Ghost Recon Advanced Warfighter 2 imponerte for et par måneder siden med å være et av de beste krigsspillene satt i relativ nåtid, utgitt på en av de nye konsollene. Et av spillets største svakheter var at det var veldig likt sin forgjenger, som sto øverst i butikkhyllene bare ett år tidligere. Tett oppdragsløsning på forskjellige konsoller tærer på, for Mitchell og spøkelsene begynner tydelig å merke kjøret.

Konsollversjonene av spillet (PlayStation 3-versjonen slippes 24. august) ble/blir laget av gode gamle Red Storm Entertainment. PC-versjonen blir i år, som i fjor, snekret sammen av det svenske utviklerstudioet Grin, og det er flere elementer som er endret fra konsollversjonene. Ubisoft har antageligvis satt et PC-spesialisert studio på jobben fordi de vet at førstepersons skytespill møter en helt annen motstand og sett med forventninger på vår eldste spillplattform.

Spøkelsespolitikk

Den overordnede historien er den samme i de ulike versjonene, og radikalisering av USAs naboer i sør fører til en spent konflikt i USAs egen bakgård. Som den kjente kaptein Mitchell er du sammen med ditt lag med spøkelser – hurtigløsningen og selve verktøyet for amerikansk utenrikspolitikk.

Det er spesielt to ting som skiller PC-versjonen fra utgaven til www.spillverket.no/product.php?productId=58885">Xbox 360. Det første er at mens sistnevnte opererte med et slags synsvinkelkompromiss mellom tredjeperson og papegøyeperspektivet vi kjenner fra for eksempel Gears of War, er PC-versjonen en fullblods førstepersonsskyter. Dette betyr i seg selv ikke så veldig mye, men en førstepersonsskyter på PC kommer alltid til å bli behandlet som nettopp det. Det er ingen søndagstur i parken å lage slike spill. Sjangeren er oversvømt, og du skal virkelig ha noe å fare med hvis du ønsker å unngå glemmeboken.

I et overordnet perspektiv synes jeg at GRAW 2 er for anonym i skytespillkategorien. Det fremstår som en helt grei oppfølger til et nokså godt spill, men det gjør veldig lite for å skille seg ut og fornye spillopplevelsen siden sist. Slike spill trakter aldri etter en toppkarakter, enten det er med viten eller ikke.

Taktskifte

Den andre og mest kritiske kvendingen på PC-versjonen sprer ringvirkninger i hele spillet. Gameplayet har gått fra å være arkadebasert, til å få et større simulasjonselement innebygd. Den mest synlige følgen dette får, er et voldtsomt temposkifte fra den hurtige Xbox 360-versjonen til en mye mer langsom PC-utgave, og det kler ikke dette spillet.

Du har denne gangen mye større mulighet til å planlegge hvordan du skal gå frem med resten av laget ditt. Ved et tastetrykk får du opp en stor og flott kartskjerm som lar deg plotte inn ordrer til lagkameratene dine. De samme ordrene kan også gis uten å studere kartet, men det er avhengig at du ser posisjonen du vil de skal flytte seg til, angripe og så videre, med dine egne øyne. Begge grensesnittene fungerer utmerket, men det er naturlig nok enklere og mer oversiktlig å benytte seg av kartfunksjonen.

Som du sikkert skjønner kan det bli ganske store tidsbolker hvor det ikke er spesielt mye action. Det tar tid å planlegge samt å manøvrere det ubemannede overvåkningsflyet i det mexikanske fjellandskapet. Et slikt gameplay er ganske realistisk og mer i tråd med hvordan slik infiltrasjonsbasert krigføring fungerer i virkeligheten. Mye planlegging, mye manøvrering og forholdsvis små og korte kontakter med fiendtlige styrker. Dette er ikke den vanligste måten å spille førstepersonsskyter på, men noen liker mora og andre liker faren.

Passive kollegaer

Det som gjør at simulasjonselementet i enspillerdelen snubler, er først og fremst passive og lite intelligente medsoldater. Jeg føler alt for ofte at jeg må detaljstyre mine fiender, og når de til og med må ha en konkret ordre for å returnere fiendtlig ild, er det noe som ikke stemmer. De sitter i halvkoma i et dårlig kringvern og titter forsiktig ned i bakken, som om dette var det siste de ville gjøre. Det skal være unødvendig å fortelle hvordan de skal sikre og hvordan bevegelsesmønstret deres skal være ved kontakt. Tidvis føles det som om jeg er på spesialoppdrag med vernepliktige.

Situasjonen blir ikke stort bedre av at fienders kunstige intelligens er hakket over dine lagkameraters. De er i følge historien stort sett bare militante separatister, men de bytter stilling, beveger seg over store områder og kan være riktig så uforutsigbare selv på de enklere vanskelighetsgradene. På toppen av det hele kommer en nådeløs skademodell. En eneste kule er som oftest nok til at du ligger i horisontalen, og verdens to mest forhatte ord triumferer på skjermen.

Våpenfølelsen sitter i likhet med mange andre Tom Clancy-spill ganske godt, og man kan enkelt føle forskjell på ulike gevær- og pistoltyper. Jeg tror vi må henvende oss til litt den litt mer seriøse simulasjonskollegaen Armed Assault om vi skal finne en mer korrekt og realistisk våpenmodell.

Gjenspillbarhet?

I og med at PC-versjonen av GRAW 2 er såpass forskjellig fra den utgitte konsollversjonen, ser jeg ikke bort i fra at de som har spilt det tidligere, også kan ha det morsomt med denne utgaven. Til tross for at du befinner deg i de samme områdene er ikke brettene i enspillerkampanjen identiske, og dette puster friskt liv inn i spillet. Områdene ser pene ut, men jeg synes ikke spillet er like godt optimalisert som på Xbox 360, og det tar seg følgelig bedre ut i konsollversjon. Synsrekkevidden er lang og fysikkmodellene gode, men jeg savner for eksempel munningsflammer på fiendtlig ildgivning fra lengre distanse.

Om du tenker å spille noe særlig flerspiller, kan du sette et stort rødt kryss over mesteparten av forrige avsnitt. Flerspillerdelen er mer eller mindre identisk med 360-versjonens, med de samme sentralelementene som moduser og brettutvalg. Det er denne delen av spillet som lider mest av temposkiftet mellom versjonene, og jeg finner ubalansen mellom enspiller- og flerspillerdelen svært forstyrrende. Det er vanskelig å omstille seg. Soldaten din beveger seg for sakte, og fysikkmodellen er rett og slett ikke konstruert for et så høyt tempo som flerspillerdeler trakter etter. Legg til den forholdsvis dårlige grafiske optimaliseringen og nådeløsheten i kulene, og du sitter med en oppstykket flerspillerdel hvor det til syvende og sist kun handler om å se fienden først.

Konklusjon

Tom Clancy's Ghost Recon: Advanced Warfighter 2 er kort og greit ikke like morsomt på PC som på Xbox 360. For det første kler det lette arkadepreget spillet mye bedre, og det finnes en rekke førstepersonsskytere som er bedre på PC – spesielt i flerspiller. Misforstå meg rett, GRAW 2 er ikke et dårlig PC-spill, men i år som i fjor klarer ikke svenske Grin å overgå Red Storm Entertainments arbeid, og konsollversjonen blir følgelig noen hakk mer dødelig enn på skytespillenes hjemmebane.