Skyt på mennesker
De elleve nye oppdragene er delt opp slik vi kjenner dem fra forgjengeren: Noen av dem kjemper du deg gjennom med troppen, mens andre foregår i solomodus hvor du helt alene, men utstyrt med ganske heftig teknologi, må forsere fiendeland. Selv om disse elleve historiedrevne oppdragene er artige som bare det, lider de i enda større grad av feilene som plaget Ghost Recon 2 en smule. For det første er alt gjennomscriptet ned til minste detalj, for det andre er fienden ganske dum. Det betyr at alt egentlig handler om å lære seg hva brettet har å by på, og så plassere seg på en slik måte at de fremstormende terroristene løper rett inn i kuleregnet ditt. Det er egentlig ikke behov for så mye strategisk tenkning hvor du bruker troppen aktivt, og det blir i lengden litt kjedelig. Det som reddet forgjengeren var at scriptingen var så gjennomført og krevde din fulle oppmerksomhet. Denne gangen virker det som om Ubisoft har latt det gå mer på autopilot, og totalopplevelsen blir litt mindre engasjerende.
Heldigvis kan du stole på at de gærne psykofjortisene på Xbox Live leverer uforutsigbarhet i bøtter og spann. Totalt finnes det 25 ulike flerspillermoduser (ti flere enn i Ghost Recon 2), med støtte for opp til 16 spillere over Xbox Live. Utordringene spenner fra tradisjonell "deathmatch" til laginnsats for å skyte ned flest mulig helikoptere. Via delt skjerm kan til og med fire spillere dele samme maskin uten at skjermoppdateringen tar alt for stor skade. De nye flerspillerpåfunnene tilfører egentlig ikke opplevelsen så mye - mange av dem er mer kuriøse enn faktisk underholdende, men den totale Live-pakka er likevel både dyp og tilfredsstillende.
Det er alltid greit å finne aktive servere og dataene flyter lett og fint som diaresmitte i en middels stor militærleir. Hver eneste Live-spiller er rangert på en dyktighetsskala fra en til fem stjerner, og alle servere viser et gjennomsnittlig ferdighetsnivå basert på flinkhetsgraden til spillerne som deltar. Du får flere poeng for å drepe spillere som ligger langt over deg i dyktighet - og på den måten kan du klatre ganske raskt i gradene. Det er vanedannende stoff å jage etter stjernene, kanskje spesielt fordi det faktisk er mulig for normale mennesker med normale ferdigheter og litt sunn fornuft til i hvert fall å få inn noen kills per omgang. Dette er ikke Counter-Strike hvor gjennomsnittlig levetid for noobs ligger på 0,045 sekunder. Med helt grunnleggende ferdigheter og litt taktikk er du snart på vei mot stjerne nummer to. Jo mer du spiller blir det også innlysende at Ghost Recon-serien egentlig først og fremst er en flerspillertittel, det er i møtet med menneskelig motstand at spillmotoren virkelig skinner.
Konklusjon
Tom Clancy's Ghost Recon 2: Summit Strike gjør alt det en god ekspansjonspakke skal gjøre, nemlig å levere masser av nytt innhold. Det er ikke investert noe særlig i å forbedre selve spillopplevelsen, men hei, den er nesten perfekt som den er. Kampanjemodusen er underholdende, men det er også som soloopplevelse Summit Strike viser sine få svake sider. Krigsbildet Ubisoft tegner er avhengig av mennesker for å vise hvor strømlinjeformet, stemningsrik og actionfylt spillmotoren er: Mennesker er uforutsigbare. Det er denne uforutsigbarheten som får adrenalinet til å pumpe gjennom årene mens du løper krokbøyd fra skjulested til skjulested, i jakten på det perfekte hodeskuddet. Og med elleve nye kart og ti nye flerspillermoduser, sørger Ubisoft for at vi kan slakte hverandre i hopetall på kasakstanske slagmarker i månedene frem til Ghost Recon dukker opp på Xbox 360. Det er på tide å dø. Igjen og igjen.
