To The Moon ble opprinnelig sluppet i fjor høst. Vi anmelder spillet i anledning lanseringen på Steam.
Spillbransjen er i stadig utvikling, og med utvikling kommer framgang. Framgang tilsier at vi som konsumenter får spill som er bedre, større og ikke minst vakrere enn det som har vært tidligere, og mange er svært opptatt av hva morgendagens spill og spillsystemer kan utrette. Jeg er derimot en av de som mener at enda viktigere enn et polert utseende og godt design, er historier og opplevelser.
Om et spill ikke kan fortelle meg noe minneverdig, eller la meg oppleve noe helt spektakulært vil det derfor sannsynligvis være lite slagkraftig her i gården.
To The Moon er et spill som besitter begge disse kvalitetene, så vel som et polert ytre, og det er vanskelig å ikke la seg imponere gang på gang av dette lite, fabelaktige spillet. Ved å la spilleren ta del i en fortelling som er både fantastisk vakker og utrolig tragisk om hverandre planter det dype spor i spilleren – spor man vil ta vare på når debatten om lekre nestegenerasjonsspill bare er et fjernt minne.
Spørsmålet er ikke hvor, men hvorfor
Som mange andre spill nå til dags er To The Moon satt til den nære fremtiden, et sted der teknologiske framskritt gjør det mulig å gjennomføre de ideer spilldesignere tenker ut i dag. I To The Moons tilfelle er forholdene lagt til rette for at man kan trenge seg inn i en annen persons minner, utforske tidligere hendelser, og ikke minst erstatte disse med falske minner, noe ala Inception. Disse inngrepene er derimot permanente og derfor utføres de kun når «pasienten» nærmer seg slutten på livet.
Vi blir kastet inn i denne fremtiden idet to forskere som har ansvaret for slike operasjoner ankommer huset til sin neste oppdragsgiver. De to, Dr. Eva Rosalene og Dr. Neil Watts, skal oppfylle den døende huseierens siste ønske, nemlig å reise til månen.
Mannen, som bare går under navnet Johnny, ligger på dødsleiet, og for å oppfylle ønsket hans før det er for sent må forskerne infiltrere minner og komme til bunns i skjulte sannheter. Dette sender oss på tvers av høydepunktene i Johnnys liv, og når man entrer hans bevissthet beveger man seg kronologisk bakover i tid, fra minner som gammel mann til de opplevelser han hadde som ung gutt.
På denne måten får vi straks vite hva som kommer til å skje i Johnnys framtid, mens årsakene og svaret på hvorfor ting gikk som det gikk stadig avsløres, den ene avsløringen større enn den andre.
Underveis lærer vi derfor mye om Johnny, og historien i To The Moon fortelles ofte på en så subtil måte at man blir dratt inn i eventyret nesten uten å vite det. Handlingen formidles gjennom enkle tekstbobler og et enkelt grafisk uttrykk: 16-bits-spillene er en tydelig inspirasjon og alt fra hvordan man beveger seg rundt i universet som en gruppe på en til tre figurer, til spillets grafiske uttrykk understreker dette.
Minimalismen som har inspirert To The Moon bør dog ikke undervurderes, for med all sin simplisitet og elegante design kan noe så enkelt som en blomstereng eller en bokhandel danne det perfekte bakteppet for flere minneverdige scener i spillet.
Musikken, som er egenkomponert av spillets produsent bidrar også sterkt til disse opplevelsene, og ofte stjeler melodiene showet helt. Resultatmessig kan de enkle tonene fra et piano eller ekkoene fra en fiolinstreng være nok til å sende frysninger nedover ryggraden. Når man i tur parer dette opp med en hjerteskjærende avsløring ser jeg ikke bort i fra at det rett og slett kan bli litt for mye for de sarteste sjelene der ute.
Selv lot jeg meg rive med opptil flere ganger, og det er To The Moons evne til formidle sitt budskap på en overbevisende måte som aldri slutter å overraske. Øyeblikk som for eksempel når man får se hvordan Johnny og River møttes første gang eller hvordan deres småsøte bryllupsdag utfoldet seg er alle svært minneverdige, og gjennomføringen føles aldri tilgjort.
Resultatmessig får man servert en rørende kjærlighetshistorie, som aldri rekker å føles klissete. Samtidig klarer spillet å få deg til å føle noe fra start til slutt, enten det er glede, sorg eller en blanding.
Den menneskelige tilknytningen
Historien i To The Moon er svært jordnær, og det skjuler seg hverken monstre eller magi under de mange lagene med drama og mystikk – selv om man på et tidspunkt må drepe fiktive zombier med blomsterpotter. Spillet handler om et liv som, akkurat som ditt eller mitt, består av utrolig mye på både godt og vondt, og kun det. To The Moon glemmer aldri dette enkle faktum og det er dette som gjør spillet så utrolig slagkraftig der mange andre har feilet tidligere.
Spillet appellerer med andre ord direkte til meg som menneske, og det er muligheten til å relatere til de gledene og vanskelighetene Johnny opplever som gjør at To The Moon aldri slutter å imponere eller røre ved en i løpet av de tre-fire timene det tar å fullføre. Dette er en egenskap få spill behersker, og jeg kan ikke minnes sist noen gjorde nettopp dette med slik bravur.
Man kan velge å se på To The Moon som et spill, men man får mest igjen for opplevelsen om man går til det med et åpent sinn. Mer enn noen annet er spillet en interaktiv fortelling, hvor man bruker tiden sin på å traversere og utforske Johnnys minner og til tider også får muligheten til å løse enkle gåter, som er mer i veien enn til nytte.
Dette er helt greit, for disse dukker kun opp et par ganger gjennom spillet, og det er uansett ikke dette som er kjernen i To The Moon. På samme måte som Telltales episodiske tolkning av The Walking Dead, er forholdene man bygger til figurene, så vel de som allerede eksisterer innad mellom de ulike hovedpersonene langt viktigere enn hva man kan gjøre med ulike gjenstander i universet.
Spillet består av et lite ensemble med minneverdige personligheter og alt fra Dr. Watts' referanser til spillkulturelle fenomener, til de enkeltstående øyeblikkene Johnny og River deler gjør at To The Moon aldri blir kjedelig. Dialogene er velskrevne og ektefølte, og det er her store deler av magien skjer. De komiske avbrekkene som det finnes flust av føles heller aldri upassende i forhold til det som skjer ellers på skjermen og det akkurat nok mystikk på gang gjennom hele spillet til at det aldri blir forutsigbart eller overveldende.
Konklusjon
Det er vanskelig å si mye om et historiefokusert spill som To The Moon uten å skulle røpe de mange øyeblikkene som skiller det fra alt annet jeg har spilt det siste året, for ikke å si tiåret. Jeg skulle gjerne gjort det, for To The Moon er et spill som alle bør oppleve.
Det er få spill som har klart å bevege meg og samtidig overbevise meg så mye om sine egne kvaliteter med så få grep som To The Moon. Den minimalistiske stilen og gripende musikken gjør sitt for å oppnå dette, men det er den elskverdige historien som fortelles på en så subtil måte som virkelig skiller spillet fra hveten. Fra første stund blir man dratt med til dette universet, og det som i utgangspunktet bare fremstår som en gammel manns siste ønske skal bane veien for så mye, mye mer.
To The Moon er et mesterverk. Det er rett og slett et fantastisk spill, og det er hverken takket være ekstrem grafikk eller utrolig ny teknologi, det er takket være spektakulære opplevelser og en minneverdig historie – noe så altfor mange av dagens spill er forunt.
To The Moon er tilgjengelig på PC, og kan kjøpes på utviklernes egen hjemmeside, GoodOldGames, Origin eller Steam. Denne anmeldelsen av spillet ble skrevet i anledning spillets lansering på Steam.
