substans. Dessverre brukes denne basen litt for ofte, og blir etter hvert noe utvannet. Her kommer du også borti enkelte minispill som må løses for å klare oppdrag. De er en grei avveksling fra snikingen, men småspillene vil neppe bli lagt ut på Live Arcade med det første.
- Bli lys
Double Agent virker å ha blitt mye lysere enn tidligere Splinter Cell-spill, mørke kriker og kroker har det blitt færre av. Her er det snø, røyk og dis som gjelder – og svært ofte må du spasere rundt i øyeskjærende dagslys. At det er mer lys er i seg selv ikke noe problem, tanken er faktisk spennende. Men det er ikke alltid like godt utført. Det sier sitt at du kan "skjule" deg godt mens du bader i solen, mens fiender i det neste øyeblikket ser deg klart og tydelig i skyggene. En tommel opp for brettene der du kan svømme, selv om kontrollene kunne vært litt bedre. Det er ingenting som er bedre enn å drepe fiender ved å dra dem ned gjennom polaris og kjøre en kniv rett i hjertet på dem. Jeg er kanskje en smule morbid, men det er uhyre tilfredsstillende å kvitte seg med slemminger på spektakulært vis.
Lydmåleren fra Chaos Theory er borte i Double Agent, noe som er like greit. Sam lager knapt en lyd uansett, så hvorfor ha en måler for det? Hvis omgivelsene hadde vært fulle av løsøre Sam risikerte å dulte borti, kunne en slik måler vært interessant, men slik er det altså ikke. Sam har hele tiden en lysmåler på seg som både angir hvor synlig han er, og hvorvidt noen har sett ham/er på utkikk etter ham. Denne måleren er som resten av HUD-et minimalistisk, og gjør at hovedfokuset ligger på spillopplevelsen – ikke alskens målere og parametere. Et hendig minikart angir til enhver tid hvor fiender befinner seg, mens du kan åpne et større kart når du skal studere målsetningene dine nøyere.
Uansett hvor god du er til å luske rundt, før eller senere blir det nok en skramme eller et skuddsår på deg også. Medisinskrin kan du bare drømme om, for de er borte vekk. Hvis Sam blir skutt, blir han naturligvis skadet. Denne skaden leges om du kommer deg bort og holder deg unna ild en liten stund. Flere skudd på rappen betyr imidlertid døden, her er det ingen kjære mor. Om du er skuddredd er muligheten til å lagre når som helst kjærkommen. Denne sikkerhetsventilen knekker kanskje litt av den iboende spenningen i spillet – man må liksom klare seg til neste sjekkpunkt uten lagring. Men du slipper jo å spille store strekk om og om igjen hvis du sitter fast. Dette er positivt, for det er faktisk steder der du rett og slett ikke har peiling på hva du skal gjøre, og dør som en konsekvens av din uvitenhet. Uklare mål er for øvrig et lite problem i Double Agent, men spillet reddes altså av lagringsfunksjonen.
Fiender er det nok av i Double Agent, men de virker å ha blitt rekruttert fra vidt forskjellige bakgrunner. Enkelte er svært smarte og har sikkert doktorgrad i å være ond håndlanger. Når de får nyss i at du lusker rundt, gir de seg ikke med det første. Dessuten er de beste fiendene for skikkelige skarpskyttere å regne. Dessverre har håndlangerskolen et begrenset antall plasser, og det er mange ufaglærte skurker i dette spillet også. Disse kan du tvinne rundt lillefingeren for de virker både døve og blinde. Idiotene er kanskje billige i drift, men er ingen match for Sam Fisher. Når et spill blir for lett, risikerer det også å bli kjedelig – totalopplevelsen får seg dermed en liten ripe av varierende kunstig intelligens.
Dingser og prosenter
Etter endt brett får du selvsagt servert et vell av statistikker og informasjon. Her får du en oversikt over hvilke oppdrag du klarte, og om du har låst opp bonusmateriale. Hvis du klarer oppdrag markert med en stjerne låses nemlig nye dingser opp, til glede for alle teknoentusiaster. Nå er det ikke så mye nytt å melde på denne fronten heller, men det er alltid moro å skyte et lite klistrekamera på veggen bak fienden – for så å gasse ham bevisstløs. Du får også informasjon om hvor god snikeinnsats du har gjort. Det vanker nemlig poengstraff for å bli oppdaget, unødvendig dreping og så videre. Det går på selvtilliten løs om du kommer deg igjennom med minus 42 prosent i score. Da har du rett og slett gjort en for slapp innsats.
Double Agent er en svært behagelig opplevelse for dine øyne, spesielt om du er den heldige eier av en skikkelig HD-TV. De ulike brettene er glimrende rent teknisk, og den gode grafikken er svært stemningsskapende. Fallende snø i Russland, eller brennende hete i Afrika – du er rett og slett i Sams sko hele tiden. Spillet er jevnt over ”lysere”, det betyr at du ikke beveger deg så mye i mørket. Dermed slipper du unna nattbriller og lignende. På den måten får du et skikkelig inntrykk av brettene. Tidligere var mye av Splinter Cell en grønn gugge, nå er spillet langt mer fargerikt. Et pent ytre gjør dessverre at spillet hakker under de verste actionscenene, noe som naturligvis ikke skal skje. Dessuten er ikke spillet fritt for insekter (les: bugs), jeg opplevde blant annet at spillet nesten stoppet opp fordi et av mine ofre forgjeves forsøkte å falle ned fra stolen han satt på. Lastetidene er også litt i overkant av man bør forvente på Xbox 360, men ventingen bli holdbar av stilig pausemusikk og spennende mellomsekvenser.
Lyden er mye av beholdningen i et snikespill, og her har Splinter Cell-serien alltid gjort en god jobb. Den ferskeste utgaven er ikke noe unntak, her er det mye snacks for ørene dine. Med et skikkelig anlegg blir øresnopet minst like viktig som det visuelle, for bruken av retningsbestemt lyd er strålende. Dessuten har musikken blitt et verktøy som høyner spenningen og gir intense opplevelser når fiender nærmer seg. Stemmegivningen er bunnsolid, og Michael Ironside fortsetter å levere som superspion. Det er også gledelig at man fletter inn humor relativt ofte, dette gjør nemlig at klisjeer effektivt blir drept.
Når du er ferdig med enspillerdelen, har tiden kommet for å vise dine evner på nettet. Her kan du enten spille som lure spioner eller skyteglade soldater. Det spilles tre mot tre, der spionene bedriver datakriminalitet mens soldatene rett og slett er skyteglade skurker. Man kan danne miniklaner i en flerspillerdel som fremstår som et separat spill – mer underholdning for pengene altså. Flerspillerdelen er god enten du liker planlegging og samarbeid, eller om du får ståpels av å trykke inn avtrekkeren så ofte som mulig. Flyten virker god med seks spillere på de relativt komplekse kartene, så her får ren spillglede stå alene i fokus.
Konklusjon
Historiefortellingen og Sams balansegang mellom det gode og det onde er det som definerer Splinter Cell: Double Agent. Du får virkelig et forhold til Sam og bryr deg om hans velvære. Dessuten har brettene blitt litt større og mer spennende – i tillegg til at mørket ikke dominerer så mye som tidligere. Spillets første timer er voldsomt engasjerende, men etter hvert skinner det dessverre igjennom at mange av spillelementene i Double Agent er brukt før. Enkelte er fortsatt gode, og løfter spenningskurven. Likevel er det begrenset hvor morsomt det er å dirke låser og hacke PC-er i nok et Sam Fisher – eventyr. En morsom flerspillerdel trekker opp, og totalpakken blir dermed solid. Vår snikevenn har kanskje fått ny sveis og lurer kvinnelige skurker med sin machosjarm, men i bunnen er han den samme gamle. Løp og snik!
Merk: Denne anmeldelsen er utelukkende basert på testing av Xbox 360-versjonen. Versjonene for Xbox, GameCube og PlayStation 2 slippes i butikk 27. oktober, mens PC-versjonen slippes 3. november. Wii-versjonen slippes 8. desember.
