Vanskelig
Ghost Recon er et veldig vanskelig spill. Noe av det vanskeligste jeg har vært borti. Dette kommer av at og Ghost Recon er bygd på Rainbow Six sitt one shot, one kill prinsipp. Blir du skutt er du død, er du heldig klarer du å halte deg i sikkerhet. Er du uforsiktig en gang til, er du dog kjapt likvidert. Spillet møter her også sitt problem, hovedsakelig i single player opplevelsen. Oppdragene er enten pinlig lette eller umulige. Det finnes ingen mellomting. Dette kommer av at din taktikk er alfa, omega og mange greske bokstaver til. Med en god taktikk kan du svært enkelt plukke ned det som finnes av fiender. Noen små feilsteg og du kan likeså godt begynne på nytt. Det er ikke få ganger jeg har blitt drept uten å ha en anelse om hvor fienden befant seg. Slik fører til ødelagte tastatur og rungende banneord. Det hele bunner nesten alltid i at taktikken min ikke fungerte.
Ghost Recon er simpelthen et spill for de som liker å ta seg god tid. Ett oppdrag kan ikke gjennomføres på raskere enn en time hvis du skal gjøre det skikkelig. Jeg vil sterkt råde deg til å starte på nytt hvis du mister en mann. Du bør nemlig ta deg til dette, for hvis du klarer alle oppgavene dine får du en spesialist. Disse er spesialsoldater som er mye bedre enn dine vanlige medhjelpere. Spesialistene har også våpen de andre ikke har, og de begynner med høyere ferdighetspoeng enn dine vanlige soldater. Legg merke til begynner, det har nemlig blitt lagt til et rollespill element i Ghost Recon. Etter hvert fullført oppdrag får du ett poeng du kan tildele forskjellige ferdighets kategorier. Du kan for eksempel alltid oppgradere en snipers våpen ferdighet, og han blir virkelig dødelig etter en stund. Et slikt system er også tvingende nødvendig, siden en kompetent AI er avgjørende for din suksess. I senere oppdrag er motstanden så smart og treffsikker at selv dine egne supersoldater ofte smaker fiendens bly.
Irriterende småfeil
Under overflaten skuffer ikke Ghost Recon, men det øyet møter er ikke like imponerende. Grafikkmotoren er ny, men bygd på gamle Rogue Spear sin. Dette synes tydelig, siden motorens mangler blir pinlig tydelige. Muligheten til å hoppe er fortsatt ikke til stede, noe som i seg selv er en god ting. Dette fjerne med en gang muligheten for hoppende-kyllinger-besatt-av-Quake situasjoner, men du kan heller ikke forsere de minste hindringer i terrenget. Å møte en slak skråning, og så måtte ta den lange veien rundt ødelegger noe av innlevelsen, og vi mister også mange muligheter til taktiske overraskelsesangrep.
Objekter i det fjerne har en tendens til å skimre fælt, spesielt i lave oppløsninger. Når du kjører det i 1600x1200 med all satt til max blir dette problemet så å si borte, men dette er noe de fleste ikke har mulighet til. Spillet kan likevel ikke sies å kreve mye av spillerens maskinvare. En god gammel 450hz er et beskjedent krav i dag, og spillet har fått mye skryt for å levere gode framerates selv på minimums maskinvare. Slike mangler er filleting, og grunnen til at de irriterer er fordi de ødelegger et ellers glimrende gameplay. I forhold til sine konkurrenter føles nemlig Ghost Recon veldig ”riktig”. Ghost Recon er uansett det spillet med de beste utendørs landskapene, uten konkurranse.
Suveren lyd
Der spillet ikke vinner noen premier for grafikken, er lyden simpelthen slående god. I den betydning at du slår hodet i pulten når du dukker unna motstanderens kuler. Skuddvekslinger har aldri hørtes bedre ut. Den stille, men kraftige MP5en med lyddemper, den macho OICWen, og de rungende granateksplosjonene. Alt slik du hadde forestilt deg det, og deg selv i skuddlinjen gjør at du rett og slett glemmer de grafiske manglene. Du er altfor opptatt med å krype sammen der du ligger på magen i søla, mens tracere fra fiendens kuler skyter over hodet ditt. Ja du leste riktig, tracere. Denne effekten er subtil, men for en effekt den har. Små lysglimt flyr over hodet ditt idet du søker dekning. Kulene sparker også opp småstøvskyer idet de treffer bakken rundt deg. Er det noe disse gutta kan er det å lage stemning.
