Et dypt filosofisk og eksistensielt spørsmål: Hva er det som gjør et bilspill godt? Er det mange biltyper å velge mellom, er det måten selve kjørefølelsen formidles på? Må det se superpolert ut? Brumme gromt som en lørdagskveld på stripa i Notodden? Gamer.no sitt svar er ”ja takk, alt sammen”, og det gjør åpenbart Codemasters også – for TOCA Race Driver 2 er en tittel som innfrir stort sett over hele banen.
En av mange oppfølgere!
Det har gått sport i å lage oppfølgere om dagen. Det er vel nesten et unntak at Gamer.no får inn en original tittel til testing i disse pengestyrte og konserndominerte tider. Dette gjelder selvfølgelig også TOCA Race Driver 2 (derav 2-tallet). Det første spillet i Race Driver-serien kom i 2002 og i tillegg til å være en svært god bilsimulator med arkadefølelse gjorde det noe helt nytt for bilspillsjangeren.
Karrieremodusen ble fortalt som en historie om den unge og lovende racerføreren Ryan Mckane. Codemasters har beholdt dette forfriskende grepet, og denne gangen setter du deg i førersetet som en anonym utøver som blir tatt under vingene til mekanikeren Scotty. Faktisk blir du kastet rett i det, og karrieremodusen starter midt i et løp hvor du må forsøke å komme i mål så godt du kan.
Hver gang du klarer å vinne nok poeng eller penger til å avansere til neste mesterskap legges det ut en kuttscene hvor spillerne opplever handlingen i førstepersonsvinkel. Dette fortellertekniske grepet er en fin måte å formidle stemningen bak kulissene på, og snuttene er ekstremt godt animert – Scotty og resten av den digitale skuespillerstaben gjør en overbevisende jobb med både ansiktsutrykk og små fakter. Det er litt ”Days of Thunder” (en gammel, god og harry bilfilm med Tom Cruise) over karrieremodusen. Slett ingen dum ting for et bilspill som prøver å skape riktig stemning.
I tillegg til å gi spilleren en mer motiverende måte å kjempe seg gjennom moroa på, har Codemasters også som ambisjon å levere en pakke som kan dekke nesten alle dine racingbehov. De er ikke snaue, men tar like gjerne opp konkurransen med både Colin McRae (som de selv har laget, schizofrene produsentgalninger) og Project Gotham på en gang: Med 15 løpstyper (fra rally via gateløp til formel ford) skal det mye til for å treffe riktig med kjørefølelsen i de ulike disiplinene.
Lista legges enda høyere siden produsentene har gått for en mer simulatoraktig fysikkmotor enn bare ren og simpel arkade, de satser på å gi et forholdsvis realistisk bilde av de forskjellige greinene. Det betyr at det selv på enkleste nivå stilles krav til konsentrasjon, taktisk evne og raske reaksjoner. Små detaljer som hvordan du gasser og bremser (hvor hard du er på pedalene, eller skulderknappene) bestemmer hvor godt du tar svinger eller om du kan få en ubehagelig sleng på bilen. De fleste biltypene føles helt riktig på veien fordi de alle krever innsats på forskjellige punkter og har merkbare særtrekk. Totalopplevelsen er at du faktisk sitter på en hel masse ulike bilspill i en og samme pakke. ”Variasjon” er dagens første ord.
