Vi får alt for få flyspill for tiden. Ikke bare er krigsfly (både av moderne og historisk art) utrolig kule, i alle fall i mine litt umodne øyne, men det å kunne fly er jo en drøm menneskeheten har hatt i tusenvis av år. Heldigvis dukker det av og til opp et nytt spill eller to. I fjor fikk vi for eksempel IL-2: Birds of Prey (som ble lansert på PC i år), og de mest seriøse simulatorfantastene kan kose seg med spill som Rise of Flight på PC. Høstens store flyspill er HAWX 2, fra Ubisoft. Dette spillet er ikke tiltenkt simulatorelskerne, men stiller til gjengjeld siktet mot «vanlige gamere» som har sansen for fly.
Opprørere, nasjonalister, bla, bla, bla
HAWX 2 er basert på en historie Tom Clancy har kokt opp, og det betyr at du har hørt den mange ganger før. Arabiske opprørere, russiske separatister, tyveri av atomvåpen. Og så videre. Historien er like gørrkjedelig som jeg får den til å høres ut. Om ingen i Ubisoft snart angrer på at selskapet brukte millioner for å sikre seg de eksklusive rettighetene til å lage Tom Clancy-spill i en mannsalder, må det franske selskapet investere mye i virkelighetsforvrengende dop.
Heldigvis betyr ikke historien så fryktelig mye mer enn at du har et halvtroverdig bakteppe for all drepingen, og spillet har dessuten andre fordeler å skilte med. Det ser for eksempel svært lekkert ut, takket være spillmiljøer basert på satelittbilder, lekre Top Gun-aktige solnedganger og massevis av effekter. Illusjonen brytes riktignok litt når du kommer for nær bakken, men da går ting så raskt at det er sjeldent du får med deg svakhetene uansett.
Det hjelper forresten at du får se handlingen fra detaljerte cockpiter. Dette er i mine øyne essensielt i flyspill. Det er rett og slett ikke det samme hvis du kun får se flyet bakfra, slik som i arkadeflyspill hvor utviklerne har vært for late til å modellere gode cockpiter. En annen ting jeg liker med spillet er at du får lov til å lette (og lande) selv. Landingen er nok cirka hundre ganger mer komplisert i virkeligheten, men det at utviklerne har inkludert det gir spillet et litt ekstra autentisk preg som jeg er veldig glad for.
Selve spillet er i bunn og grunn et helt ordinært arkadeflyspill. I løpet av den lineære kampanjen får du sette deg inn i en haug forskjellige toppmoderne krigsfly, inkludert gode, gamle F-16 og min egen personlige favoritt, A-10: Warthog (med sitt enorme beist av en en maskinkanon). Du må finne deg i å kjempe mot både andre fly og mål på bakken, ofte i kombinasjon. Oppdragene er skriptede og har ofte flere deler, og heldigvis lagres spillet ved sjekkpunkter underveis.
Spillet kan bli veldig intenst når flyene suser rundt deg og missilene flyr i alle retninger, og det gjelder å holde tungen rett i munnen. Samtidig som du prøver å unngå å bli like svevedyktig som en sveitserost, må du forsøke å prioritere målene dine. Skal du fokusere på å skyte ned forfølgende fly, eller skal du konsentrere deg om bakkemål før dine mer jordnære allierte blir sprengt til himmels? Når du kommer inn i spillflyten er det lett å glemme alt utenfor skjermen, og leve seg totalt inn i spillets eksplosive univers.
Ensformig?
Et vanlig problem med arkadeflyspill er at de ofte blir litt ensformig etter hvert som du spiller. Den ene luftkampen minner mye om den andre, og bakkemålene ser du stort sett ikke så mye til uansett. Forhåpentligvis er de sprengt i lufta lenge før du rent visuelt får se om du beskyter en stridsvogn eller en troppetransport, så i praksis føles det helt likt selv om du selvsagt får beskjed om hva det faktisk er du har i siktet.
HAWX 2 forsøker å løse dette ved å gi deg varierte oppdrag. Noen setter deg for eksempel i det som best kan beskrives som et flygende slagskip, og er rene skytegallerier (som minner om et par oppdrag fra Modern Warfare-spillene). Andre lar deg fly droner og bruke spionutstyr for å lytte på mistenkelige personer og markere mål som andre kan angripe. Disse fungerer helt greit som småmåltid mellom hovedrettene, men de er ikke fryktelig minneverdige, alt i alt. Dessuten gjentas også disse flere ganger, og blir litt slitsomme til slutt.
Det jeg egentlig savner er litt mer ambisjoner fra utviklerne. På nittitallet fikk vi flere flyspill med dynamiske slagmarker og ikke-lineære kampanjer, hvor du selv fikk velge mål for oppdraget, og hvor alt påvirket hverandre. Hvis du for eksempel tok ut antiluftskytset i ett oppdrag, kunne du ta knekken på mål lenger inne i det neste. Hvis du tok ut en flybase ville luftrommet bli tryggere. Et eksempel på dette er Falcon 4.0, som kom ut i 1998. Slike dynamiske kampanjer gir flyspill et ekstra strategisk element, og jeg synes det er veldig synd at dagens flyspillutviklere ikke jobber videre på denne ideen. HAWX 2 er et spill som skriker etter noe litt mer spennende enn en lineær serie skriptede oppdrag.
Fluekamp
Men det er ikke bare ambisjonsnivået det skorter på i dette spillet. Den kunstige intelligensen er nemlig ikke den aller beste, og det er egentlig sjeldent fienden klarer å skyte deg ned. I stedet sirkler de rundt deg som irriterende fluer som absolutt vil sette seg på hodet ditt, litt for nærme til at verken de eller deg klarer å få inn særlig mange fulltreffere. Dermed hales kampene ut, og ditt eneste håp blir å ta dem ut med maskingeværet. Du får heller ikke særlig mye hjelp av dine allierte, som tilsynelatende har fått utlevert pappmissiler ladet med svartkrutt.
Siden fienden ikke er særlig smarte, prøver utviklerne å utjevne oddsene ved å sende mange av dem etter deg samtidig. Dette kan være veldig frustrerende til tider, mest fordi du distraheres fra å få utført det du egentlig skal gjøre. Jeg opplevde gang på gang å tape oppdrag fordi det egentlige målet mitt var å beskytte noen på bakken, samtidig som jeg hadde cirka hundre fly på nakken, som jeg måtte kvitte meg med før jeg kunne konsentrere meg om den virkelige jobben.
Det å gang på gang bli skoldet av mine virtuelle overordnede fordi jeg ikke klarer å tilby luftstøtte til bakketroppene blir rett og slett fryktelig slitsomt når grunnen gang på gang er at jeg havner i de reneste myggsvermer av irriterende fiendefly som ingen gadd å hjelpe meg med. Det er litt merkelig at absolutt alt står og faller på akkurat meg, hva slags amatører er det egentlig jeg slåss sammen med i dette spillet?
Profesjonell hjelp
Heldigvis er det mulig å fordele byrden. Spillet støtter nemlig samarbeid over Internett (eller lokalt, om du har flere maskiner i husholdningen), og da kan man få langt mer kompetente vingmenn. Spillet har ikke noen egen samarbeidskampanje, men du kan spille gjennom kampanjeoppdragene fra enspillermodus ett og ett. Nye oppdrag låses opp akkurat som i enspillermodus, så det er mulig å spille hele kampanjen i samarbeidsmodus om du ønsker det.
I min erfaring er det ikke vanskelig å finne villige medspillere, og spillet er mye lettere når det er flere kompetente piloter i luften samtidig. Det er også langt artigere, uansett hvor godt man samarbeider eller ikke. Med en gang fienden får litt flere reelle mål å konsentrere seg om føles det mye lettere å bare gjøre det man skal i stedet for å måtte sjonglere alt for mange baller samtidig, som man ofte må når man er alene.
Konklusjon
HAWX 2 er langt fra noen flysimulator, men takket være virtuelle cockpiter og detaljer som manuell letting og landing føles det litt mer autentisk en mange andre arkadeflyspill. I tillegg leverer det massevis av intens og eksplosiv moro, over flotte og detaljerte miljøer. Samtidig plages det av svak kunstig intelligens (spesielt hos dine datastyrte allierte), tidvis frustrerende odds mot deg og litt ensformige oppdrag.
Hvis du er på jakt etter litt kjapp action i luften er det langt fra noe dårlig kjøp, men jeg tror neppe det er et spill som holder deg fengslet i uke etter uke. Merk uansett at spillet lett blir frustrerende på egenhånd, så du bør være forberedt på å hente inn hjelp fra andre spillere for å få maksimal glede av spillet.
