Mannen med den verdensvante sarkasmen og bassrøsten har riktignok blitt nærmest stum siden sist, noe som kan krediteres til DS-ens begrensede 128 MiB-minnebrikker, men ellers er han den samme gamle. Hans arbeidsgiver er fortsatt en ytterst hemmelig avdeling av amerikansk etteretning, hans mål er fortsatt hackere, maktsyke ikke-amerikanere og militære organisasjoner, og han baserer seg fortsatt på mørke skygger og en uhorvelig mengde praktisk plasserte luftsjakter for å nå sine mål. Når skal terroristene lære at flombelysning og tette luftanlegg ville kunnet spart dem for mye trøbbel?
DS-versjonen av tredje generasjon Splinter Cell er en salig blanding av positive og negative punkter. Hvis du har planer om å gå til innkjøp av spillet, bør du være klar over tre ting: For det første er bilderaten elendig – alt hakker. For det andre er det snakk om et i utgangspunktet komplisert snikespill, som nå med nødvendighet har blitt nedgradert og presset på plass på en rekke måter. Og det tredje? Ingen av disse temmelig vesentlige innvendingene hindrer spillet i å være en engasjerende opplevelse når det kommer til stykket.
Chaos Theory har nemlig klart å bevare de fleste av de mest sentrale gledene ved sjangeren. Gleden over å snike seg forbi akkurat idét et kamera er vendt bort, gleden over å gripe en vakt om halsen og plassere hånden resolutt foran munnen hans før han rekker å reagere, gleden over å infiltrere tungt bevoktede institusjoner til tonene av stemningssettende trommeslag og melodilinjer. Det er ikke i nærheten av å oppnå den intensiteten et bedre lydanlegg, en større skjerm og en mer kapabel 3D-prossessor kan frambringe, men det er bra nok til at vi ikke helt sjelden småfryder oss over hvor smart vi løser situasjonene, og hvor tøffe vi ser ut der vi kryper under nesene til vakter som ikke skjønner noen verdens ting.
Mye å utsette
Opplevelsen kommer imidlertid først dit etter at man har revet seg litt i håret over alle manglene. Som nevnt er bilderaten svært dårlig, og det virker som spillet kunne trengt mange uker til med optimaliseringer i grafikkmotoren. Slik det er nå, trasker det av gårde med mellom ti og femten bilder i sekundet, med enda lavere (les: uspillbare) bilderater hvis du skrur på varme- eller nattbriller. Alt føles derfor umiddelbart ganske klønete, men selv om det ikke blir bedre utover i spillet, venner man seg til å leve med det. Det synes nesten som om utviklerne har innsett spillets begrensninger her: Verken nattsyn eller varmesyn er egentlig lenger nødvendige for å forstå spillsituasjonene, selv om varmesynet brukes med hell noen steder for å signalisere laseralarmer.
Et annet aspekt som krever tid å venne seg til er de overkompliserte kontrollene. Utviklerne har forsøkt å frambringe så mye som mulig av konsollutgavenes muligheter, og via dette har man kommet fram til en løsning som bruker absolutt alle DS-knappene (åtte i alt), styrekrysset og pekeskjermen. Dette medfører at man må veksle mellom å peke og å trykke når man f.eks. skal åpne dører eller hacke terminaler. Det er veldig lite intuitivt, og selv om man venner seg til også dette hadde vi heller sett at utviklerne tok mot til seg til å redefinere litt mer av spillflyten. Det er ikke så lett å avgjøre nøyaktig hvordan det burde tatt seg ut, men slik det er nå, er det ganske tydelig at utganspunktet var konstruert for en mer knappe- og spakerik kontroller.
I det minste fører dette til at de aller fleste bevegelsene og triksene er bevart. Du kan fortsatt henge fra rør i taket, du kan lene deg mot vegger, du kan krype og løpe framover, bruke optisk kabel for å titte under dører, hacke datamaskiner, brase inn dører hvis det står noen på den andre siden, fire deg ned liner, og så videre. Imidlertid er det noen vesentlige momenter som uteblir: Det er ikke mulig å skyte ut lamper lenger, du har ikke lenger en lydmåler som forteller deg hvor mye bråk du lager, og du kan glemme å fyre av skudd når du står lent rundt et hjørne. Igjen ting som sikkert vil irritere Splinter Cell-fanatikere, men samtidig mangler vi klarer oss fint uten. Sannsynligvis hadde spillflyten hatt godt av å kaste enda flere detaljer på båten, og i stedet sørge for bedre bevegelighet og mer raffinerte grunnteknikker for Sam selv, men det er neppe en retning Ubisoft er interessert i å ta serien.
Tenk før du fyrer av
Av andre problemer bør det nevnes at du nå blir pent nødt til å forkaste kjappe skuddvekslinger som en løsning. Hvis du blir oppdaget akkurat når du minst ventet det, er ditt beste kort som oftest å sette av gårde mot nærmeste mørke hjørne, og slett ikke å finne fram den lyddempede pistolen. Innen du hadde rukket å finne fram pistolen og sikte deg inn på fienden, ville du nemlig vært død, etter tre-fire skudd i torsoen. Det er en hard verden der ute, naturligvis, men den blir ikke mykere av å måtte flytte høyrehånden fram og tilbake mellom pekeskjerm og knapper for noe så enkelt som å skyte ned en enkelt fiende.
Dette poenget masseres inn ved spillets tilbakevendende forhåndsdefinerte lagrepunkter. Etterhvert blir det ganske langt mellom hvert sted spillet lar deg lagre, noe som fører til at du helst kun benytter teknikker du føler du kan stole på. Kjapp triggeraction er som nevnt ikke blant dem. Lagringsoppsettet fungerer imidlertid også på mange måter positivt – det sørger klart for mer intensitet når litt mer står på spill. Man risikerer å måtte spille om igjen de siste ti minuttene hvis man mislykkes, noe som naturligvis medfører at man blir mer oppmerksom på omgivelsene, og mer innstilt på å planlegge før man handler.
Utfordringen er nemlig påtagelig, noe også de litt skrantne utstyrslagrene og ammunisjonsreservene sørger for. Hvis du til enhver tid velger letteste vei ut, ved f.eks. å skyte ut alle kameraer og sikkerhetssystemer før du tør passere, vil du raskt gå tom for utstyr. Sparsomhet og elegant spill står derfor på dagsordenen, og mye av selve spillet går ut på å finne ut av hvordan en situasjon kan løses mest mulig elegant. Utformingen av områdene du beveger deg i er i så måte temmelig tilfredsstillende, og selv om det ikke alltid er så veldig vanskelig å finne den ideelle ruten, brytes alt opp i varierte og ofte stilige bolker. Man kan nesten si at spillet nyter godt av litt færre detaljer og dermed litt klarere definerte spillsymboler. Fortsatt har vi en del skitne triks: Både usynlige vegger og dører som ikke kan åpnes figurerer, men generelt føles spillet litt mindre plaget av ikke-funksjonell kosmetikk enn sine konsollstorebrødre.
Brukbart lydbilde
Lyd og musikk i Chaos Theory er dessuten temmelig oppegående. Igjen ser det ut til at den litt beskjedne lagringsplassen har påkrevet kutt i lydeffektbiblioteket, men det forhindrer ikke at det aller meste høres temmelig tilfredsstillende ut. Vaktene har riktignok ikke verdens største vokabular, og alle snakker likt, men ut over det har vi her både brukbare våpenlyder og en avslørende summing fra sikkerhetskameraene. Enkelt, men funksjonelt, altså, og med et viktig ekstra lag av jevnt over stemningsfull og effektiv musikk løftet rett fra konsollutgavene. Splinter Cell: Chaos Theory er kanskje det mest vellykkede "realistiske" spillet til DS hittil rent lydmessig, selv om det skal sies at konkurransen er forholdsvis laber.
Når det gjelder spillets flerspillerdel, er den såpass omfattende at den lett kan utgjøre størsteparten av spillets varighet, gitt at du også får minst en, helst tre, av kameratene dine til å kjøpe spillet. Som på konsollutgaven finnes det både en samarbeidsmodus og en spion-mot-soldat-modus, hvorav førstnevnte kan pløyes gjennom på et par-tre timer med litt møye, og hvor sistnevnte potensielt kan vare i mange titalls timer. Samarbeidsmodusen baserer seg på at man spiller to litt ulike spioner: den ene har overvekt av voldelige midler, mens den andre er mer av en hacker. Gjennom brettene gjelder det så å kombinere hverandres evner på best mulig måte, for å følge en enkel liten historie som strekker seg over fem etapper. Som alltid er det ekstra moro bare det at man i det hele tatt kan samarbeide på brett, og den trådløse oppkoplingen fungerer smertefritt. Nivåutformingen er dessuten brukbar, slik at dette blir en god opplevelse så lenge det varer.
Versus-modusen fungerer også ganske godt, selv om man her merker at to spillere er litt i minste laget, og at dere helst bør være fire for å få fullt utbytte av spillet. To spioner settes da opp mot to soldater, og oppgaven er å hacke seg gjennom tre av fire datamaskiner som er plassert rundt på de temmelig omfattende brettene. Selve hackingen tar imidlertid tid, og når spionene er i ferd med å jobbe med dette, kan soldatene lett se at en maskin i den retningen nå er i bruk. På denne måten tvinges spillerne inn i en taktisk lek mot klokken og hverandre: Det er slutt enten hvis tiden renner ut uten at agentene får utført hackingen, eller hvis våpenfolket får skutt ned spionene tilstrekkelig mange ganger. Med andre ord vil de sleipe sortkledde gjøre lurt i å bevege seg mest mulig utenfor synsrekkevidde, gjerne i sjakter og liknende, men samtidig må de altså avsløre seg om de skal få aksessert dataterminalene. Det hele er elegant og forholdsvis oversiktlig, men også flerspillermodusen kunne blitt markant bedre om kontroller og bilderate hadde vært litt mer å skryte av.
Konklusjon
Splinter Cell: Chaos Theory til DS er nettopp et slikt ambisiøst, fullvokst actionspill som vi har ønsket oss, et spill som ikke nøler med å tilby både en ti timer lang enspillerkampanje og to gode flerspillermoduser. Det vi imidlertid ikke ønsket oss, var et knotete kontrolloppsett og en opplevelse full av hakking. Etter en stund venner man seg riktignok til det meste, og det er ikke så slitsomt at det ikke lenger er spillbart, men disse to hovedproblemene setter likevel sitt preg på alt spillet har å vise fram. Likevel makter altså denne utgaven av Chaos Theory å underholde og glede gjennom en variert områdeutforming, artige situasjoner og en smått original flerspillerbit. At spillet kunne vært bedre på en rekke områder blir i så måte litt irrelevant: Vil du ha en håndholdt Splinter Cell, og kan du leve med de nevnte problemene, er dette nær ved å være en brukbar investering. For deg som derimot ikke takler mer lusking i mørke kroker nå, er dette sannsynligvis en tittel du bør overse.
