Jeg flyr i Mach 2 med ild i håret og deler ut raketter som om de var sukkertøy, men i det jeg skal avslutte med en imponerende loop kreperer flyet, og jeg fyker mot bakken som et lodd. Panikken tar meg, jeg biter hardt i leppa og røsker i stikka - det gikk bra, ihvertfall denne gangen.

For i likhet med flyturen min, begynner HAWX bra – veldig bra, men som med flyturen min, ender det hele få meter unna kollisjon. For HAWX gjør mye riktig, problemet er at det gjør mye feil også. Resultatet blir noe litt over middelmådig, noe som er fryktelig synd – for potensialet er absolutt tilstede.

Platt kampanje

Året er 2014, militære privatselskaper har vokst seg fete og snuser på stadig større konflikter. Samtidig faser flere land ned sine forsvar, til fordel for de privateide militærselskapene. Dette er noe som naturligvis går utover deg – David Crenshaw, en særdeles dyktig pilot i High Altitude Warfare-eXperimental -skvadronen. I fare for å stå uten jobb, takker du og skvadronen din ja til et særdeles lukrativt tilbud fra Artemis, et av de større private militærselskapene.

Etter noen roserøde år i tjeneste for Artemis, begynner det selvsagt å skjære seg – en eskalerende konflikt i Sør-Amerika er blitt såpass alvorlig at USA ser seg nødt til å gripe inn, noe Artemis, som har et økonomisk motiv for å holde konflikten i gang, liker dårlig.

Bundet av sine klienters ønsker må likevel Artemis gjøre sitt for å hjelpe USA i konflikten, noe de liker desto mindre. Beskjeden er klar i det du strammer selene før et eskorteoppdrag av amerikanske elitesoldater, tilby et absolutt minimum av støtte til de amerikanske styrkene. Forutsigbart nok, går selvsagt oppdraget rett vest, og de amerikanske elitestyrkene blir utelukkende avhengig av din luftstøtte – men Artemis nekter, og ber deg fly hjem. Men som en god patriot blir dette for meget for Crenshaw, som velger å gå imot direkte ordre.

Etter flere lignende hendelser får Artemis nok, og etter et større oppgjør i Sør-Amerika, går de til frontalangrep på USA. En invasjon av amerikansk jord er et faktum. Dette får selvsagt Crenshaw til å se rødt, som snur ryggen mot sin arbeidsgiver, og returner til det amerikanske luftforsvaret.

Kampanjen har dessverre flere problemer, i hovedsak at den er kjedelig forutsigbar. Man venter hele tiden på det store høydepunktet, som dessverre aldri kommer. Bedre blir det ikke av at mesteparten av historien blir fortalt gjennom et lite sidevindu (i likhet med Ghost Recon-spillene), noe som dessverre ikke fungerer av flere årsaker: jagerfly bråker, desto større jetmotor, desto verre. Merkelig nok vil du nå og da oppleve at noen prøver å skyte på deg, noe som fører til blinkende røde lys og alarmerende lyder. Noe som løper faren for å forstyrre deg – litt – mens du prøver å fokusere på mellomsekvensen.

Dessverre har det også sneket seg inn flere logiske brister, for eksempel i nevnte eskorteoppdrag fjerner Artemis muligheten til å bruke missiler for å forhindre Crenshaw i å hjelpe elitestyrkene. Hvorfor i all verden gjør de da ikke det samme i et senere oppdrag, hvor man sloss mot dem, i deres fly? Mystisk.

Joda, jeg hørte deg

Bedre blir det ikke av de pinlige tamme kommentarene fra lagkameratene dine, som repeteres til det kjedsommelige – gjerne midt i nevnte mellomsekvenser. Hvorfor dette ikke har blitt luket ut kan man bare spekulere i. Ikke er det lagt noe særlig arbeid i timingen på kommentarene heller, jeg opplevde for eksempel flere ganger rett etter å ha mottatt gratulasjoner for en godt utført jobb, at lagkameratene kom med gullkorn som: "Pass på! Du har en fiende bak deg!"

Variasjon? Nei takk.

I motsetning til i spill flest, er variasjonen noe som faktisk drar kampanjen i negativ retning. Utviklerne har tydeligvis tenkt at det blir for ensformig med utelukkende dogfights, og har derfor lagt inn drøssevis av forskjellige oppdrag – som faktisk ikke er velkomne. Luft-til-bakke er dørgende kjedelig i HAWX, i all hovedsak fordi det ikke presenterer noen utfordring – bakkemålene er verken vanskelig å treffe, eller farlige. Det virker som utviklerne til en viss grad har vært klar over dette, og har derfor forsøkt å variere ytterligere med forskjellige oppdrag som krever at du må holde deg over/under en viss høyde, mens du flyr fra checkpoint til checkpoint – heller ikke særlig spennende. De få oppdragene som derimot fungerer er de der du utelukkende skyter ned andre fly, og/eller må eskortere andre fly. Disse oppdragene presenterer ofte noen ordentlige utfordringer som får adrenalinet til å pumpe – derfor er det veldig synd at det er såpass få av dem.

Flust av fly, liten forskjell

Et punkt hvor derimot HAWX virkelig imponerer er utvalget av fly, her finner vi hele 50 stykker, som eksempelvis velkjente F-16, Jas Gripen, Raptor og Norges kommende stolthet, F-35.

Dessverre er det nokså liten forskjell i hvordan de forskjellige flyene føles, det er for eksempel tilnærmet ingen forskjell mellom det aldrende F-14 og nykommeren F-22 Raptor. Dette er veldig synd – ettersom spillet har et utmerket system som lar deg stige i gradene, med nye fly som belønning. Selvfølgelig er det en viss forskjell mellom gamlingen SU-25 og nykommeren Raptor, men langtifra så stor forskjell man skulle tro – jeg ble for eksempel flere ganger skutt ned av fly som i teorien ikke engang skulle kunne se meg i min toppmoderne jager.

Dette er noe som blir ytterligere understreket av at eksempelvis stealth-flyet F-117 Nighthawk i HAWX har blitt en fullt brukbar jager, noe som i virkeligheten er umulig. Det samme gjelder forøvrig blant annet velkjente A-10 Thunderbolt (tenk massiv kanon) som plutselig fungerer utmerket som et multi-rolle fly, til tross for at flyet i virkeligheten utelukkende er laget for bakkestøtte.

Mye av skylden for dette må nok den såkalte "assistanse av"-modusen ta. Normalt kan man velge å fly fra 3 kameravinkler, enten utenfra (tredje-person), innenfra (cockpit) eller førsteperson (kun HUD). Disse vinklene betegnes som "assistanse på". Men man har også nevnte av-modus. Her ser man flyet fra en slags kino-vinkel, noe som lar deg i langt større grad presse flyet ditt til grensen og strengt talt forbi hva fysikken tillater. Bortsett fra noen kameraproblemer nå og da, fungerer dette stort sett veldig bra, men samtidig tillater den flyvning i beste Maverick-stil med hvilket som helst fly.

Derfor blir spørsmålet, om realisme er tilsidesatt for arkade-egenskaper – hvorfor da inkludere såpass mange fly, om ingen av deres særtrekk er bevart? Hadde det ikke da vært bedre å heller inkludere for eksempel 20 fly, som heller var vesentlig forskjellige?

Flotte skyer

Hva det visuelle angår er HAWX nokså flott, uten å utprege seg i særlig grad. Flyene har troverdige størrelseforhold i forhold til bakken, og landskapet er tidvis særdeles lekkert – dogfights mellom fjelltopper er som tatt ut fra de beste Top Gun-scenene. Flyene er svært detaljerte, og ser veldig majestetiske ut når de pløyer gjennom skyene. Om noe kritisk skal sies om det visuelle, er det at man ofte kan lure på hva som er opp og ned på flyet når man flyr i nevnte "assistanse av"-modus.

... men tam lyd

Hva lyd angår er den dessverre ikke like imponerende. Skuffelsen var for eksempel stor da jeg skulle spinne opp monsterkanonen på tidligere nevnte A-10, og oppdaget at lyden som kom, knapt var forskjellig fra hvilken som helst annen kanon i spillet. Ei har selve flyene noen særlig særegen lyd, noe som også skuffer – lyden av nærgående Migs er for eksempelvis nokså unik, derfor er det synd man ikke får oppleve den i HAWX.

Uheldigvis er det ikke bare flyene som lider av svak lyd. Stemmeskuespillet i mellomsekvensene imponerer heller ikke på noen måte. Har du for eksempel spilt noen av de siste Ghost Recon-spillene vil du nok lure på hvorfor kaptein Mitchell nå høres ut som en steroidape, kontra den rolige og autoritære stemmen han har i Ghost Recon. I så måte er det kanskje like greit at det stort sett er umulig å høre hva som sies uansett ...

Enkelt og lettfattelig

Av hva selve flyvingen angår, er den lett som en lek. Knappene er stort sett der du forventer at de skal være, og verken tønneruller eller looper tar lang tid å lære. I nevnte "assistanse av"-modus kan du foreta noen særdeles halsbrekkende manøvrer relativt lett, selv om du nok må forvente å befinne deg i en "stall" nokså ofte.

I kamp vil du i 90% av tilfellene benytte deg av de såkalte Joint Strike-rakettene, noe som forsåvidt fungerer greit. Typisk må du ha målet i siktet mellom én-to sekunder før du får en tone, som indikerer at du er låst på motstanderen. Derfra er det bare å fyre i vei, og såfremt vinkelen og avstanden ikke er for stor, smeller det etter få sekunder. Man har en del andre varianter av raketter også, som for eksempel rakettpoder og Multi-AA raketter. Sistnevnte lar deg treffe flere mål samtidig, men krever til gjengjeld en nokså flat vinkel for å treffe.

Du har også den selvsagte innebygde kanonen for nærkamp, men denne er såpass vanskelig å treffe med at den sjelden brukes. Klarer du dog å ta ned en fiende med kanonen, blir du belønnet med et høyere beløp erfaringspoeng, kontra om du kun bruker raketter.

Relativt grei flerspiller

Det var stor forventning jeg startet flerspilleren i HAWX, den inneholder jo tross alt det som faktisk fungerer i HAWX, dogfights. Selv om flerspilleren på god vei leverer akkurat slik man forventer, er det litt skuffende at man finner en del grove balansefeil. Eksempelvis vil de som har spilt gjennom kampanjen starte på cirka erfaringsnivå 22, noe som vil tilsvare at man har låst opp en rekke farlige fly og våpen – kontra hva man har på nivå 1. Derfor sier det seg selv at det blir til en viss grad rått parti om spillere på nivå 1 og 22 møtes. Dette burde være løst ved at enten alle spillere startet på på nivå 1 i flerspilleren, eller ved at systemet som finner kamper, finner motstandere i jevnest mulig nivå som deg.

En annen nokså uheldig feil er at det under kamper ikke korrigeres for lagkamerater som forlater spillet – undertegnede fant seg for eksempel flere ganger undertallig i 3:1-forhold, noe som etterhvert ble nokså kjedelig. Dog er det lov å håpe på at dette er noe som vil bli korrigert i en kommende patch.

Konklusjon

Det er med en liten skuffelse at jeg må fastslå at HAWX dessverre ikke når opp til det nivået jeg håpet på. Det har absolutt sine lyspunkt med noen særdeles hektiske dogfights i kombinasjon med spektakulære landskap, men det hjelper dessverre lite når det er få av de. Jeg forstår at utvikleren trodde det ville bli ensformig med kun luft-til-luft, men heller det – enn dørgende kjedelige variasjoner.

Kampanjen har tilnærmet null gjenspillingsverdi takket være dårlig historiefortelling og irriterende mellomsekvenser, i kombinasjon med et forutsigbart plot. Flerspilleren redder heldigvis spillet til en viss grad, og forhåpentligvis vil nevnte feil bli rettet snarest. Spørsmålet blir likevel hvor lenge flerspilleren klarer å holde interessen oppe, når belønningen av nye erfaringsnivå er såpass vag.

Om du har en brennende interesse for jagerfly vil nok gleden av HAWX være todelt, på den ene siden finner du et imponerende utvalg av fly, men på den andre siden føles de nokså like. Er du derimot kun ute etter litt høytflygende og hjernedød underholding, kan du med relativ trygghet skaffe deg HAWX.

Merk: Kun Xbox-360 utgaven av spillet er testet, spillet er også kommet til Playstation 3, og vil komme til PC den 19. mars.