Tom Clancy er et kjent navn blant aktive spillere. Selv om han i all hovedsak er en forfatter, har han lånt bort navnet sitt til en hel drøss med spill i ulike sjangre. Faktisk har det blitt gitt ut minst ett spill i året siden 1998 som bærer hans navn. Mest kjent er han nok for den omfattende Rainbow Six-serien hvor du styrer et lag med spesialsoldater, men også andre kjente titler som Ghost Recon og Splinter Cell har han vært involvert i på en eller annen måte. Denne gangen får vi et strategispill.

Unik styring

I kjent Tom Clancy-stil er det et intrikat plott som legges til grunn i Endwar. USA og EU går sammen om et felles rakettskjold i verdensrommet som skyter ned atomvåpen på vei gjennom et bestemt territorie. Russland blir utelatt fra nevnte avtale, og begynner en massiv militær opprusting for å unngå å falle etter.

Etter noen år oppstår en energikrise, og etter en intens krig mellom Saudi-Arabia og Iran blir Russland stående på toppen som den klart største produsenten av olje. Russland bruker overskuddsoljen på ytterligere opprusting, og prisene skyter i været. Etter hvert når prisene et så høyt nivå at alle parter blir nødt til å tenke på seg selv. Dette splitter de tidligere allierte USA og EU. I år 2020 avduker USA planer om å bygge en romstasjon som muliggjør rask utsetting av militære styrker over hele verden, og tredje verdenskrig er i gang.

Det som umiddelbart slår deg med Tom Clancy's Endwar er ikke at det er noe så unikt som et velfungerende strategispill til konsoll. Det er heller ikke at du kan styre hele spillet med stemmen. Nei, det er at stemmestyringen er akkurat like bra som vi ble lovet på forhånd.

Stemmekommandoene er enkle men presise, og jeg har enda til gode å sende mikrofonen til noen som ikke greier å utføre akkurat det de vil på et par forsøk. Ved å holde inn en knapp får du opp en lettforståelig meny over stemmekommandoer. Denne menyen er ikke mer avansert enn at du memoriserer den etter et par timers spilletid, men heller ikke enklere enn at den utfyller dine behov på utmerket vis. Dette åpner ikke bare for at du kan ta sofasløvingen til et nytt nivå, nå har du også hendene fri til å blant annet styre kameraet eller to enheter samtidig.

Fortvil likevel ikke hvis du mangler mikrofon, stemmebånd eller mot til å ta stemmen til hjelp, det er også mulig å styre spillet med bare spaken. Området du kan navigere med kameraet er svært begrenset, sannsynligvis for å simulere en slags «fog of war» som man kjenner fra andre strategispill. Hensikten er ålreit, men det føles som en veldig begrensende og unaturlig måte å bevege seg rundt på. Noen ganger må man skifte mellom to enheter som kun står noen meter fra hverandre hvis man skal få oversikt over et område som er nærmere den borteste enheten.

Kvalitet fremfor kvantitet

Tom Clancy's Endwar har en ganske ortodoks oppbygning hva spillmoduser i strategispill angår. Man får valget mellom en tradisjonell kampanjemodus hvor man får en gjennomkjøring av historien, og en internettkampanje kalt «Theatre of War». Forskjellen her - bortsett fra at du spiller med andre mennesker - er at historien avanserer med ett brett hver dag, og at du selv kan sloss for seier til din favorittfraksjon. For å opprettholde balansen mellom de ulike fraksjonene vil man bli belønnet med ekstra oppgraderingspoeng om man velger å sloss for en mindre populær side.

«Theatre of War» tar i likhet med kampanjemodusen i enspillerdelen utgangspunkt i et interaktivt oversiktskart hvor du selv får velge mellom et knippe aktuelle konfliktområder. Sammen med muligheten til å selv kunne sloss for sin valgte fraksjon gir internettkampanjen deg en følelse av medvirkning og fleksibilitet mange andre strategispill kan misunne Endwar. Da får det bare være at Ubisoft Shangai har plassert Rondane mellom Finnmark og Nord-Sverige og København rundt Stockholm på oversiktskartet.

Oppå dette har man også muligheten til å spille «skirmish»-kamper både mot datastyrte fiender lokalt og i uformelle kamper mot andre mennesker over internett. Det er ingenting banebrytende med noen av disse modusene, men interaktiviteten i internettdelen gir deg i hvert fall følelsen av å utgjøre en forskjell, noe som alltid varmer.

Kampdelen er derimot ganske spesiell. Her har du kun syv forskjellige enheter å velge mellom, og du kan kun ha tolv ute til sammen. Det betyr at man må velge handlingene sine med omhu. Er man riktig uforsiktig kan man også risikere å få totalkapasiteten til styrken sin redusert. Dermed er det bare å forkaste «Zerg»-taktikker først som sist.

Endwar har også presset antistyrkekonseptet til det ytterste. Her følger spillet rett og slett en stein-papir-saks-modell. Transportkjøretøyene er høyst effektive mot helikopter, helikopter er svært effektive mot stridsvogner, stridsvogner er svært effektive mot transportkjøretøy og så videre. Dette understreker nødvendigheten av god planlegging, men er mer negativt enn positivt. Det hele føles rett og slett utrolig simpelt, og det åpner for lite rom for kreativitet for deg som spiller når du også har et så begrenset utvalg enheter å velge mellom.

Spillet har en forholdsvis gjennomført og troverdig historie, og med en bok utgitt i ettertid som utfyller historien er det også nok å ta av om man føler seg sulten på mer. Dessverre har spillet store problemer med å formidle den på et godt, samlet og lettforståelig vis. De første brettene i enspillerdelen skifter perspektiv fra Russland til USA til EU i et heseblesende tempo, noe som gjør det svært vanskelig å oppfatte alt første gang.

Noen ganger måtte jeg starte brett på nytt for å i det hele tatt få med meg hva den aktuelle konflikten gikk ut på, fordi jeg uten forvarsel plutselig styrte russiske tropper i stedet for amerikanske. Dette er veldig synd, for når man først får hodet rundt hele historien er det en spennende og realistisk situasjon man følger.

Atomvåpen og dumme soldater

Et godt utvalg spillmoduser er viktig for variasjon, og Endwar har fire av dem. «Assault» er noe tilsvarende «deathmatch» i skytespill. Her skal du rett og slett bare brette opp ermene og utrydde fienden. I «Raid» må du ødelegge et visst antall sentrale bygninger, blant annet oljetårn og fabrikker. Videre kommer «Conquest», den mest taktiske av de fire modusene. Her må du i kappløp med fienden ta over mer enn halvparten av et visst antall kontrollpunkter på kartet. Har du over halvparten starter en nedtelling, og da gjelder det bare å forsvare seg godt nok til tiden går ut. Er du av den mer aggressive typen kan du ta over samtlige for en umiddelbar seier.

Til slutt har du en mer spesialisert versjon av denne modusen, «Siege», som rett og slett gir den ene siden et kontrollpunkt som må taes over av fienden.

For å sprite opp balansen i spillet introduseres et noe spesielt spesialangrep. Hvis du er i ferd med å tape får du muligheten til å sende avgårde et atomangrep mot et valgfritt mål. På dette tidspunktet slipper du alt i hendene, krysser fingrene og håper at et velplassert slag i tygga på motstanderen skal være akkurat nok til at du greier å reise deg opp og sloss igjen. Masseødeleggelsesvåpenet er uten tvil en potensiell kampvender, så ta aldri seieren på forskudd. De som liker å kjempe til siste slutt setter nok pris på denne muligheten, men for min del kunne den gjerne ha blitt utelatt. En overbevisende seier kan lett gjøres til et bittert tap, noe som kan være like ubalansert som to spillere av ulikt nivå.

Oppgraderinger og fleksibilitet

Noe som veier opp litt for den beskjedne variasjonen og den manglende fleksibiliteten til enhetene, er muligheten til å oppgradere de. Etter at du har fullført et oppdrag vil du få en bokstavkarakter som bedømmer innsatsen din, samt et visst antall poeng etter hvor bra du har gjort det. Disse poengene kan løses inn i valgfrie oppgraderinger, som åpner opp for nye spesialangrep og enhetsoppgraderinger. Overlever en enhet et oppdrag får du ta den med til senere oppdrag. Noen av oppgraderingene krever at enhetene dine er av en viss rang, atter en funksjon som gjør et poeng ut av det ta veloverveide beslutninger.

Hovedpoenget med flesteparten av de nevnte oppgraderingene er å forsterke de svake sidene til de enhetene du oppgraderer, slik at de kan innta flere roller samtidig og begrense nødvendigheten av å ta med enheter av flere typer enn nødvendig. En flott tanke i utgangspunktet, men disse oppgraderingene er i de fleste tilfellene så svake at du vanligvis tjener mer på å ta med en ekstra enhet uansett. I tillegg til poengene du kan bruke mellom de ulike oppdragene har du også tilgang til maksimalt tolv kommandørpoeng i kampens hete. Disse poengene plopper gradvis inn, men du kan også tjene de ved å ta over kontrollpunkter og å drepe motstanderens enheter. Etter å ha akkumulert et visst antall poeng kan du bruke de på spesialangrep eller til å handle inn nye enheter for å dekke over tidligere tap/skifte taktikk.

Selv om det er mange oppgraderinger å velge mellom for større fleksibilitet, hjelper det lite når du noen ganger mister total kontroll over enhetene dine. Den kunstige intelligensen i spillet er nemlig forferdelig dårlig til tider, og det kan ha store konsekvenser. Et irriterende, og potensielt ødeleggende problem, er at enhetene dine tilsynelatende velger stier på måfå. Selv om to forskjellige enheter står rett ved siden av hverandre kan de finne på å ta to vilt forskjellige veier til det samme målet. Hadde du spurt General Patton eller Sun Tzu hadde de nok med glede bekreftet at det er lite vits i å kjøre et samlet angrep om ikke alle når frem samtidig.

Desto verre er det at enhetene dine noen ganger velger å stille seg på feil side av barrikader. Fotsoldater er avhengige av å stå i skjul for å være effektive, så det at de går inn i den sikre død har ødelagt minst et par kamper for meg. Forhåpentligvis er dette problemer som kan løses med litt patching i tiden fremover.

Konklusjon

Tom Clancy's Endwar er lekkert utseende spill, med flotte lydeffekter og flere nyskapende løsninger. Her bør spesielt stemmestyringen nevnes, for den er perfekt utført, og tar innlevelse til et nytt nivå. Dette spillet gir deg tidvis skikkelig god stemning der du farter rundt i ymse stridsområder over hele verden, men det skaper like ofte frustrasjon med de mange begrensningene det har. Det simple «stein-papir-saks»-systemet føles overforenklet, og det beskjedne utvalget enheter gjør at de fleste kampene rett og slett føles for like. Dessuten er den kunstige intelligensen i spillet tidvis utrolig dårlig, noe som merkes godt i et spill med så stort fokus på hver eneste enhet.

Alt i alt er Tom Clancy's Endwar et spill fylt til randen med potensiale, som med et mer forseggjort kampsystem og et mer behagelig kamerasystem uten tvil kunne ha blitt et skikkelig storspill. Dessverre kommer det til kort sånn som det ble, og du bør være en hardbarka strategispilltilhenger for å se på dette spillet som en god investering med det fantastiske spillutvalget denne høsten har bragt med seg.

Tom Clancy's Endwar er i salg for Playstation 3 og Xbox 360. Det finnes også egne versjoner for DS og PSP.