Klokka er tre på ettermiddagen idet det lyder et pling fra iPaden min. Instinktivt strekker jeg hånden frem, sørger for at sjefen ikke er noe sted å se, og fisker brettet forsiktig bort til der jeg sitter. Et sveip og et par trykk til, og jeg har tjent inn penger, fylt butikkhyller med nye varer og flyttet inn en dame hvis drømmejobb er bak disken i en tacosjappe. Det tar et halvt minutt, og så er jeg tilbake til arbeidet igjen.
Så går det opp for meg: Jeg, en mann i godt voksen alder, er blitt en av Tamagotchi-ungene som drev og trykket i timene på barneskolen. Eller, for å ta et ferskere eksempel, en av boksvintantene som koser seg med Farmville mellom saksbehandling i departementene. Og jeg skammer meg bare ørlitegrann.
Evighetsspill
Konseptet i Tiny Tower er enkelt nok: du skal bygge et tårn, etasje for etasje. opp i stratosfæren. Hver nye etasje gir husrom til ett foretak eller fem leietakere. De som leier rom i tårnet fungerer også som ansatte i foretakene dine. Et foretak kan ha tre ansatte, og hver ansatt gir deg mulighet til å legge en ekstra vare eller tjeneste ut for salg. Flere varer i salg gjør at foretakene dine tjener mer penger. Pengene bruker du så på å bygge nye og dyrere etasjer med flere leieboere og foretak. Og sånn fortsetter det.
Tiny Tower har flere gode kort på hånden, men det sterkeste er utvilsomt den selvbevisste retrostilen. Fargepaletten og oppløsningen minner om et OS-spill fra tidlig nittitall, forsterket med glatt animasjon som den gangens maskinvare hadde slitt med. Pikselkunst av denne typen kan vel offisielt kalles en trend på iOS nå, for vi så samme type grafikk i blant annet indiefavoritten Sword & Sworcery tidligere i år. Kanskje ligger en kynisk motreaksjon og ulmer et sted i fremtiden, men denne grafikkstilen har fortsatt noe veldig sjarmerende ved seg. Det har også muzaken som surrer og går i bakgrunnen, djevelsk fengende for de av oss med minner om sene netter med Sim City 2000.
Grensesnittet imponerer. Spillet er skreddersydd for berøringsstyring og svært intuitivt i hvordan de interaktive elementene er lagt opp. Du sveiper opp og ned for og å bevege deg til ulike deler av tårnet, og alt du trenger å ta stilling til blir markert med et ikon som kan trykkes på for å gå direkte til den etasjen det gjelder. Dette kommer godt med senere i spillet, da det etter hvert blir svært mange etasjer å holde styr på.
Hver av leietakerne dine har sine egne styrker og preferanser, og driften av foretakene går lettere hvis du setter dem i stillinger der de trives og egner seg. De legger også ut statusoppdateringer på “BitBook”, der du kan se et tilfeldig utvalg av morsomme kommentarer fra dem.
Høres det greit ut så langt? Her kommer haken: alt i Tiny Tower, enten det er bygging, innflytting eller bestilling av varer, tar lang tid. Én enkel prosess kan ta alt fra ett minutt til en dag i sanntid. Dette er også en sentral del av spillets funksjonalitet – det kjører i bakgrunnen mens du gjør andre ting, og gir deg beskjed med et klingende ‘pling’ når en prosess er fullført. Spillet egner seg altså best som mellommåltid, der du spiller et eller to minutter av gangen for å sette i gang ting og så lar spillet ligge til ting er ferdig. Det gjør det også lett å spille på jobb, eller mens du spiller andre spill.
Når en kommer opp i høyden tar det lengre og lengre tid å gjøre ferdig noe. Å bygge noe i andre etasje tar en halv time mer eller mindre, men når du opp i sekstende etasje tar det samme åtte timer. Den siste etasjen jeg bygget (25. etasje) tok godt over en halv dag. Det blir med andre ord enormt tidkrevende til slutt, og det er med vilje fra spillskapernes side.
Høvel og barberblad
Du trenger nemlig penger til driften av tårnet. Spillet har to valutaformer: mynter og sedler. Mynter tjenes opp i bakgrunnen, og strømmer jevnt og trutt inn i kassen fra de leietakere og bedrifter som holder hus i tårnet ditt. Sedler, derimot, er sjeldnere, og brukes til å få fortgang i de ulike prosessene som inngår i tårnets daglige drift. En varebestilling som vanligvis ville tatt to timer, går på null komma niks om du bruker et par sedler.
Men det strekker ikke til med autospilling om du vil ha sedler. Det kreves aktiv deltagelse. Når spillvinduet er åpent kommer en jevn strøm av mennesker som vil opp til forskjellige etasjer i tårnet ditt. Du drar dem opp heisen manuelt, og når de har kommet opp der de skal, tipser de deg med en seddel nå og da. Du får også en seddel når du bygger en ny etasje og ved utføring av små finneoppdrag. Med andre ord går det sakte. Det kan ta timesvis med spilling før du får et knippe av dem.
Alternativt kan du gå den minste motstands vei, og punge ut noen ekte grunker for en seddelbunke – Tiny Tower opererer nemlig med en stykkjøpsmodell, også kjent som “free-to-play”. Selve spillet er gratis, altså, men spillopplevelsen er gjerne vrien og langtekkelig dersom du ikke tar steget ut og bruker ekte penger på ymse krimskrams.
Jeg hater denne forretningsmodellen som pesten. Den er som en stor, brunsvart koloni av Iberiasnegler i Apples inngjerdede hage. Ved lansering begynner det uskyldig nok, men så øker gjerne annonseringen og vanskelighetsgraden i takt med utviklerens grådighet. Hver oppdatering dytter kjøpsalternativene stadig tettere opp i ansiktet ditt. Til slutt blir det til at du knapt kan ta et steg fremover før du må ta stilling til et eller annet tilbud, litt som å gå nedover Karl Johan en lørdag ettermiddag.
Konklusjon
Men så langt synes den britiske utvikleren NimbleBits (som blant annet står bak suksessene Skyburger og Pocket Frogs) å ha funnet en grei balanse mellom opplevelsen for de som betaler og de som ikke gjør det. Den tålmodige får gratis moro i timesvis, og den utålmodige kan kjøpe seg fri av ventetiden. Tiny Tower er lett å integrere i en travel hverdag, og kan fordeles utover dager og uker med minuttkorte innsatser hver gang.
Tiny Tower er ikke bare gøy tidsfordriv, det er også et gjennomført bra spill og treffer blink på både styringen og det presentasjonsmessige. Tospannet i Nimble Bits har lagt mye arbeid inn i det, og det vises. Det eneste som virkelig hefter er ventetidene, som etter hvert føles kunstig lange for å tvinge deg til å bruke ekte penger på spillet. Jeg opplevde først gjentatte kræsj ved oppstart på iPad 1, men dette problemet ble løst i den nyeste oppdateringen av spillet, og byggekvaliteten oppleves ellers som solid.
Det er en spesiell sjarm ved et spill som durer og går i bakgrunnen på denne måten. Det legger lite beslag på tiden din, men gevinsten føles like verdifull, for å si det sånn, som den du får av et vanlig spill. Når det da i tillegg gjøres med stil og kreativitet av dette kaliberet er det lite å klage på, free-to-play eller ei.
