Blod, latter og svette
Heldigvis er det bøtter med action under selve oppdraget. Eksploderende tanks og helikoptre, nervepirrende sniking gjennom tett skog, vill nedslakting av hundrevis av fiendesoldater med mitraljøse - Ghost Recon 2 er en heseblesende krigsopplevelse som noen ganger får hårene til å reise seg på rumpeballene i ren fryd og krigsglede. De fleste oppdragene kan deles opp i tre kategorier:
1) Utstyrt med fremtidens aller mest høyteknologiske utstyr sniker du deg alene bak fiendens linjer, plukker ned intetanende motstandere på god avstand og sørger for at hovedkvarteret kan plassere luftangrep med kirurgisk presisjon. Disse oppdragene er svært underholdende.
2) Sammen med lagkameratene dine operer du bak fiendens linjer. Arsenalet er ikke like high tech, men du har plenty av ildkraft og gode kampfeller som holder deg med selskap. Sammen redder dere allierte i knipe, angriper fiendtlige konvoyer eller sikrer strategiske nøkkelpunkter på kartet. Disse oppdragene er også svært underholdende.
3) Sammen med lagkameratene dine og en hel del andre allierte soldater sitter du fast i en eller annen skyttergrav mens bølge på bølge av nordkoreanske soldater og pansrede kjøretøy fosser mot dere. Det er bare å plaffe løs, løpe fra skanse til skanse og aller helst bemanne et maskingeværrede for å holde kommunistene fra livet. Disse oppdragene er underholdende i tre-fire minutter. Så blir de bare stressende og irriterende.
I kampanjemodus avsløres svakhetene ved Ghost Recon 2. Først og fremst den lite utviklede kunstige intelligensen hos de datastyrte soldatene, pluss den tunge skriptingen av oppdragene som gjør hver episode mer til en lang rekke med prøving og feiling, snarere enn interaksjon med en intelligent motstander som reagerer på trekkene du gjør. Disse systemfeilene undergraver en ellers nærmest fullkommen krigsvisjon: Du beveger deg gjennom en utbombet og brennende storby. Ruinene er skremmende uoversiktelige med hundrevis av potensielle snikskytterposisjoner, det sønderknuste landskapet tvinger deg til å tenke over bevegelsene og knuger hele troppen ned i knestående, eller du løper i skjul fra tre til tre i en alt for stille skog, hvor vinden rusker søvndyssende i trekronene før ildstormen bryter løs.
Visuelt er disse scenene som knabbet fra Full Metal Jacket. Det er de store kontrastene mellom nervepirrende sniking og plutselig manisk ildveksling som skaper spenningsnivået. På det stemningsbyggende planet funker Ghost Recon 2 som bare fy, det blir ekstra synd at ikke Ubi Soft har spandert litt ekstra IQ på spillmotoren og høynet levetiden på enspillerdelen betraktelig. Nå spiller du hovedrollen i en særdeles stemningsfull, stilig og rå actionfilm, hvor du kjenner manuset fordi du har gått gjennom scenene mange ganger for å få dem riktig. Det frister ikke noe særlig med omspilling av oppdragene.
